Til minne om: Aase Gulbrandsen – Utstillingsanmeldelse

Foto: Jacky Jaan-Yuan Kuo / Oslo Kunstforening

Oslo Kunstforening åpnet torsdag 7. mars utstillingen “Aase Gulbrandsen: Til minnet”. Kunstneren har ved flere anledninger stilt ut hos kunstforeningen – det er derfor ingen overraskelse at Aase Gulbrandsen-stiftelsen henvendte seg dit etter hennes bortgang for å igjen presentere hennes kunst. Ved å vandre gjennom de fire rommene dykker betrakteren inn i Gulbrandsens analytiske og abstrakte måte å arbeide på.

I 1974 åpnet Aase Gulbrandsen (1927-2020) sin første utstilling hos Oslo kunstforening. Dette skulle vise seg å bli hennes kunstneriske gjennombrudd, og kort tid etter ble hun kunstner på heltid. Utstillingen er en del av serien Tilbakeblikk, der kunstforeningen ser på sin egen historikk og kunstnere som tidligere har stilt ut. Nå vises Gulbrandsens verk igjen, og markerer 50-års jubileet der ulike aspekter ved hennes kunstnerskap blir løftet frem.

Marit Paasche, Kristine Jærn Pilgaard og Andrea Moen – de tre kuratorene for utstillingen – har i denne omgang måttet ta stilling til en enorm samling av kunst, skisser og dokumentasjon, da Gulbrandsen sjeldent kvittet seg med sitt eget materiale. Hun kan beskrives som en «compulsive drawer» - det var rett og slett noe hun måtte gjøre for å leve.

Spørsmål som, hva er ferdige verk, hva er et godt verk, hva skal bli tatt vare på og bli stilt ut, samt hvordan å håndtere et kunstnerskap, er beslutninger de tre kuratorene har diskutert i fellesskap.

I det første rommet møter jeg på en rekke av Gulbrandsens tidlige kullarbeider. Kull var et tidstypisk materiale på 60- og 70-tallet, noe som Aase i likhet med sin samtidige Håkon Bleken arbeidet mye med. Tegningene oppfattes intuitive, frie og lekne. Gulbrandsen har her arbeidet undersøkende med kullet og dens form på arket, og det kan fremstå som at kunstneren har utforsket linjene som kom av kulltegningene i sine senere verk. Utover dette tar kunstneren inspirasjon fra både natur og virkelighet i sine verk, men arbeider i stor grad abstrakt. Verkene henger i et åpent rom som preges av det naturlige lyset som siver inn fra Christiania torv.

Gulbrandsen arbeidet vekselvis med kull, akvarell og pastell. I et rom lenger inn i lokalet vises flere av kunstnerens pastellbilder. Bildene henger asymmetrisk og spontant spredt på veggen, og skaper en slags regnbue for øynene. Jeg oppfatter rommet som en kontrast til store deler av resten av utstillingens monokrome kulltegninger, og det minner meg om lekenheten og spontaniteten man får se når tegninger henges opp ved barnehager og skoler. Det vises en stor variasjon av farger i pastellplatene.

Særegent, etter min mening, er arkivrommet man finner i det innerste rommet av utstillingen. Jeg blir fortalt at rommet er åpnet for denne mening – å kunne fungere som et slags arkiv og historisk rom. Rommet oppleves svært personlig i at man her kan gå gjennom hennes egne arkiver, og det fungerer som et slags tilbakeblikk gjennom kunstnerens liv og virke. Det vises fotografier i form av lysbilder på veggen. Disse avslører hennes øye og talent for å fange detaljer. Alt ifra bilder tatt fra hennes mange reiser til Paris, til bilder av fjellandskap her i Norge er blant det som vises.

Kuratorene for utstillingen forteller meg et annet aspekt av arbeidet som ble gjennomført ved opprydningen av Gulbrandsens kunstneriske eiendeler. Kunstneren hadde tidligere selv vært sekretær hos skipsrederen Øivind Lorentzen i 25 år. Dette kan være med på å begrunne hennes øye for detaljer, og det kan være her behovet for dokumentasjon og organisering av papirer og notater kommer fra.

Det er i dette rommet – samt på et svart bord brukt til å vise diverse arkivmateriale i det første rommet – at vi kan se et utsnitt av fotografier og dokumenter kunstneren selv har tatt vare på gjennom hennes drøye 50 år som anerkjent kunstner.

Utstillingen er nøye sammensatt for å la betrakteren bli kjent med Aase Gulbrandsen – både som kunstner, og som person. Kuratorene har formet et utsnitt av Gulbrandsens store karriere, og viser her et flott innblikk i ettermælet av et langt kunstnerskap. Utstillingen fungerer derfor både som en presentasjon av enkelte verk, men i min mening også som et samlet verk. Jeg anbefaler å ta en tur til Oslo kunstforening for å se og bli kjent med Gulbrandsen kunst og liv. Med en beliggenhet midt i sentrum er det en perfekt søndags-destinasjon.

Utstillingen står fra 7. mars - 21. april

Til minne om: Aase Gulbrandsen – Utstillingsanmeldelse

Čájet Sámi Vuoiŋŋa!

Hybrid I: Anmeldelse av Kristina Austi sin utstilling