Stiftelsen Scheiblers pris 2024

Elin Hedberg, Herman Ødegaard og Mikkel Jøraandstad, vinnere av Stiftelsen Scheiblers priser i design, mote og kunsthåndverk 2024. Foto: Nasjonalmuseet / Ina Wesenberg

Tidligere i høst ble det annonsert hvem som skulle bli tildelt Stiftelsen Scheiblers gjeve pengepremie på til sammen en halv million kroner. Scheibler etablerte seg i sin tid som Norges største grafiske bedrift, og stiftelsen har i dag som formål å støtte samfunnsnyttige og kulturelle tiltak – blant dem denne prisen som i samarbeid med Nasjonalmuseet tildeles utøvere i startfasen av sine karrierer innen design, mote og kunsthåndverk. Prisutdelingen finner sted i Nasjonalmuseets storsal, og jeg er her for å snakke med vinnerne – kunsthåndverkeren Elin Hedberg og designerne i Studio Sløyd.

Men først, en liten prat med juryen.

– Det var veldig mange gode og aktuelle kandidater til prisen i år, noe som gjorde juryens arbeid vanskelig. Det har uansett vært en hyggelig prosess der vi har fått innblikk i nye kunsthåndverks- og designpraksiser i et variert og vitalt felt i Norge, sier juryleder og seniorkurator i Nasjonalmuseet, Denise Hagströmer i en pressemelding.

Sammen med seniorkurator Knut Astrup Bull (kunsthåndverk) og kurator Hanne Eide (mote) har Denise Hagströmer det faglige ansvaret for tildelingen av prisene, som siden 1994 har bidratt til å støtte utviklingen av design, mote og kunsthåndverk i Norge.

Dere poengterer at utvelgelsesprosessen i år har vært vanskelig, med mange gode og aktuelle kandidater. Under denne prosessen, utpekte det seg noen trender eller kvaliteter som gikk igjen blant årets kandidater?

– Juryen har i utgangspunktet ikke tatt stilling til det som er felles, men mer tilfeldig står materialitet sentralt for både Elin Hedberg og Studio Sløyd.

Det som er felles er nedfelt i kriteriene:

Utøverne er tidlig i karrieren, men har kommet langt nok til å ha utviklet en egen «stemme».
Det er høy kvalitet i deres kunstneriske arbeider og i designpraksisen.
De er i dialog med aktuelle problemstillinger i sine felt og på den måten i dialog med samtiden.

Jeg slår meg ned i et stille hjørne av storsalen, og ser på vinnerne som overøses av gratulasjoner fra venner, familie og kolleger. Etter at den største folkemengden har trekt seg mot champagne og kanapeer kommer guttene bak Studio Sløyd gående mot meg, med smil om munnen og hendene fulle av blomster og diplom. Juryens begrunnelse lyder slik:

Studio Sløyd, som består av industridesignerne Herman Ødegaard og Mikkel Jøraandstad, er en design-duo som har markert seg på den norske designscenen. Det innovative studioets arbeid er forankret i en nordisk formtradisjon og miljøbevissthet. Samtidig utfordrer de etablerte oppfatninger om norsk designkultur og utforsker materialers egenskaper og taktilitet. De eksperimenterer med gjenstandenes konstruksjon, struktur, og farge – ned i minste detalj. Studio Sløyds utforskende og sofistikerte bruk av tre, metall og tekstil i produktene har resultert i samarbeid med ledende norske produsenter. Duoen har fått oppmerksomhet på utstillinger i inn- og utland, samt mottatt utmerkelser for sin særegne formgivning.

I juryens begrunnelse så trekkes det frem at deres arbeid er forankret i en nordisk formtradisjon. Og da lurer jeg på om det er et trekk ved denne formtradisjonen som dere særlig føler at dere legger vekt på i arbeidet deres?

