Fifty Shades of Black – Utstillingsanmeldelse

Pierre Soulages, Peinture 22. Mars 59, 1959. Henie Onstad-Samlingen. 
[1] / Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

1.mars 2024 åpnet Henie Onstad Kunstsenter sesongen med sin nye utstilling Fifty Shades of Black, som tar utgangspunkt i museets samling av svarte verk. Jeg dro en uke før åpning på pressevisningen på vegne av Paragone, og fikk en sniktitt på de mørke bildene. 

Da jeg ankom museet i et monokromt svart antrekk, ble jeg varmt tatt imot av museets direktør Anne Hilde Neset og de andre ansatte. Etter litt mingling med de andre inviterte – også kledd i svart – fikk vi en omvisning av kurator Caroline Ugelstad og kurator/konservator Hilde Berteig Rustan. Dynamikken deres fungerte godt med en blanding av teknisk og folkelig språk, som gjorde det lett å fordøye verkene (selv om det til tider var vitser om kunstfaget jeg ikke helt var med på). Vi ble ledet gjennom hele utstillingen under deres kappe, og jeg dro derfra med mye mer viten om teknikk og kunsthistorie enn jeg hadde forventet. 

Pierre Soulages

Da vi tråkket inn i det første rommet i utstillingen la jeg først merke til temperaturen og størrelsen av rommet. Det er et kjølig og åpent areal, noe som virkelig fremhever blant annet de store og mørke verkene til Pierre Soulages (1919-2022). Ettersom bildene henger med mye luft mellom hverandre føles det ikke ubehagelig og tett i rommet, noe som man lett skulle  tro om en utstilling med fokus på fargen svart. Kuratorene bruker god tid på å gå igjennom både Soulages tilknytning til museet og hans historie i dybde. Ettersom Sonja Henie og Niels Onstad var venner av Soulanges og kjøpte syv av hans verk, sto den franske kunstnerens malerier i sentrum av utstillingens hjerte. Kuratorene omtalte Soulages som «faren til svart maleri», og la også til at han giftet seg i svarte klær ved midnatt.

Øynene mine ble ført til verket Peinture 22. Mars 59 fra 1959[1], et maleri med flere sterke svarte penselstrøk på en dempet beige-brun bakgrunn. Bildet er stort og det er mange mørke nyanser å ta innover seg, men det er ikke dystert av den grunn. Jeg likte spesielt måten børstestrøkene virker bestemte, men det likevel var mykt og behagelig for øynene. Bildene Soulages kaller «outrenoir» – eller utenfor-svart – er en lek med lys, teknikk og tøffe strøk som han gjør lett gjenkjennelig til sin egen stil. Alt er gjennomtenkt, fra valnøtt-oljen brukt i malingen til måten han så på svart som en blanding av en farge og ikke-farge. Hans malerier henger på flere av de største kunstmuseene i verden og Henie Onstad er så klart begeistret for å kunne vise dem frem på denne måten.

Er svart i det hele tatt en farge?

I det andre rommet henger alt fra samtidskunst til Picasso, og blant annet min personlige favoritt Sort sol I og II fra 1987[2] av Bjørn-Sigurd Tufta (f.1956). Ved første øyekast er det kanskje vanskelig å fatte hva slags motiv det er på maleriet, ettersom hele bildet er malt monokromt i svart og er veldig mørkt. Etter å ha lest tittelen kommer solen til syne, gjennom teksturen i malingen og måten lyset treffer de tykke penselstrøkene. Det første jeg tenkte på da jeg så det var at det nesten ble som en motsetning til Munchs Solen, 1911. Begge motivene viser til en sol, en ved hjelp av farger og en ved hjelp av lysrefleksjoner og tekstur. Selv om størrelsen, fargene og uttrykket i de to bildene er veldig forskjellige, følte jeg like mye fra begge maleriene, noe jeg synes er spesielt. Det blir tydelig at denne utstillingen vil få betrakteren til å sette spørsmålstegn ved fargen svart slik vi kjenner den. Måten lyset vinkles på verket, og hvordan teksturen og komposisjonen fungerer sammen til å skape et helt nytt spekter av den mørke fargen. 

[2] / Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Ett av hjørnene i rommet er dedikert til Jan Groth sine verk Tegn, 1973-1974, Tegn III, 1988 og Tegn, 1972.[3] Disse tre store kunstverkene i tekstil gjorde også stort inntrykk på meg, selv om motivet er minimalistisk. Den hvite linjen som skjærer gjennom det sorte tekstilet får hele verket til å virke nesten skjørt, og jeg trekker koblinger til et godt grafisk verk. Fargen sort trenger ikke maling for å vise frem sine nyanser, og nødvendigvis ikke tekstur i stoff heller. Det var mer størrelsen av verket jeg ble dratt mot, noe man må oppleve med egne øyne. Jans  kone, Benedikte Groth (1933–2015), vevde gobelengene etter hans tegninger fra 1961 til 2006, noe som også gjør det hele enda litt vakrere. 

[3] / Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Dette er en nøye sammensatt utstilling, der de besøkende tydelig kan se at det ligger mye gjennomtenking og hardt arbeid bak. Jeg vil anbefale å ta turen til museet på Høvikodden, nå som solen sakte, men sikkert begynner å varme. Ingenting slår en tur rundt museet med sol i ansiktet etter å ha tatt inn litt under femti malerier dekket av sort. 

Svart er ikke bare en dyster farge, og det er heller ikke en singulær farge. Svart er mørke-lilla i ett lysglimt og hvitt i et annet, den har blitt brukt helt siden mennesker begynte å skape kunst, og den vil fortsette å bli brukt i lang fremtid. Frykt den ikke, men se den heller fra et annet perspektiv enn du pleier når du besøker Henie Onstad: Fifty Shades of Black. 

Utstillingen står åpen til 04.08.2024 (les mer her).