Utstillingsanmeldelse: Drivhuset av Crispin Gurholt

En klunk med champagne og hinderløype gjennom godt voksne, tilsynelatende interessante og viktige mennesker, og jeg er som dratt mot dagens live performance «Drivhuset». Denne engangsoppvisningen er et slags levende tablåteater som befinner seg på Buer Gallery. Et nydelig, lys fylt galleri i underetasjen av et gårdsbygg tilhørende Hoff gård på Skøyen. 

 Etter en skarp sving til venstre i korridoren som skiller to velopplyste, luftige gallerirom, finnes verket som navnsetter dagens utstilling Drivhuset. Her har kunstneren Crispin Gurholt rett og slett iscenesatt tre mennesker i et gallerikontor inne på i gallerikontor i et galleri . Som jeg overhørte den middelaldrende mannen til høyre for meg beskrive det da han ble bedt tolke verket – «ganske meta.» 

 Det rektangulære rommet verket befinner seg i er delt i to. Den ene siden er som en slags korridor der man i enden finner en TV med rullerende, tidligere Live Photo verk, med to hodetelefoner på hver sin side tilkoblet med lange ledninger. «Eeire» (engstelig, nifs, spenningsfylt) musikk og korte klipp av en levende scene fryst i tid er felles for alle verkene som spilles av foran øynene til den unge voksne kvinnen som glaner på skjermen med hodet på skakke. 

 På den ene siden av det avlange rommet, vis-à-vis en lang blank vegg, befinner det kvadratiske gallerikontoret der dagens performance vises. Jeg står bakerst mot den tilsvarende hvite veggen og observerer fire vanlige mennesker, tre inne i et kontor og ett utenfor, sitte urovekkende stille og urørlige som om de var forsteinet. Scenen jeg opplever å tyvtitte på ser ut til å være et slags møte. En meter foran meg sitter det en voksen kvinne på en stol, og helt stille som fryst i tiden stirrer hun ut i intet; som om jeg og de syv andre menneskene en armlengde foran henne ikke eksisterter. Bak henne vedvarer det kubeformede kontoret med en glassvegg mot betrakteren. På den andre siden av glassveggen sitter det en kvinne med blikket vendt ut og vekk fra to menn som ser ut til å henvende seg til henne. En av mennene er iført i dress og den andre i hverdagslige klær og arbeidsbukse. Sistnevnte står med armene i kors, og det kan tenkes at det er ham barnevognen plassert bak tilhører. Fotografiet av installasjonen Live Photo #26 Lillestrøm på veggen, det analoge kameraet på bordet, den dekorerte macen med «verdens verste menneske» og «Blast Skates» klistremerker, i tillegg den avslappede holdningen og trolig farsfiguren til mannen, kan alludere til et slags selvportrett av kunstneren. At kvinnene sitter og mennene står fascinerer meg, og da jeg spør Crispin om dette er han ikke helt sikker på hvorfor, men forteller meg at det er gjentagende i kunsten sin. Et slags oppgjør med etablerte stereotypiske kjønnsroller? Eller kanskje det er relatert til egne opplevelser av ett eller begge kjønnene? 

Det oppleves intimt og overskridende å betrakte de fire menneskene, som om jeg sniker meg inn og stjeler et privat øyeblikk. Det er spennende å for første gang utforske et enkelt øyeblikk, og å analysere vanligvis forbigående detaljer, ansiktsuttrykk, subtile meninger og metaforer i et enkelt fryst øyeblikk. Ifølge Buer Galleri er utstillingen Drivhuset en metafor for Gurholts egne kunstnerskap, familie, kunstscenen, lukkete systemer og kapitalisme, og fungerer som et bilde på menneskets væren. Crispin tematiserer ofte ensomhet i kunsten sin, og Drivhuset fungerer som en definisjon på ensomhet i den forstand av drivhusets begrensende vegger.  

