Čájet Sámi Vuoiŋŋa!
Britta Marakatt-Labba, «Garjját»/«Kråkene», 1981 © Britta Marakatt-Labba / BONO. Foto: Andreas Harvik / Nasjonalmuseet
«Sylkvasse sting» - en utstilling av Britta Marakatt-Labba
15. mars – 25. august
I tredje etasje på Nasjonalmuseet er det avduket for Britta Marakatt-Labbas Sylkvasse sting, en utstilling bestående av broderi- og tekstilkunst, grafikk, installasjoner og skulptur. Marakatt-Labba er en svensk-samisk tekstilkunstner, og ikke minst aktivist, noe som skinner tydelig gjennom i verkene hennes. Samtidig som man blir stående og beundre hennes arbeider, kjenner man godt på den enorme fortvilelsen som ligger bak visse av kunstverkene. I tillegg har hun verk som oppleves svært åndelige, som en hyllest til samisk kultur og naturtro. Dette er hennes hittil største utstilling. Attpåtil er det aller første gang Nasjonalmuseet holder en separat utstilling for en kvinnelig samisk kunstner.
Ved første øyekast kan jeg ikke annet enn å måpe over hvor flotte broderiene er. De ser ut som skarpe og presise blyantstreker, som om hun har tegnet med nål og tråd - det er jo i for seg det hun har gjort. Jeg blir fascinert og stirrer lenge på håndarbeidet før jeg i det hele tatt enser motivene. Omsider tvinges jeg ut av detaljene og pusler de sammen til et bilde. Noen av motivene gir meg en klump i magen. Blant disse er broderiet Garjját, oversatt Kråkene (2021). Motivet viser flyvende, mørke kråker som gradvis blir større og omformes til politimenn, som i bildet avbryter en fredelig demonstrasjon. Dette er Marakatt-Labba sin gjenfortelling av hvordan hun opplevde demonstrasjonene mot Alta-Kautokeinovassdraget i 1981, der fredelige demonstranter ble revet vekk og fengslet. Dette vekker sterke assosiasjoner til fjorårets Fosen-aksjon. Marakatt-Labba sine broderier fungerte som viktige oppfordringer til protestene, og ordet Garjját ble blant annet brukt i form av kamprop og joik under fjorårets demonstrasjoner. Disse fredelige demonstrasjonene ble også avbrutt av politiet (som om det var der lovbruddene lå). Det å se historie gjenta seg på denne måten er på flere vis hjerteskjærende.
I tillegg til den sterke representasjonen av aktivisme, gir Marakatt-Labba et innsyn i naturens betydning for samisk kultur og deres åndelige tilnærming til den. På denne måten varsler hun også om klimaendringer og overforbruk av begrensede naturressurser. Jeg beveget meg gjennom utstillingen i stor beundring over hvordan hun kunne fortelle så mye gjennom de forskjellige verkene. Noen broderier med lekne og konkrete motiver, mens andre opplevdes som svært spirituelle og nærmest flytende. Hun presenterer et budskap om å lytte, forstå, og ikke minst bevare. Se hva som er foran deg, se hva som skjer rundt deg. Det er en stund siden jeg har blitt påvirket av en utstilling på denne måten, men denne gikk jeg ut av med en sterk følelse i kroppen. Som om hun vekket en betydelig kraft i meg – og det tror jeg absolutt var hensikten.
Čájet Sámi Vuoiŋŋa!