Hybrid I: Anmeldelse av Kristina Austi sin utstilling
Foto: Øystein Thorvaldsen
Det er en nydelig vårdag i Oslo, og jeg ser frem til å besøke det anerkjente galleriet SOFT. Jeg har en tendens til å gå inn i gallerier med et åpent sinn; sjeldent leser jeg om kunstneren eller verkene på forhånd. Jeg foretrekker å oppleve kunsten slik den er, uten forhåndsdømming. Vanligvis tar jeg inn farger og motiver først, før jeg dykker inn i de tekniske og avanserte aspektene ved verkene, men denne gangen vet jeg at kunstneren viser billedvev som er laget med hjelp av kunstig intelligens (KI), og dette vekker min interesse. Jeg har vært fascinert av KI i lang tid nå, og jeg ser frem til å se hvordan kunstneren har inkorporert denne nye teknologien i sitt arbeid.
I det trange rommet, omgitt av fire imponerende vevverk, vekker fargene og stoffet umiddelbart min nysgjerrighet. Det første verket jeg møter er Det forheksede slottet, en stor billedvev i duse, nydelige farger av rødt, blått og en iriserende sølvfarge. Motivet består av ulver, noe som ligner vann, og et slott som utgjør en fantasifull og mystisk scene. Jeg lar tankene vandre mens jeg prøver å tolke historien som formidles her. De behagelige tonene i vevingen gir meg en følelse av ro, og jeg lar meg bli dratt inn i detaljene. Jeg blir begeistret over de vakre skyene som svever øverst på bildet, og tenker at de nesten kunne ha vært malt på avstand.
Foto: Øystein Thorvaldsen
Vendt mot høyre møter jeg en annen imponerende billedvev med teksten «Swim here, swim here, little boy, I will give you white shirt and red ribbon!» Dette verket fanger øyeblikkelig min oppmerksomhet. Jeg begynner å undre meg: Er dette en skog? Brenner skogen, eller er det noe annet som skjer? Jeg lar blikket vandre til steinene i vannet, og lurer på om noen kan drukne der. Kan noen drukne i vevet selv? Jeg merker at dette virker mer intrikat, og jeg begynner å tenke at det må ha vært brukt noen form for data i skapelsesprosessen. Det er nesten som et vevet utsnitt av et videospill. Galleristen forteller meg at dette verket er inspirert av en litauisk barnefortelling. Som vanlig har slike fortellinger en undertone av det morbide eller groteske, som skal formidle viktige lærepunkter til barn. Min intuisjon var riktig. Det skjer noe i dette motivet, selv om jeg ikke helt forstår hva det er. Likevel gir det meg en følelse av at det er noe å lære fra dette, som gjør at jeg blir nysgjerrig på historien bak.
Til høyre for det forrige verket, på den tredje veggen, møter jeg et nytt verk med tittelen And it grew both day and night. Till it bore an apple bright. Sitatet er hentet fra William Blakes dikt “A Poison Tree”. Verket ser ut som en skog som viser veien, og jeg spekulerer i om det er en skjult drage som lurer i skyggene. Til tross for noen svart-hvitt-elementer, er det egentlig dominert av blått. Verket har en gammeldags følelse over seg, og jeg føler en sterk trang til å utforske denne skogen nærmere. Jeg undrer meg også om det er de samme ulvene fra det første verket, som fortsatt ikke har rømt til vannet.
Foto: Øystein Thorvaldsen
Jeg reflekterer over hvordan disse billedvevene kunne ha dekorert veggene i et gammelt slott, for det ser ut som de ble skapt for hundrevis av år siden. Men det er ikke tilfelle; de er laget i 2024. De representerer like mye nåtid som fortid og fremtid. Jeg klarer ikke å løsrive blikket mitt fra verkene, som forteller historier jeg nesten kunne ha drømt om. Jeg blir nysgjerrig på hva som foregår bak den vakre veveteknikken. Hvilken historie ønsker Kristina å fortelle? Jeg føler at jeg reiser i tid, både bakover og fremover. Det er noe mystisk over dem, som gir meg lite informasjon, selv om jeg forstår at kunstneren henter inspirasjon fra kilder som virker private i hennes liv. Vevene er rike og bærer preg av en gammeldags sjarm. De består av lag på lag, og det virker nesten som om de er litt ødelagte, kanskje med vilje. Samtidig gir de inntrykk av tidløshet, ved at de utstråler råhet og nærmest glitrer. Du kunne forvente å se disse på Nasjonalmuseet, eller til og med i et slott. De er virkelig imponerende, og ville passe perfekt inn i en slik majestetisk setting.
