“Mark Rothko. Malerier på papir”
Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet
16. mai – 22. september 2024
Oslo by føltes hektisk da attpå en uke begynte mandag den 13.mai. Samtidig som hele byen hastet til enten jobb, skole eller barnehage – trakk jeg, og et annet lite knippe mennesker oss inn på Nasjonalmuseet, hvor vi var så heldige å kunne få et tidlig blikk på museets nye utstilling. Jeg sto her blant mange kjente navn fra Oslos kunstscene, og kjente meg beæret over å få være der. Denne gangen får publikum en unik mulighet til å oppleve en av 1900-tallets viktigste kunstnere på nært hold, nemlig Mark Rothko (1903-1970). Utstillingen tar utgangspunkt i fire ulike perioder av Rothko sitt liv, og viser en gradvis utvikling ved hans karakter, kunstnerskap og uttrykk.
I samarbeid med The National Gallery of Art i Washington D.C, private samlere, og kunstnerens familie, har Nasjonalmuseet satt sammen et bredt utvalg av Rothkos malerier på papir. Omtrent åtti, av omtrent tusen av hans verk på papir, vises ved Nasjonalmuseets Lyshall i tredje etasje. Dette er den første gangen Mark Rothko stilles ut her i Norden, noe som er langt på overtid. Øystein Ustvedt og Karianne Ommundsen er de to kuratorene ved Nasjonalmuseet som har vært med på å kuratere utstillingen i samarbeid med de overnevnte. De har også skrevet en A til Å guide om Rothko og hans kunstnerskap. Dette er en av to bøker som følger med utstillingen, og de er begge mulig å kjøpe i museets butikk om man ønsker å fordype seg mer i Mark Rothko.
Utstillingen følges kronologisk, igjennom de fire periodene. Dette representeres godt allerede ved første rom av utstillingen hvor fire verk av hans ulike epoker som kunstner er hengt side om side. Jeg blir så møtt med hans tidlige mer figurative malerier da jeg beveger meg inn i utstillingen. Blant de som fanger min oppmerksomhet er Uten tittel (sittende kvinne i stripet bluse) (1933-34). Maleriet er blant Rothkos tidlige portretter, og kvinnen er malt både ekspressivt og stilisert. Den klare og vibrante fargebruken minner meg om det som etter hvert skal bli kjent som Rothkos klassiske uttrykk, nemlig hans fargesterke rektangulærformede, fargefeltsbilder.
Mark Rothko, Uten tittel (sittende kvinne i stripet bluse), 1933/1934. National Gallery of Art, Washington, gave fra The Mark Rothko Foundation, Inc., 1986.56.472 © 2023 Kate Rothko Prizel & Christopher Rothko / Artists Rights Society (ARS), New York / BONO
Videre som “del to” av utstillingen ser man Rothko’s inspirasjon fra surrealismen – det var også i denne perioden av hans kunstnerskap at han skulle ha sitt første store gjennombrudd . Han var ved disse verkene inspirert av mytologiske temaer og teknikken av automatisme. Denne perioden representerer et viktig skifte i Rothkos kunstnerskap, der han beveger seg vekk fra rent figurative malerier, og begynner å utforske mer abstrakte temaer.
