Møt November
November Skutle, Untitled, 2023
Den unge, uetablerte kunsten er å finne der ute. Den krever bare litt mer leting enn å poppe innom en av byens store kunstgallerier. Samtidens yngre lager kunst som er sammensatt og meningsfull, og den er selvsagt tilgjengelig digitalt. Blant all verdens innhold og støy finner du kunsten i internetts kriker og kroker. Der finner du 21 år gamle November Skutle.
November Skutles store kjærlighet er foto. De har fagbrev som mediegrafiker, og er for tiden å finne i Bergen ved Fana Folkehøgskole. Alle dager har rom for kreativt arbeid på linja Analog foto, men Skutle er forsiktig med både fotograf- og kunstnertittelen.
November Skutle, Untitled, 2023
Foto: November Skutle
«Jeg føler at jeg lager kunst – men jeg føler ikke at jeg kan kalle meg kunstner. Jeg vet ikke helt hva begrepet består i for meg. Jeg tenker at jeg tar mye bilder, men det gjør meg ikke til fotograf. Jeg har lyst til å kalle meg selv kunstner, men jeg føler ikke at jeg har kunnskap nok til å kalle meg det. Jeg tror det krever mer utdanning, eller å jobbe mer med det. Være mer i det. Jeg ser for meg de store kunstnavnene, som Picasso, eldre og erfarne som jobber veldig aktivt med kunsten. Jeg har ikke hatt så mye kunstfag. Men, man kan jo allikevel si at jeg driver med kunst.»
Allikevel blir de stadig referert til som kunstfotograf. Flere av verkene til Skutle har vært utstilt og vist frem for mange. I 2021 stilte de ut på Henie Onstad ved mentorprogrammet Unge fotografer. I 2022 var Skutles bilder bidrag i utstillinger arrangert med andre elever fra folkehøgskolen. Og samme år bidro de til ForRom-festivalen og hadde et verk stående på Torgallmenningen i Bergen. I sin søknad til Drømmestipendet forteller Skutle om visjoner for fremtidige utstillinger.
«.. jeg [opplevde] hvordan det er å dra et bilde med ut på gata. Det var spennende, og definitivt noe jeg vil gjøre mer av. Jeg drømmer om å ha utstillinger utendørs. Oppsøke steder der man ikke forventer å møte på kunst, og nå ut til mennesker som vanligvis ikke oppsøker den. Jeg drømmer om at folk stopper opp, begynner å reflektere og stille spørsmål ved bildene.»
Men verkene er sjeldent innenfor Skutles egen synsvidde.
«Nei, jeg henger liksom ikke opp mine egne ting rundt meg. Jeg liker å se på instagrammen min, for den er så lavterskel. Men ting som jeg har lagt mye arbeid og tid i, som analoge bilder, følger det mer sammenligning med. Man har alltid noen mestere å se opp til, og jeg blir veldig opptatt av det. Jeg synes det er vanskelig å se verdi i mine egne bilder, og det er vanskelig når jeg tar så mye bilder av meg selv. Å avgjøre om bildene er bra eller om jeg bare liker dem fordi de er bilder av meg selv. Er det bra eller har jeg bare en personlig tilknytning til det? Og det spørsmålet dukker opp i alle bilder jeg tar fordi alle bilder er av ting jeg har valgt å ta bilde av. Det gjør det vanskelig å vurdere sine egne bilder fordi jeg vet aldri om det er fargene som er gode eller om jeg subjektivt bare er glad i lilla.»
Instagram er en boltreplass for alle som har noe de vil vise frem. Blar du i Skutles profil blir du møtt med sterke fargekart, fascinasjoner for det hverdagslige og mengder på mengder med ting. Er det noe de leter de etter? De balanserte komposisjonene gir kanskje heller et uttrykk for at de kanskje har funnet noe. Det kan vise seg at det egentlig er snakk om begge deler.