[MIKKEL]

Da vi begynte i studio, så var vi veldig inspirert av sløyd-tradisjonen. Altså hvordan det ble lært opp og hvordan det har påvirket skandinavisk kultur – for det å være nevenyttig har vært en stor del av norsk tradisjon. Vi begynte der, og sakte, men sikkert fant vi ut at selv om vi er interessert i dette, så er vi mer interessert i formen som har oppstått gjennom tiden i Skandinavia og i Norden. Så vi begynte å analysere mye av de trekkene som vi så på som estetisk bærende for formspråket til Skandinavia. Da endte vi opp med hva man kan kalle en nedbrytning av hva dette er, og for oss var det ærlighet. En ærlighet til produksjon, en ærlighet til materialet og en ærlighet til konstruksjonen. Med det så mener vi at vi velger å ikke skjule noe, og vi velger å bruke naturlige lokale materialer. I formspråket vårt så vil vi håpe at de kulturelle bindingene som vi har som en del av det nordiske samfunnet vil føre oss i formtrender som potensielt kan være med å endre litt eller å utfordre lite grann, da.

Studio Sløyd, «Sia», 2023. Designet for LK Hjelle. Foto: Pernille Munster

Er det et aspekt ved nordisk eller norsk designtradisjon som dere spesifikt ønsker å utfordre og utvikle?

[MIKKEL]

Som et designstudio har vi hatt veldig lyst til å utfordre bransjen – og det høres jo litt risky ut å si, men her tenker vi i forhold til miljøaspektet. Vi har ikke vært det beste landet når det kommer til produksjon lokalt. Vi har vært det tidligere, men så har vi begynt å sende bort produksjonen. Men vi har så sinnssykt mye gode naturlige ressurser, og vi har fagfolk og underernært industri som ligger potensielt for vår bransje, som kunne blitt brukt. Og vi har ikke sett den bli brukt på en veldig positiv måte, bortsett fra en rekke med eksempler, slik som LK Hjelle – som er helt fantastisk. De pusher oss, til og med, og vi vil jo si at vi er ganske frampå.

[HERMAN]

Vi vil finne produsenter som brenner enda mer for de verdiene enn oss også. Slik at de pusher óg, litt sånn som LK Hjelle gjør da. Det er også derfor vi fortsetter å ha flere prosjekter med dem, fordi vi ser veldig opp til dem og syns de gjør mye riktig og har mye like verdier.

[MIKKEL]

Så rent formmessig så vil jeg si at vi kanskje ikke nødvendigvis tror at vi lager noe mer interessant formmessig enn det som har blitt skapt. Vi lager noe som vi syns er interessant, men i den prosessen så prøver vi å utfordre litt på den kulturen som har vært, og prøve å få det til å bli litt mer lokalt.

[HERMAN]

Vi startet allerede ganske tidlig med den innfallsvinkelen, med Furuhelvette, at vi ville tilgjengeliggjøre et materiale som vi har veldig mye av i Norge. Det var et veldig åpenbart startskudd for oss å gå inn den veien, og det falt vel naturlig videre.

[MIKKEL]

Nå er det normalt å se furumøbler og furuinteriører. Du ser veldig mye av det i bruk i arkitektur og den slags, men da vi begynte det prosjektet, så vil vi si at vi var veldig tidlig ute med det. Så om vi kan være med på å gjøre noen skifter mot positiv bruk av lokale materialer, så er det noe vi har veldig lyst til å gjøre.

Studio Sløyd, «FURUHELVETE», 2020. Foto: Lea Stuedahl.

Jeg opplever at denne Monty stolen deres er veldig klassisk. Men samtidig har dere absolutt en moderne lekenhet, slik man ser i Rogbiff. Har dere noen inspirasjonskilder dere ser til for den lekenheten?

[HERMAN]

Jeg vil tro at akkurat når det kommer til lekenheten, så føler jeg at det er mer at vi følger intuisjonen mye. At man kanskje går for en innfallsvinkel som er litt ... ikke nødvendigvis banal, det er kanskje feil ord, men kanskje litt naiv. Og da blir det sett på som lekent, fordi det kanskje er litt enkelt. Det er ikke raffinert og gjennomtenkt, og da blir proporsjonene kanskje litt rare eller litt annerledes enn noe man har sett før, og da lyder det en lekenhet.