I mitt kretsløp beveger jeg meg i ensomhet fra mikro til makro, fra liggende til stående, fra drøm til virkelighet. Jeg skaper min egen realisme som jeg dyrker. Det jeg putter i jorda regner ned på meg igjen, drypper som vanndråper i hodet på meg…[1]

Live Photo er et pågående pioneerprosjekt der Crispin Gurholt iscenesetter et utarbeidet øyeblikk der han utforsker fotografi mediet og forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Live Photo er et prosjekt som utarbeides og undersøkes gjennom flere medier, som foto, film og maleri, basert på installasjoner der Gurholt arrangerer levende mennesker i ulike situasjoner som et frossent tablå. De fiktive rommene skapes for å utforske spesifikk problematikk som tematisk konfronterer kapitalisme, klasseforskjeller, maktstrukturer og kjønnsroller. Installasjonene viderearbeides som utgangspunkt i skapelsen av foto, film og maleri, der Gurholt søker å oppdage nye lag som oppstår i overføringen av medier og konsekvent hvordan egen eller andres tolkning endres. Ifølge Buer Galleri er det kompleksiteten i relasjoner og tilstedeværelsen av kjønns- og samfunnsroller, klasseforskjeller og maktrelasjoner i menneskets hverdagslige handlinger som Gurholt vil utforske. Kunstneren utforsker også spørsmål rundt kunstens betydning og virkning på samfunnet. Han undersøker kraften og den kritiske kapasiteten til kunsten, og i hvilken grad publikum lar seg påvirke av det de ser og opplever.

I den nedre delen av det todelte galleri-komplekset henger det store 185 x 256 cm malerier og et fotografi av tidligere Live Photo installasjoner. Rommet er fylt med gyldent og lunt ettermiddagslys som passerer gjennom store, vidstrakte vinduer. Et av maleriene, Venezia, Live Photo #14, griper både min og flere andre besøkende sin oppmerksomhet. Det er et stort maleri av prosjektet Live Photo #14 som ble filmet i Venezia i 2007. Avbildet er fire mennesker antagelig på en type rutebåt. Det sitter en kvinne trolig av sør-europeisk opprinnelse på venstre side, og tre menn, antagelig av afrikansk opprinnelse, på den speilvendte seteraden. Bilde er sterkt i symbolikk. Det tematiserer klasseforskjeller og trigger ufrivillige assosiasjoner til segregering. Kvinnen som sitter på fremste rad til venstre, i ført i luksuriøse klær, påkledd i pen bluse, voluminøst skjørt og høye røde hæler, har fått det sidestilte ansiktet vendt vekk fra resten av passasjerene malt grått. I motsetning til kvinnen som er forholdsvis farveløs – foruten den røde handleposen og de røde hælene – er mennene på høyre side gjengitt i lysere og mer vibrante farger. Mannen i terrakotta-oransje t-skjorte, jeans og joggesko ser forsåvidt tilfreds og nøytral ut i forhold til den pent kledde damen som uttrykker misnøye med en nedovervendt munn. I motsetning til kvinnen som har vridd kroppen i motsatt retning av mennene, sitter mennene på høyre side med et avslappet og symmetrisk kroppsspråk. Sterkt symbolsk står to polariserte poser mellom kvinnen og mannen på hver sin side av den midtskilte første raden. Kvinnen med de røde skoene har en tilsvarende rød, stiv og kostelig handlepose, som gir uttrykk for at hun akkurat har kjøpt en veske til et par ti-tusen. Den avslappede mannens svar på den dyre posen er en mye romsligere, simpel og nøktern saggete type oppbevaringsveske, trolig laget av plast. Kontrasten mellom eiendelene deres peker til en sosial-økonomisk klasseforskjell. Problematikken i maleriet tydeliggjøres av den velstående kvinnens kroppsspråk, som vender seg vekk seg vekk i avsky fra grunnleggende likeverdige menn av en annen sosial-økonomisk og etnisk bakgrunn enn seg selv. Et samfunnsproblem av systematiske, generasjonelle rasistiske holdninger og atferdsmønstre tematiseres med behendighet i dette verket. Hvite, lange og dråpeformede børstestrøk regner ned rundt menneskene og adskiller dem spesielt i midten. Strøkene minner om regn eller snø, og merkes som en kulde i rommet mellom kvinnen og de tre mennene. Maleriet oppleves skisseaktig, og er preget av en interessant blanding av naturalisme og nyekspresjonisme med en pointillistisk effekt. Menneskene og det menneskapte i bildet er naturalistisk fremstilt, samtidig som motivet opptar en fri form med ulike børstestrøk, former og taktilitet. 