«Jeg er ikke så glad i uttrykket «less is more». Man kan få veldig rotete bilder til å se ryddige ut, det er en kunst det og. Jeg liker at det er mye greier på en plass. Også bærer det preg av å forsøke å finne ut av hvem man er. Man er søkende og prøver å forstå og bli kjent med seg selv. Med kunsten så føler jeg at jeg kan utforske det litt. Være nysgjerrig på meg selv.»
Fargerikt, søkende, og realistisk, men også lekent. November Skutle tar bilder med en virkelighetskontakt som uttrykker en naturalistisk varme. Kanskje en nærhet til det barnlige blikket på verden. Som oftest er det Skutle selv som er motivene.
«Jeg liker å ta bilder av andre, men jeg liker kanskje best å bare bruke meg selv fordi da vet jeg at jeg alltid vet hva bildene blir brukt til. Med en ny part inn så må også de vurdere om de liker bildene. Det kan påvirke om jeg tør å bruke arbeidet til noe. Jeg kjenner en større frihet når jeg bruker meg selv. Også får jeg mer eierskap til kunsten fordi jeg vet at jeg har laget alt ved den. Om jeg tar bilder av noen så vil jeg føle at verket er delt i to, at vi deler på arbeidet. Jeg har gjort et arbeid som fotograf, men den andre har også gjort et arbeid. Med sine poseringer som modell kanskje. Så jeg kan ikke ta all æren for det. Det er lettere å si «dette bildet er mitt» om det er et bilde man har laget helt på egen hånd.»
Med seg selv som motiv er kropp et gjennomgående tema i verkene til Skutle.
«Kropp er veldig spennende! Det er kjemperart, og kanskje dette fremstår litt klisje, men, vi er alle «født nakne» og helt brått, lenge før du er blitt voksen, blir kroppen din en sykt politisk ting. Og det synes jeg er veldig rart, for jeg skiller mellom kropp og person. Jeg har sett på bilder av meg selv før puberteten, og så kroppen min nå. Jeg tenker at alt var så lov før man kom i puberteten. Du kunne bare være naken og fri, og alle var så like og kjønnsløse. Og så kom puberteten og setter fysisk preg på deg. Plutselig skal man måtte oppføre seg annerledes, og man blir møtt med andre forventninger og holdninger, og så får man et nytt syn på seg selv. Folk begynner å plassere deg basert på hva de ser, heller enn hva du er. Jeg tenker mye på at alle starter ut flate på overkroppen, og så endrer vi oss. Det er en merkelig ting. Det er så interessant hvordan vi har endt opp med å skille mennesker så fra hverandre.»
Skutles lekene, utforskende blikk tar inn verden åpent og observerende. Skutles egne nysgjerrighet overføres til et mål om å gjøre publikum åpne og interesserte.
«Bildene kan åpne opp samtaler om tabubelagte temaer og være med på å normalisere dem. Representasjonen av ikke-binære er få, så derfor vil jeg gi de en stemme. Jeg definerer meg som ikke-binær. Det er mange som kobler pupper til kvinner, sånn hører til sånn, men det er gøy å prøve å utvide andres syn på hva kjønn kan være.»
Med et våkent blikk for verden rundt er det ikke rart at Skutle også liker å utfolde seg innenfor andre kunstformer.
«Jeg har alltid hatt lyst til å begynne å tegne. Men jeg har følt at jeg ikke har vært flink nok. Når jeg begynner å tegne så tenker jeg så fort at det blir stygt og så gir jeg opp. På folkehøgskolen ble det mange anledninger for å tegne sammen, og da ble jeg pushet videre. Jeg lærte at man må ikke gi opp så lett, bare fortsette å tro på at det kan bli noe. Det skal være gøy. Men jeg forsøker alltids å bruke kunnskapene jeg har fra foto.»
Nysgjerrigheten pusher på og fremover vurderer Skutle fagskoler og bachelorer, men kunst blir det uansett. Verkene til November Skutle er å finne på instagram ved @jentaicrocs, hos Trafo sine nettsider og plutselig på et sted du ikke forventer det. Vær nysgjerrig, stikk ut og let!