Med ulike åpninger i veggene, og andre arkitektoniske rom kvaliteter, blir jeg videre trukket inn i et landskap av hans abstrakte bilder. Selv mente Rothko at han på ingen måte var en abstrakt kunstner, men la heller vekt på hans ønske om at kunsten skulle oppfattes som en erfaring hos betrakteren.[1] Slik som hans samtidige “New York School” malere, mente kunstneren at maleriene skulle grave dypt ned i menneskets sjel, og om betrakteren ikke så noe mer enn relasjonene og formene av fargene, så hadde man gått glipp av hele poenget.[2] Selv mente Rothko at han på ingen måte var en abstrakt kunstner, men la heller vekt på hans ønske om at kunsten skulle oppfattes som en erfaring hos betrakteren. Det er nettopp dette som fanger meg hos de vibrante, rektangulære maleriene hans. Stilen hans - som fikk navnet fargefelt maleri, eller “Colour field painitng” av kunstkritiker Clement Greenberg - kjennetegnes av en uttryksfull bruk av farger.[3] Motivet for meg er ikke noe gjenkjennelig figurativt, men heller ulike følelser og assosiasjoner som dukker opp. Jeg finner megselv stående sammen med flere av de andre besøkende foran tre av Rothko’s fargefelt-malerier. etterhvert begynner publikum å diskutere verkene seg imellom. Hvilke ulike følelser og assosiasjoner som kommer frem varierer fra person til person.
Mark Rothko, Uten tittel, 1958, privat samling © 2023 Kate Rothko Prizel & Christopher Rothko / Artists Rights Society (ARS), New York / BONO
I den siste delen av utstillingen ser man maleriene Rothko malte mot slutten av livet sitt. De to siste årene av livet hans malte Rothko – etter et hjerteinfarkt i 1968 – mer på papir, da dette var mindre krevende. Fargeskalaen sees å endre seg her til mørkere farger, noe som står i kontrast med de uttrykksfulle røde og oransje fargene jeg tidligere så i utstillingen. De mørke fargene kan oppfattes som dystre, sett i lys av hans tragiske selvmord i 1970, men samtidig kan de være med på å understreke hans ønske om å fortsette å utforske og utvikle seg som kunstner. Rothko hadde i sin barndom opplevd ulike vonde hendelser, som senere brigte frem abstrakte malerier som er ladet med følelser. Fra de tidlige fargefeltene som jeg oppfatter som livlige, lekne og ungdomslige, men også sorg, lidelse og tragedie fra å ha både tidlig opplevd etnisk forfølgelse - basert på at han kom fra en jødisk familie - og fra å oppleve holocaust på avstand.
Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet
Kurator Karianne Ommundsen forteller meg at det heller ikke er tilfeldig hvordan bildene henger på veggen, og heller ikke hvordan belysningen er situert rundt verkene. Kuratorene har fått tilgang til et brev Rothko en gang i tiden hadde sendt til en kurator om at maleriene hans ikke skulle henge for høyt på veggen, heller i øyehøyde, samt at belysningen skulle være naturlig, slik som belysningen hadde vært i hans eget atelier. Dette er fordi Rothko selv mente at disse faktorene var avgjørende for at besøkende skulle oppleve verkene på den riktige måten, og ville sikre at betrakternes emosjonelle reaksjon ikke ville bli fortyrret igjennom feil representasjon. Gjennom slike detaljorienterte avgjøreldser, inkludert lyssetting og plassering, former kuratorene en utstilling som gir en autentisk opplevelse som er tro mot kunstnerens opprinnelige visjon. For meg bidro dette til at utstillingen opplevdes svært intim og personlig.
Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet
Mark Rothkos kunst har i nyere tid blitt mer aktuell, og han har nylig blitt stilt ut blant annet Foundation Louis Vuitton i Paris og The National Gallery of Art i Washingston D.C. Nå er det mulig å se enda en fantastisk utstilling av kunstneren som enda - til tross for sin bortgang for nærmere 55 år siden – forblir høyst relevant. Jeg ønsker å dra tilbake til utstillingen når jeg har mulighet til å bruke lengre tid på å betrakte hans malerier. Det oppfordrer jeg andre til å også gjøre.
Litteratur
[1] Ommundsen, Karianne og Øystein Ustvedt. Mark Rothko - En røff guide (Norge: Kontur Forlag, 2024), 7.
[2] Kedmey, Karen. 2017. “Mark Rothko”. MoMa. URL: Mark Rothko | MoMA
[3] Kedmey, Karen. 2017. “Mark Rothko”. MoMa. URL: Mark Rothko | MoMA