I det fullstendige fotografiet av videoverket Live Photo #14 finnes det opprinnelig flere mennesker enn i det gjenskapte maleriet. En mann og en kvinne, trolig også velstående og av europeisk opprinnelse, befinner seg på venstre side bak kvinnen av tilsynelatende lignende arvelige holdninger. I tillegg er det to andre menn på høyre side, en av dem står mens han lener overkroppen mot høyre. Måten Gurholt velger å utelukke deler av fotografiet i det gjenskapte maleriet samtidig som han endrer, forsterker og kuraterer andre elementer er interessant og tillater maleriene å ha en større symbolfunksjon. 

Hentet fra: livephoto.no

 Ordene som er på alles lepper i kveld, «det er så fint å se han male igjen». Omringet av gode venner og interessante kunstnere kommer jeg i snakk med blant annet en av Crispins samarbeidspartnere og filmfotograf, mannen som poserer liggende og livløs på Stand 21, Copenhagen Live Photo #11 samt venninne fra tidlig karriere Kari Brit Kjerschow. De snakker varmt om Crispin, verkene hans og deres opplevelser av å samarbeide med ham. Utstillingen består hovedsakelig av malerier – noe tilhengerne hans tydeligvis beundrer. I tillegg stilles det ut et fotografi og en skjerm der tidligere filmverk vises. Alle verkene baserer seg på tidligere installasjoner.

Det jeg synes er spennende med Crispin Gurholts kunstnerskap er de underbevisste psykologiske prosessene som ligger til grunn for hans fullstendige kunstneriske praksis. Tilsynelatende bevisst over sin egen ubevissthet innrømmer Crispin at alt han lager stammer fra personlige erfaringer og egen subjektivitet. Han forteller at han undervurdert sin egen subjektivitet. At han har hatt en antatt objektivitet i utforskningen av temaene i skapelsen sin for å innse i sine senere år at han umulig kan unnslippe sin egen subjektivitet. Det er opplevelsene til Crispin som har formet ham, og det er han som har formet kunsten sin. De tidligere opplevelsene hans manifesterte seg ubevisst i kunsten hans. Det bringer en interessant diskusjon om objektivitetens flyktende natur, finnes det i det hele tatt? Gurholts utstilling argumenterer for at vi alle befinner oss i et økosystem der alt gjenvinnes, der ingenting slipper inn og ingenting slipper ut. Jeg tolker det som at vi alle er bundet til vårt eget drivhus og derav vår egen objektivitet, som gjør det umulig å unnslippe vår subjektivitet.

Crispin Gurholts (f.1965) dedikerte arbeid til Live Photo startet i 2001 etter en mangfoldig bakgrunn innenfor film, teater og dans. Han har blant annet jobbet som lysdesigner, rekvisitør, scenograf, regissør og filmfotograf, og har en bred utdanning ved Statens Kunstakademi i Oslo, New York Film School og som lærling hos den norske figurative maleren Odd Nerdrum.  Gurholt har markert seg på en rekke internasjonale arenaer, inkludert Havanna Biennalen og Venezia Biennalens offisielle Collateral Program. I tillegg har han hatt soloutstillinger og ledet store prosjekter ved flere norske kunstinstitusjoner, blant annet ved Henie Onstad Kunstsenter, Nationaltheatret, Vigelands-museet, Lillehammer kunstmuseum og Haugar Vestfold Kunstmuseum. Arbeidet hans har også blitt presentert på anerkjente messer som Art Copenhagen og Art Cologne, og har blitt vist internasjonalt i byer som London, Roma, Torino, Paris, Berlin og Madrid, og deltatt på en rekke internasjonale kunstfilmfestivaler. 

For tiden befinner Crispin Gurholt seg på Fyn i Danmark der han i samarbeid med den norske kuratoren Helga-Marie Nordby har etablert Kunstrum Fyn. Dette visningsstedet fokuserer på tverrfaglige utstillinger med kunst og vitenskap samtidig som det fremmer nordisk samarbeid.

Utstillingen på Buer Gallery står til 06. juni. Jeg anbefaler å sjekke ut nettsiden https://www.livephoto.no/ der man kan utforske Crispins godt dokumenterte, fullstendige kunstnerskap og ta turen innom galleriet for å oppleve de spennende temaene og den sterke sybolikken i Crispin Gurholts skaperverk.

Litteratur

Buer Gallery. Tilgjengelig fra: https://buergallery.no. Tilgang 13. mai 2024