[MIKKEL]

Og så vil jeg si at det å være to mennesker gjør det superenkelt å være leken. Fordi jeg kan komme med en idé, og så sier Herman ... «Jo, men hva hvis vi gjør alt helt annerledes? Tykkere, eller mer voldsomt?» Det er så enkelt å spille ball da. Det er noe med den dynamikken der som har gjort at det er veldig enkelt for oss, i hvert fall. Og så er vi jo veldig forskjellige. Jeg er veldig metodisk, mens Herman er mye mer intuitiv. Så da har vi litt begge basene, da. Og det har i hvert fall vært veldig fint, for jeg kan komme med et litt strengt uttrykk. Herman har vært en fin partner som hjelper til å løsne det opp og gjøre det mer tilgjengelig for folk.

[HERMAN]

Det handler kanskje om å prøve å løsrive seg litt fra alle mulige regler, og heller bare teste én gang for mye enn for lite. Plutselig så finner man ut at noe som egentlig ikke burde funke, egentlig blir ganske interessant.

Du nevnte i talen at Rogbiff egentlig var en del av masterprosjektet ditt på AHO. Kan du fortelle litt om prosjektet?

[HERMAN]

Prosessen startet egentlig ett år før jeg tok mastergraden min. Vi hadde et materialprosjekt hvor vi bare skulle utforske et materiale, så jeg satte meg et mål som var å gjennomfarge heltre. Så hadde jeg en lang prosess hvor jeg prøvde alle mulige forskjellige pigmenter og metoder med trykk eller vakuum og masse forskjellig. Og jeg kom ganske langt i den prosessen, og til masteroppgaven min så hadde jeg klart å gjennomfarge treverk. Så sto det om å utforske måten man kunne bruke det på, for da hadde jeg materialet, men ingen klar tanke om hvordan man kunne bruke det. Så Rogbiff var egentlig en videreføring av det vi gjorde. På masteroppgaven min så gjorde jeg mer skulpturelle objekter, mens vi ville gjøre noe litt mer funksjonelt, og gjorde krakker.

Det man må tenke på når man gjennomfarger eller lager et eget materiale, er at det blir begrenset hvor mye man ender opp med. Hvis vi skulle lagd 24 bord, hadde det krevd altfor mye materiale. Så vi tok på en måte et av de minste objektene eller formatene man kan lage noe interessant i.

[MIKKEL]

Og en annen ting som Herman skal ha mye kreditt for, er at han lagde alt maskineriet selv. Så alt maskineriet, vakuummaskinen og tanken vi hadde, pigmentblandingene og alt sammen, er Hermans arbeid. Det eneste vi gjorde som team, var egentlig bare å prøve å forbedre fargen slik at den ble jevnere. Den opplevde estetikken hvis fargene er for ulike ble litt for «lappeteppe» i forhold til den industri konteksten som vi ønsket å se på.

[HERMAN]

Vi gjorde materialet mer forutsigbart.

Vi takker for samtalen og jeg gratulerer nok en gang før de forsvinner inn i havet av mennesker, og jeg setter meg ned med Elin Hedberg, vinneren av kunsthåndverkprisen. Denne oslobaserte svensken har bakgrunn fra KHiO, og var nylig å se ved Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling i 2023. Juryens begrunnelse lyder slik:

Elin Hedberg arbeider med sentrale temaer innen kunsthåndverket. Hva er et materiales fysiske og visuelle egenskaper, og hvordan påvirker dette vår forventning til gjenstanden? Hvilken erkjennelse ligger i tilvirkningen, og hva kan tingene fortelle oss fra sitt eget liv? Tre og metall er hennes foretrukne materialer. Hun utforsker objekter gjennom form, overflatebehandling og humor. Hedbergs objekter strekker seg mot oss. De oppfordrer oss til å utforske vår kroppslige og mentale omgang med brukstingene. Vår samtale med dem avdekker at vi er uadskillelige venner. Hedbergs praksis åpner på en unik måte opp tingenes verden for oss.

Verkene dine forholder seg sterkt til sin materialitet, og ønsker å belyse vår kroppslige og mentale omgang med tingene, slik som i f.eks “jeg tar det i morgen”. Men kanskje først og fremst leker du med hvordan tingene samhandler med hverandre. Kan du si noe om motivasjonen din for å belyse denne interaksjonen?