Mellom hver billedvev møter jeg noen røde klosser med merkelige inngraverte geometriske mønstre. Noe i meg gjenkjenner dette; det ser nesten ut som oppblåste QR-koder, kanskje et kart, eller en labyrint jeg vil løse. Jeg liker måten de er fremstilt på. De sitter stødig festet på en slags form bygget av tre som svinger oppover, og det virker som om de er ment til å bli forstått, heller enn å være til salgs. Klossene minner meg om et puslespill jeg skulle ønske jeg kunne løse, og ser ut som om de kunne vært dratt rett ut av en science fiksjon-film, som understreker hva denne utstillingen også handler om.
Foto: Øystein Thorvaldsen
I en samtale med den daglige lederen for å forstå utstillingen bedre, forklarer hun at billedvevene er skapt ved hjelp av kunstig intelligens (KI). Austi starter prosessen ved å veve skisser, som deretter sendes til en «vev-maskin». Denne maskinen bruker KI til å produsere skissene ved hjelp av en vev-formell som ligner den som ble brukt på 1500-tallet. Austi ser på sitt arbeid som en kombinasjon av teknikk, kunst og teknologi, der KI ikke bare fungerer som et verktøy, men som en kreativ partner som utvider grensene for hva som er mulig. Slik utfordrer hun tradisjonelle oppfatninger av maskinens rolle i kunstskapelsen. Ved å mate algoritmene med bilder av hennes egne håndlagde vever, utforsker Austi hvordan de kan etterligne gamle vevde veggtepper fra 1500-tallet. Dette resulterer i en sammensmelting eller hybrid av teknikk, kunst og teknologi, og demonstrerer hvordan maskinenes rolle i kunstskapelsen endrer seg i møte med moderne teknologi. De røde 3D-printede strukturene som vi ser mellom vev-verkene, er oppblåste utsnitt av vevsbindingsmønstrene, og strukturene gir et innblikk i kompleksiteten av hvordan trådene fungerer sammen. I tillegg kan de også symbolisere modeller for fremtidige byer eller avanserte databrikker, ved at de demonstrerer hvordan alt til slutt kan reduseres til avansert matematikk. I digital vevkunst representerer disse enten tegninger eller instruksjoner om hvordan trådene skal flettes sammen.
Det er forståelig å bli fristet av tanken på at verkene ble håndlaget på 1500-tallet. Likevel er det viktig å innse at tidspunktet for når de ble laget ikke påvirker kvaliteten på kunstverkene. De fargerike og gripende motivene trekker meg inn i historiene de forteller, og jeg opplever dem som både dekorative og majestetiske, samtidig som de bærer en moderne og rå kvalitet. Tidspunktet for produksjonen understreker imidlertid hvordan dagens teknologi kan kopiere, oversette og tilføye informasjon for å skape slike verk. Disse verkene setter spørsmål til kunstig intelligens som et verktøy og kreativ partner, og de utfordrer tradisjonelle ideer om autentisitet og kreativitet. Selv om ideen og prosessen bak et verk fortsatt er viktig, uansett hvilket verktøy som er brukt, er bruken av kunstig intelligens noe nytt som fortjener vår oppmerksomhet.
Det er fascinerende å reflektere over dette temaet i dag, ettersom bruken av kunstig intelligens er relativt nytt og bryter med tradisjonelle oppfatninger om håndverk. I mine øyne gir kunstig intelligens en kreativ frihet som tidligere var utilgjengelig for mange. Den gjør det mulig å realisere ideer og ønskede resultater raskere og mer effektivt, takket være algoritmer og teknologi som legger til rette for teknikker som tidligere kunne tatt flere år å lære seg. Kristina Austi sine vev er et eksempel på dette, og de gir oss en kvalitet og et resultat som kanskje ikke ville vært mulig å oppnå uten kunstig intelligens i 2024. På denne måten kan vi si at vi reiser i tid, fra den tiden da det tok flere måneder å veve vakre veggtepper, til i dag, hvor vi kan skape slike verk som møter oss med beundrende blikk.
Utstillingen med navnet «Hybrid I» utforsker det dynamiske samspillet mellom maskiner og mennesker i skapelsen av kunst. Austi legger vekt på det taktile og trekker oss inn i fortellingene, samtidig som hun utforsker de mange mulighetene kunsten kan romme. Samtidig åpner hun opp for refleksjoner og diskusjoner rundt teknologi, kunstig intelligens (KI) og fremtiden for kunsten. Austi har skapt et unikt kunstnerisk univers ved å kombinere elementer fra litauiske folkeeventyr og dikt av William Blake, og på den måten har hun skapt originale verk som fanger fantasien. Hun utforsker ikke bare kunstig intelligens som et verktøy, men ser den som en kreativ partner under prosessen. Denne fusjonen av tradisjonelle teknikker og ny teknologi utgjør kjernen i Austis kunstneriske utforskning. Å bli kjent med Krisitna Austis kunstnerskap har personlig inspirert meg og ført til nye refleksjoner om vevkunst, og bruken av digitale verktøy i dagens kunstneriske praksis. Og som noe oppmuntrende, gir de meg noe å se frem til innenfor samtidskunst og vevkunstfeltet.