En gjenfortelling i vannspeilinger

Christian Skredsvig, Sankthansaften på Dælivannet, 1886. Olje på lerret, 156,2 cm x 291,5 cm.

Christian Skredsvig - Mot det moderne

Henie Onstad Kunstsenter

Utstillingen står fra 08.11.24 - 02.03.2025

Henie Onstad Kunstsenter har vanligvis fokus på modernisme og samtidskunst. I utstillingen Christian Skredsvig - Mot det moderne løftes derimot norske kunstnere fra 1800-tallet frem. Med Christian Skredsvig i spissen markerer utstillingen et 100-års jubileum for den norske kunstneren, men er også en gjenfortelling av norsk kunsthistorie fra perioden. Hva er det denne gjenfortellingen går ut på? Og hva har Skredsvig med moderne kunst å gjøre, han var vel en nyromantisk nasjonalromantiker? …Eller?

Jeg blir som regel trukket mot abstrakt og moderne kunst, men som enhver kunstelsker vil jeg gjerne lære mer om kunsthistorien. Før jeg begynner er tanken at denne utstillingen ved Henie Onstad kan gi meg et innblikk i nyromantikken på 1800-tallet. Det får jeg absolutt, men ikke på den måten jeg kanskje forventet. 

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen/ Henie Onstad Kunstsenter

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen/ Henie Onstad Kunstsenter

Utstillingen er delt inn i områder, med vegger i ulike farger og belysning. I hver del henger et lite utvalg malerier i store og høytidelige gullrammer. Vi får omvisning gjennom avdelingene, der hver del har sin historie. Først blir vi tatt med til salongen i Paris, der Skredsvigs tidlige verker ble utstilt. Store lerretter med detaljrike dyremotiver av hester og kuer fyller veggene. Vi går videre til et av hans mest kjente malerier, Sankthansaften (1886) (ill. 1), som visstnok ble en “hit” i Paris. Det overveldet meg positivt med sin størrelse og åpne komposisjon. Her introduseres en enorm vanspeiling, som går igjen i mesteparten av maleriene i utstillingen. Motivet viser en båt med tre figurer, men det er vannet som står i fokus. Himmelen gjør kun en inntreden gjennom vannspeilingen. Komposisjonen uten inngang og størrelsen på maleriet, gjør at jeg blir dratt inn i motivet og fylles av en stemning som minner om en sommerkveld.

Kitty Kielland, Sommernatt, 1886. Olje på lerret, 100,5 x 135,5 cm.

Videre går utstillingen til Fleskum-sommeren, og vi får se malerier av Gerhard Munthe, Kitty Kielland, Erik Werenskiold, Harriet Backer og Eilif Peterssen. Fleskum-sommeren besto av et kunstnerkollektiv som samlet seg på Skredsvigs gård i Bærum, sommeren 1886. Sommeren står nærmest som en myte i norsk naturromantisk tradisjon, preget av naturmalerier i naturalistisk stil. Blant annet er Kiellands Sommernatt (1886) og Peterssens Nocturne (1887) trukket  frem av anmeldere fra tiden. Maleriene som er trukket frem i denne utstillingen er mer utforskende i malerteknikk, penselstrøk og utsnitt, og heller mot det abstrakte og uvørne. Der mennesker er malt livaktige og naturalistiske, er naturen mer abstrahert. Slik eksempelene viser, besto kanskje sommeren mer av å eksperimentere mot det moderne enn man har trodd.

Eilif Peterssen, Nocturne, 1887. Olje på lerret, 81, 5 x 81,5 cm.

Christian Skredsvig, Gyldne skyer. Aften på innsjøen, 1892. Olje malt på lerret, 126x72 cm.

Et eksempel på denne kombinasjonen mellom tradisjonell stil og det moderne, er et av Skredvigs malerier av hans kone, Gyldne skyer. Aften på innsjøen (1892). Et vakkert og emosjonelt ladet portrett, som igjen huser både båten og en drømmende vannspeiling i rosatoner. Det tradisjonelle ser vi i portretteringen, det moderne i de grove penselstrøkene i naturen.

Utstillingen viser hvordan Skredsvig representerer overgangen til det moderne på en mer subtil måte enn vi er kjent med. Vi tenker gjerne på kunstnerne som Picasso som et sterkt brudd med tidligere tradisjoner - at modernismen bare plutselig var der. Men virkeligheten består av overganger, ofte mer flytende og gradvis. Her kommer Skredsvigs malerier inn, i selskap av hans kunstnerkollegaer. 

Skredsvik kan ifølge utstillingen sies å ha et komplisert forhold med det moderne, ved at han ble dratt mellom den tradisjonelle malerstilen i sine utstillinger i Paris, og en moderne tendens, fylt med friluftsmalerier, tykke og friere penselstrøk, og emosjonsladede farger. 

Tross denne indre konflikten, oppleves bildene som fylt med ro. Det må være vannet og fargene. Det er noe sensitivt over dem, men de er samtidig reserverte og tilbakeholdne i følelsesuttrykket. 

Menneskene er ikke fokuset i denne utstillingen. Det er en og annen person nøytralt plassert i naturen, som en statist i naturens hovedrolle. Det er natur og dyr som står i fokus, og det bidrar til det beroligende uttrykket. 

Man kan si at maleriene har avbildet naturen i naturtro form, men gjør de egentlig det? Kuratorene nevner at som maler har man friheten til å “klippe og lime”, og at elementer fra ulike steder kombineres i maleriene. I siste del av utstillingen får vi se en rekke malerier av Skredsvig stilt ut i serier, som er nesten helt like hverandre og bare små detaljer varierer. Vanligvis ville kanskje ett av dem blitt stilt ut, men her er det gjort et poeng ut av de små forskjellene. Dette poengterer gjentakelsen av seg selv som maler, i tillegg til å minne oss om at selv om et maleri ser realistisk ut, er det like så godt en kombinasjon av ulike steder satt sammen til et nytt uttrykk. 

Katalog med nyskrevne tekster av Inger M. L. Gudmundson, Maryclaire Pappas, Clarence Burton Sheffield Jr., Karin Sidén, Øystein Sjåstad, Victor Plahte Tschudi og Caroline Ugelstad. Katalogen gis ut på Orfeus forlag og er designet av Erland Banggren.

Jeg går inn i utstillingen med åpent sinn, og drar positivt overrasket. Det viser seg at utstillingen har overbevist meg om at Skredsvik var en bidragsyter til modernistiske endringer, ja kanskje til og med en tidlig impresjonist! I det jeg beveger meg tilbake til den moderne og travle byen, vender tankene mine tilbake til de vakre vannspeilingene. Utstillingen står som en invitasjon ut i naturen. Ikke nødvendigvis som en romantisering, men som en gjenspeiling. Et fanget øyeblikk av tiden som var, av lokal natur fra Bærum-området som skaper akkurat det man ofte søker i naturen - indre ro. Selv om Skredsvik kanskje hadde et komplisert forhold til det moderne, er utstillingen langt ifra komplisert. En ryddig og oversiktelig utstilling med nøye utvalgte malerier som gjenspeiler roen i motivene. Den nye tolkningen formidles klart, og gir mening til en overgang i historien som ellers kan oppfattes som veldig brå. Jeg reflekterer over hvordan man begrenser seg til det narrativet man blir fortalt av eksperter, selv om de egentlig alle har ulike historier å fortelle. For det er jo bare det - en kunsthistorie. Kunsten er talende, men sett fra ulike perspektiver, blir historien en ny. Kanskje Christian Skredsvig egentlig var en slags tidlig modernist.