Langsomhetens klokskap
Foto: RAM galleri
Gruppeutstillingen REMEMBER THE FUTURE – med kunstnerne Inger Blix Kvammen, Ingrid Larssen, Solveig Ovanger – står på RAM galleri frem til 18. mai.
Det føles godt å tilbringe tid med kunstverkene som nå huses av RAM galleri. Jeg vandrer flere runder blant dem, og hver gang jeg kommer tilbake til et verk, tar jeg med meg noe nytt fra de andre; det skapes en samtale mellom verkene. Kunstnerne bruker forskjellige teknikker og materialer, men det er allikevel en sterk samhørighet mellom verkene. Noen gjennomgående tråder er kunstnernes bruk av fargepigmenter, som gir et harmonisk fargeunivers, og en sammenstilling av naturmaterialer og edelmetaller som skaper en poetisk spenning. Flettet inn i det hele er en følelse av langsomhet. Utstillingstittelen, REMEMBER THE FUTURE, henviser både fremover og bakover i tid, og jeg merker at tankene ofte styres i retning av tid og tempo. Verkene er møysommelig utarbeidet med håndverk av høy kvalitet. Jeg ser for meg hender som hekler, farger, fletter, vever; hender som repeterer bevegelser de har gjort uendelige ganger før, men som hver gang utføres med ny kraft. Kunnskapen er både ny og gammel. Den er utviklet av kunstnerne i løpet av lange kunstnerskap og bygger på dype røtter fra samisk, kvensk og norsk kultur. I utstillingsteksten skriver kunstnerne at de følger «våre formødres» tradisjoner og håndverkspraksis. «Formødre» refererer her ikke bare til kunstnernes egne slektninger, men til alle som kom før oss, og all kunnskap som har blitt nøstet opp gjennom generasjonenes gang. I vår digitale tid, der kunnskap gradvis blir overført til algoritmer og KI, er det en fare for at gamle kunnskapstråder ryker.
Solveig Ovangers kunst tar oss til kysten, og ned under havoverflaten i en kaleidoskopisk illusjon av uendelighet. Kunstneren har lenge utforsket teknikker for garving av fiskeskinn, og har sanket kunnskap fra blant annet Amurfolket, eller «fiskeskinnsfolket» i Sibir. I denne utstillingen viser hun Rød flo og Nippflo – to store vegghengte verk med rad på rad av plantefargede, garvete fiskeskinn, som tar tankene til fisk som henger til tørk på «hjell». Ovanger arbeider her med et materiale som i dag vanligvis regnes som avfall, og belyser viktigheten av å verdsette de ressursene vi har til rådighet. Havet er fullt av rikdom, men ikke så fullt at vi har råd til å sløse.
Også hos Ingrid Larssen har havet fått en bærende rolle. Én vegg i galleriet dekkes av verket Objekt -XXI, en gruppe skulpturelle stoffobjekter i silkeorganza støttet på hver sin gren av tørket stortare. Med farge og form i utallige nyanser, oppnådd med plantepigmenter og håndsydd broderi, har hver skulptur sin personlighet. Larssen bruker den 800 år gamle vaffelsømteknikken, som hun også har videreutviklet for sine skulpturer. Teknikken, som opprinnelig gjorde arbeidsfolks klær elastiske, lar skulpturene vri og forme seg etter stortaren. De sarte skulpturene er samarbeidsvillige med taren som holder dem oppe – de tilpasser seg sine omgivelser.
Ingrid Larssen, Objekt I-XXI (2020-2023). Organza, røsslyng, kobber, mjødurt, lupin,
navlelav, steinlav, kråkeboller, variable dimensjoner. Foto: RAM Galleri
Mens det menneskeskapte holdes opp av funne naturobjekter i Larssens kunst, finner vi eksempler på det motsatte hos Inger Blix Kvammen. I store, skulpturelle smykker av heklet sølv, finner vi rein- og skjegglav liggende inne i sirlige sølvkuler. Kulene referer til samiske komsekuler – kuler av sølv som ble hengt fra et spedbarns vugge (komse) for beskyttelse. Smykker og bruksobjekter i sølv har en lang tradisjon i samisk kultur. Som et nomadisk folk, har de gjerne produsert kunst de kan bære med seg. . Blix Kvammens kunst har utvokst de bærbare størrelsene, men mange av teknikkene består. I verket Báhkadit/Varmer 4 veves sølv og sennagress sammen til en sylinder, som i én ende bryter ut i en fri strøm av gress og sølvtråder. Rett over dette henger Boddu/Pause, et falmet, sorthvitt fotografi som viser en samekvinne sittende i et åpent landskap, med et spedbarn i fanget og to små barn ved sin side. Fotografiet har fått en sentral plassering i utstillingen, og jeg lurer på om vi finner en nøkkel her. I øyeblikket vi befinner oss i, der fortid blir til fremtid, er kanskje nettopp ordet pause en rettesnor. En pause til å tenke, til å se oss frem og tilbake, før vi staker ut en ny vei.
Inger Blix Kvammen, Ä’rbbvuõtt/ Pâččjokk. Arv/Pasvik (2024). 925
sølv, papir farget med bark fra furu og bjørk, lav fra gammelskog i Øvre Pasvik, 220 x
60 cm og S olveig Ovanger, Hemisfære VIII (2020) & VII (2023). Fiskeskinn (laks,
torsk, sei, kveite), Ø 75, 45 cm. Utstillingsfoto: RAM Galleri.
Alle de tre kunstnerne er dypt opptatt av vårt forhold til naturen, og jeg finner hos dem alle en tro på et gjensidig forhold; de taler ikke for en avstand til en urørt og ren natur, men for et forhold bygget på kunnskap og respekt. Vi skal holde og bli holdt, forme og bli formet, og bygge strukturer som handler om samspill. Og det finnes uten tvil et harmonisk samspill mellom kunstnerne Inger Blix Kvammen, Ingrid Larssen og Solveig Ovanger. Utstillingen er et resultat av et samarbeid som de innledet i 2022, der de har delt kunnskap og utfordret og støttet hverandre i å utvikle sine respektive kunstneriske prosjekter. I en utstilling som oppfordrer oss til å lære av våre formødres tradisjoner, tenker jeg det er betydningsfullt at kunstnerne arbeider kollektivt. Når vi i møte med en ustabil tid ser etter teknikker for overlevelse, er det ikke bare teknologi vi må revurdere, men også sosiale relasjoner. Som et motsvar til vårt individualiserte samfunn, gir kunstnerne oss en modell der samarbeid, heller enn konkurranse, blir et grunnlag for nyvinning.
Utstillingen står frem til 18. mai, og bør oppleves.