LAURE PROUVOST. ABOVE FRONT TEARS OUI FLOAT
Courtesy of the artist. Photo: Alex Kachkaev
3/11–2022-12/02-2023
Laure Prouvost holder en omfattende, kontrastfylt utstilling i nasjonalmuseets tredje etasje, lyshallen. Den ene salen er mørk, den andre lys, tåkete og klar på samme tid, svevende rett over skyene.
Det hviskes og klirrer, deilige lyder snirkler inn i øret. Dette er en reise inn i det feminine, mamma-fuglen og verping. En reise blant fugler dekket i oljesøl, en reise blant søppel og metallrør. De to salene der utstillingen bretter seg utover, bindes sammen av en gjennomgang, en grotte; steinveggene utsmykkes av nakne kvinnebryst, fisker og mannlige kjønnsorgan. Estetisk skjønne, bløte fisker og fugler pryder gulvene. I begge saler sees et stort lerret med en flyvende kvinne, Prouvost sin nakne bestemor, en kvinne med vinger som armer; humor og infantile innspill preger hele utstillingen. Den sanselige opplevelsen speiler det moderlige, feminine i kontrast til den sanne, brutale virkeligheten mennesket og fuglen befinner seg i.
Laure Prouvost henter inspirasjon fra dadaisme, surrealisme og eldre kunsthistorie, hun leker med performance, film, lyd, skulptur, tekstil og tekst. Født i Frankrike, bosatt i Belgia, kunstneren er kjent for å blande fiksjon og virkelighet, knytte de sammen og leke med vår virkelighetsoppfatning.
Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli
I den lyse salen finnes en kuppel, jeg står under denne og ser inn i et hav av søppel, fuglefjær og gjenstander i himmelen, menneskehender eller fuglklør strekker seg etter avfallet. Den globale oppvarmingen angriper fuglene, de flyvende, frie dyrene ikledd myke, skjøre fjær. Falne mennesker som smører seg inn med plast, som falne fugler i oljebad. Å erstatte de skarpe klørne som griper etter olje, plast og global oppvarming med myke, følsomme fuglevinger for så å fly, strekke seg mot en klar himmelhvelving og flyte i en fri eksistens sammen med fuglene.
«The devine feminine», den guddommelige, himmelske kvinnen; den hellige, spirituelle energien som eksisterer i oss alle. Å omfavne den er å finne styrke i vår egen mykhet og utfordre samfunnets ideer om hva det vil si å være strek, hva det vil si å inneha makt.
Utstillingen er preget av surrealistisk humor, jeg skulle gjerne likt å være barn her, en infantil attraksjon. Prouvost presenterer brutale budskap, men det hele kan sees som kulturkritikk i humorklær. Ser tilskueren alvoret bak “lekene” og en naken bestemor? Det er åpenbart at innfallsvinkelen du trer inn i utstillingen med, vil farge opplevelsen. Så kanskje ikke oljete fugler og “The devine feminine” slår deg like hardt som det gjorde meg. Kanskje du ikke ofrer frie, døde fugler, eksistensialisme og miljøødeleggelser en tanke utenfor det aspektet som kan fordre egen selvrealisering og markedsføring. Mulig du heller bare vil leke med kikkerter, se nakne bestemødre og bruke resten av oljepenga på bensin, drive-through og cheeseburger på MCD etter endt opplevelse. Konklusjon; enda et viktig budskap tilsløres av lek.
«Above front tears oui float» er en humoristisk, drømmende, infantil, men brutal verden.