– For meg har utgangspunktet veldig ofte vært metallet, det er det jeg har bakgrunn innen. Men ved å ta inn andre materialer kan jeg skape helt andre fortellinger, for det blir et møte mellom forskjellige krefter. Jeg lager jo metallformen. Her er det jeg som bestemmer alt, egentlig. Men så vil jeg også at det skal være elementer som ikke jeg har kontroll over. At det er noe som går inn og endrer formen, som om det var levende. Treet har jo vært levende, så det har vokst til sin form. Så det bearbeider jeg veldig lite, bare tar bort barken og får det frem.

Det som jeg vil skape er at ting ser ut som at de vokser, at de er på vei videre. Og at jeg kan lage fortellinger – for jeg vil jo at betrakteren skal gå inn i disse fortellingene som jeg bygger opp. Og at man skal se på dem og tenke på det som man allerede har, kanskje.

I dag er det jo veldig mye sånn at man skal kjøpe ting hele tiden. Også når det kommer til kunst og kunsthåndverk er det en idé om at man skal selge. Men for meg så handler det mye om at man kan se på ting i et galleri eller et museum og se at «å ja, jeg har noe som ligner som jeg fikk fra bestemor, eller som jeg har kjøpt der og der.» Og at man ser verdien i disse tingene, og at man kan plukke det fram. Man må ikke ha akkurat det arbeidet der, men at man kan se verdien i tingene man allerede har.

Og så blir det jo også, som juryen skrev, små humoristiske elementer ved det jeg lager. Det jeg lager er jo for meg små personligheter, men under det så handler det om å se på bruksobjekter. Så kanskje man blir litt oppmerksom på hvordan et håndtak egentlig ser ut, og hva som er et godt bruksobjekt. For det som jeg lager er jo ikke bruksobjekter. De er ikke mulig å bruke. Og jeg lager dem ikke som bruksobjekter heller, og det har også vært en befrielse på en måte. Å komme bort fra at alt må være teknisk riktig, at alt må sitte sammen så godt at det skal leve i flere hundre år i bruk. Men at det er en skulptur, det er det som er oppgaven.

Har du noe som først gjorde deg oppmerksom på den handlingskraften som ting har?

– Det har vokst frem litt. Da jeg var ferdig med mine masterstudier, ble jeg medlem i en forening som heter Nutida Svenskt Silver og var medlem i tre år. Men da jeg var det, så følte jeg på et press om at ting måtte ha en funksjon. Før det hadde jeg bare tatt bort funksjonen helt, f.eks lagde jeg kobberarbeider som var helt lukket. Men her følte jeg på at arbeidet må være i sølv og det må fungere, for jeg tenkte at det er jo det samlerne vil ha. Så det vokste frem etter at jeg begynte mer med sølv og denne funksjonen ble viktigere og viktigere, og det måtte jo også bli bra. Det fikk ikke være sprekker, ingenting kunne være galt – samtidig som jeg selv ikke fungerer sånn som person. Så det kom seg på en måte litt naturlig at når jeg var ferdig der så gjorde jeg inngrep i disse arbeidene som jeg hadde gjort under den perioden. Jeg dyttet tre inn i tuten på kanner, og forandret arbeidet sånn at funksjonen faktisk bare ble helt borte. Og senere har jeg gått litt tilbake på det.

Men det å jobbe med bruksobjekter er en veldig interessant form, for det er noe vi kjenner. Vi vet f.eks. hvordan vi skal holde i et glass. Det kan ha forskjellig størrelse og form og alt slikt, men vi vet hvordan vi skal løfte et glass eller en tekanne. Vi har en forståelse for denne typen objekter, og ved å bruke former og detaljer fra bruksobjekter betrakteren har er de allerede litt bevisst på hvordan det skal håndteres. Fra begynnelsen så var det et forsøk på å trekke inn betrakteren til å ta på tingen. Du vet hvordan du skal holde en sånn og da er det bare å løfte opp, selv om det er kobber eller sølv.

