Abstrakte bånd

Hans/Jean Arp (f.1886) & Sophie Taeuber-Arp (f.1889) var for meg skjulte perler blant 1900-tallets abstrakte kunstnere. Selv hadde jeg aldri hørt om dem før – men Henie Onstad Kunstsenter forteller i denne utstillingen en historie som fortsatt inspirerer, og tar oss gjennom to kunstnerskap vevd sammen, med en bittersøt slutt. 

Sophie Taeuber-Arp, Uten tittel, ca. 1920, broderi, ull på lerret, 32 x 40 cm. Privat eie, deponert hos Fondation Arp, Clamart. Foto: M. Nguyen / Fondation Arp, Clamart

Sekundet jeg tråkket inn i utstillingsrommet blir jeg først oppmerksom på det varme lyset. Som en kontemporær kunst-fanatiker blir jeg ofte eksponert for hvite bokser med blendende lys – noe som ofte føles svært utmattende, selv om det jo har sin plass i visse kuratoriske visjoner. Hos Henie Onstad derimot, ble jeg bergtatt av atmosfæren med en gang, og det gjorde meg også ekstra bevisst på det kuratoriske gjennom hele opplevelsen. 

Det var den tyske kuratoren Walburga Krupp som ledet oss gjennom utstillingen. Med erfaringer fra blant annet Tate Modern og MoMa har hun kuratert flere utstillinger om Taeuber-Arp og regnes som den fremste eksperten på Taeuber-Arp sitt liv og kunstnerskap – noe jeg føler skinner tydelig gjennom i den varme måten hun snakker om kunstneren på. Krupp sitt smil – i det hun delte små, nesten hemmelige detaljer om sine favorittverk – smittet over på meg. 

Ill: 1 Sophie Taeuber-Arp, Deramo, Kongen (marionett for Kong Hjort) (kopi), 1918 (kopi: 1989), blandet teknikk, 60 x 15 x 9 cm. Museum für Gestaltung Zürich, Decorative Arts Collection, ZHdK. © Foto: Umberto Romito & Ivan Šuta, Museum für Gestaltung Zürich, Decorative Arts Collection, ZHdK.

Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke ble betatt ved første øyekast. Misforstå meg rett, de grafiske verkene samt tekstilverkene til Taeuber-Arp er uten tvil vakre å se på, og passer perfekt til sin tidsånd i Europa på 1900-tallet – men jeg har aldri latt meg rive med av geometriske motiver og komposisjoner. Det er da jeg får øye på noe spesielt. Nærmere et dusin håndlagde marionetter i sann dadaistisk stil i et monter, ledsaget av en film prosjektert på veggen. Marionettene besto av blant annet Dr Oedipus Complex (1918) og Freudanalyticus, The Magician (1918). Om ikke navnene i seg selv imponerer nok, gjør håndverket sannelig det. I en tid der dukker skulle være så klassiske som mulig, river Taeuber-Arp seg vekk fra konformiteten og viser frem alle mekaniske kriker og kroker. Klærne dukkene har på seg er sydd for hånd og har slående detaljer av små perler, fjær og kunstige blomster.

I neste rom får vi lov til å dykke inn i det som var Sophie Taeuber-Arp sitt svar på dagbøker; abstrakte tegninger. Abstraksjon for Taeuber-Arp var knyttet til en levd hverdag – en slags virkelighet der objekter blir brukt og håndtert. Rom skulle gås igjennom og tiden skulle en føle på nøye. Hun ville skape verk i «en ny stil som passer for oss». 

I den neste fløyen blir vi møtt med tegninger Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp samarbeidet om. Åtte abstrakte grafiske verk med lekene streker og en overraskende god flyt av geometriske og organiske former. Strekene flyter inn i hverandre og jo lenger jeg ser på dem, jo vanskeligere blir det å forstå hvem som har tegnet hva. Det er nettopp dette som gjør deres sammensveisede kunstnerskap interessant. Like ved tegningene står det fire skulpturer i tre av samme slag – organisk & geometrisk i ett. Kuratoren Krupp forteller oss at det er for et utrent øye nesten umulig å skille hvem som har laget hvilken del i disse skulpturene. Jeg ser det ikke, men jeg mistenker at det heller ikke er meningen. Det jeg derimot ser, er en kunstnerisk symbiose der deres emosjonelle og romantiske bånd – klisjé som det høres ut – kanskje er den største drivkraften bak.

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Da jeg tredde inn i det røde rommet – det eneste rommet med sterke farger på veggene i kontrast til de duse lysene og hvite veggene ellers – kjenner jeg plutselig på en rar følelse. Først og fremst blir jeg veldig imponert over kuratorens grep; rommet slår meg med en alvorlighet som ikke kan ignoreres. Rommet markerer Sophie Taeuber-Arp sin tidlige død i 1943, og den innvirkningen det hadde på Hans/Jean Arp og hans kunst. Hennes fravær føles nesten fysisk, og kunsten er mer sårbar og personlig enn jeg hadde sett den tidligere i utstillingen. Kontrasten,mellom rommets estetiske kraft og den rå sorgen i verkene til Hans/Jean Arp, skaper en form for kognitiv dissonans – det er både hjerteskjærende og briljant kuratert.

Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter.

Avslutningsvis vil jeg si at det er lenge siden jeg har sett en utstilling som føles så nøktern – på en bra måte. Den har ikke interaktive elementer, verkene kommer tydelig frem og i takt med tema, og den har heller ingen skilt som minner oss på at vi ikke skal ta på kunsten. Det trenger den ikke heller, det er en selvfølge. Utstillingen er estetisk gjennomført, kuratorisk gjennomtenkt og historiefortellende – uten å være belærende eller pretensiøs. 

Den lar kunstnerskapet til Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp tale for seg selv – og det er forfriskende. 

Utstillingen står til 11.05.2025 (les mer her)