Så det er noe som har vokst frem litt gradvis. Men det er fordi vi kjenner denne typen objekter. Det var mitt forsøk på å få betrakteren til objektene, for man kan ikke bare se på ting for å oppleve dem. I et museum må man se på ting, det er jo eneste måten å oppleve det på der. Men i noen av mine utstillinger prøvde jeg å gjøre det sånn at man enten måtte gå rundt for å kunne se alt ordentlig, eller at man måtte løfte ut ting fra en hylle for å kunne se arbeidet. Og da tenkte jeg at om det er en form vi gjenkjenner, så kanskje det er lettere å få betraktere til å gjøre det.

Elin Hedberg, “Møter (Det var mørkt, men jeg følte meg trygg)", 2021 © Hedberg, Elin. Foto: Thor Brødreskift.

Du forklarer hvordan du bruker tid på å finne treet som vil passe til måten du arbeider – altså bruker du sikkert en rimelig mengde tid i naturen? Er det noen annen inspirasjon du har endt opp med å ta med deg fra denne tiden i naturen?

– Noen arbeider er direkte inspirert av skogen, Møter (det var mørkt men jeg følte meg trygg), f.eks, som er kobberrør som er hamret og patinert i forskjellige grønne og blå farger. Og det er jo direkte inspirert av skogen, selv om det ikke er noe tre i det arbeidet. Og der handler det om det møtet når man kommer til begynnelsen på en skog. Og det bare er sånn tett i tett i tett, og det ser helt rett ut, samtidig som at alt beveger seg og alt har sin egen form. Jeg ser mye på hvordan trær har falt i skogen og setter seg fast i andre trær. Men også noen ganger så ser jeg hvordan det har formet seg, eller hvordan det former seg rundt andre ting. Jeg har sett en del på epletrær, for eksempel, som er på vei til å falle, men som blir støttet opp og bundet sammen to og to. Eller pinner som brukes til å støtte dem opp. Og denne tvangen i at man får naturen til å fortsette. Den vil egentlig ikke, men den må fortsette. Og det blir kanskje ganske synlig i mange av arbeidene jeg lager. For det er på en måte den menneskelige tvangen, inngrepet i naturen, som jeg synes er veldig spennende. Man lar ikke naturen gå sin gang alltid.

Elin Hedberg, «Uten tittel», 2024. Foto: Elin Hedberg.

Jeg må si at når jeg ser på arbeidet ditt, og hvordan du får materialene og formene til å gli sømløst over i hverandre og formes av hverandre, så føler jeg på en slik tilfredshet man kan få når ting er perfekte. Er dette noe du selv kjenner på og forholder deg til under arbeidsprosessen?

– Ja, og det har jeg faktisk et eksempel på fra nylig. For jeg har laget et arbeid som har stått litt, som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg har prøvd å sette det opp ned på en stein, og ble ikke helt fornøyd med det. Andre jeg snakket med mente at det funket, men nei, jeg mente at det skulle ha et tre – for jeg visste at jeg hadde en pinne et eller annet sted. Og så gikk jeg gjennom alle boksene mine, for jeg har så mange, og så bare «her er den!» Og så tok jeg den sammen med sølvet, og så ble det bare perfekt! Formene gikk inn i hverandre, og det ble et så bra møte. Og jeg fikk til det som jeg ønsket å si da jeg begynte. For det er ikke alltid jeg vet hvor jeg ender opp når jeg begynner med å hamre noe. Men der så fikk jeg det til å bare passe sammen.

Men andre ganger så må jeg jo jobbe veldig mye for å tilpasse formene med hverandre. Slik at jeg forteller riktig historie.

Vi trasker så mot serveringen. Jeg takker for invitasjonen og gratulerer Hedberg en siste gang, før de tre vinnerne fares av sted mot bildetagning og en kveld de sent vil glemme. Jeg møtes av en kald novembervind i det jeg forlater museet, og mens jeg beveger meg videre ut av den lille boblen jeg har fått vært en del av de siste to timene, undres jeg over disse unge lovende jeg snakket med. Alle tre så tydelig forent med en nordisk håndverkstradisjon, men likevel så bevisste på sitt forsøk om å utvide kulturens spillerom. Det er ikke noe tvil; her har vi mer i vente.

Stiftelsen Scheiblers pris 2024

En gjenfortelling i vannspeilinger