15. februar åpnet Munchmuseet årets første store utstilling, Georg Baselitz – Med begge bena først. Med over 80 malerier, tegninger og én skulptur får publikum innblikk i Baselitz' kunstnerskap fra tidlig 1960-tall og frem til i dag. Utstillingen står til 4. mai 2025 og er en sjelden anledning til å oppleve en omfattende presentasjon av en av Tysklands mest innflytelsesrike samtidskunstnere.

Jeg ankom Munchmuseet en tidlig torsdag morgen, og ble varmt tatt imot av utstillingens kurator, Jon-Ove Steinhaug, og flere andre ansatte ved museet. Sollyset strømmet inn gjennom de store vinduene idet jeg tok rulletrappen opp mot utstillingssalen. Etter en lang vinter lengtet jeg etter den skjøre varmen fra vintersolen, men i det øyeblikket jeg trådte inn i utstillingen, forsvant verden utenfor.

Georg Baselitz ble født i 1938, under datidens Nazi-Tyskland. På 1960-tallet introduserte han oss for sine ekspressive, figurative malerier. Hans karakteristiske opp-ned-motiver dukket først opp i 1969, og dette grepet skulle komme til å prege hans kunstnerskap frem til i dag.

Jeg bevegde meg inn i utstillingen, og ved første øyekast trodde jeg nesten at maleriene var blitt hengt opp feil vei. De første motivene jeg møtte var figurative malerier av en mann og en kvinne, men siden alle henger opp ned, ble jeg tvunget til å se en gang til. Øynene måtte jobbe på en annen måte, og jeg begynte å lure på hva det egentlig var jeg så på. Det er nettopp dette grepet Baselitz har perfeksjonert siden slutten av 1960-tallet – en metodisk måte å forstyrre vår visuelle vane på. Det får oss til å se forbi motivet og inn i maleriets struktur, direkte på det maleriske.

Utstillingen har vært under planlegging lenge, fortalte kurator Jon-Ove Steinhaug, men på grunn av covid-19 ble den utsatt og kunne først gjennomføres nå. Baselitz, som i dag er 87 år gammel, maler fremdeles. Det var fascinerende å følge kunstnerskapet hans kronologisk gjennom utstillingen – fra de tidlige, mer figurative arbeidene på 1960-tallet, og gjennom livet hvor han stadig eksperimenterte med nye teknikker og uttrykk.

Det var umulig å ikke trekke paralleller til Munch, noe som ga mening da jeg fikk høre hvor inspirert Baselitz var av både Munch og hans kunstnerskap. Som ekspresjonist lot han seg også inspirere av grupper som Die Brücke, og det var tydelig at han, i likhet med Munch, var mer opptatt av følelsen et bilde kunne skape enn av teknisk perfeksjon. Dette kom særlig tydelig frem i verkene fra 70- og 80-tallet. De ekspressive verkene trekker meg gjennom et vidt spekter av følelser, fra uro og intensitet til en uventet sårbarhet, som om de insisterer på å bli følt snarere enn forstått.

Et gjennomgående motiv hos Baselitz er altså hans inspirasjon fra Munch. Verk med titler som Munch, Munchs hode eller Edvard Munch vitner om en tydelig fascinasjon for den norske kunstneren, tematisk så vel som malerisk. Hvilket bedre sted for en Baselitz utstilling, enn hos Munchmuseet selv.

Da jeg sto foran Nachtessen in Dresden (1983), ble den maleriske inspirasjonen fra Munch tydelig. De ekspressive penselstrøkene, som nærmest virker uferdige, den bevisste bruken av lerretets rå overflate, de sterke fargene og det intense emosjonelle uttrykket minner om Munchs evne til å formidle psykologisk uro og eksistensiell angst. Opp-ned-komposisjonen gjør derimot at jeg, på en annen måte enn hos Munch, må revurdere bildets uttrykk utover det figurative. Fokuset mitt dras heller mot linjene og hvordan de beveger seg. Motivet går litt i oppløsning og befinner seg i en tilstand mellom abstraksjon og gjenkjennelighet.

Innenfor hovedrommet fantes to mindre rom dedikert til skisser av ulike hoder og motiver. Skissene er ikke forarbeid til de større maleriene, men snarere frittstående undersøkelser av form og uttrykk. Det er spennende å se på hans grundige utforskning av form og motiv, og se hvordan det allikevel gjenspeiler seg i de større bildene. i tillegg til disse skissene innholder utstillingen også flere eksempler på hans bruk av fotorealisme. Dette er en stil han eksprementerte med fra 1960-tallet.

For meg ligger det noe dypt romantisk i dette – at en av hans mest gjentakende motiver er kvinnen han har elsket og levd med i over 60 år. I kontrast til hans ellers kraftfulle og ekspressive uttrykk, gir disse portrettene en følelse av nærhet og varhet, selv om de er malt i hans karakteristiske stil.

Da jeg dro fra utstillingen, visste jeg med en gang at jeg måtte tilbake. Hvert rom åpnet for nye inntrykk, og måten man beveger seg gjennom museet påvirker opplevelsen. Kanskje neste gang starter jeg i den motsatte enden og jobber meg bakover i tid – eller tar en annen rute og ser hvor den leder meg.

Utstillingen står til 04.05.2025

Georg Baselitz – Med begge bena først

Anmeldelse: KNIGHTRYDERZ av Karen Nikgol

Abstrakte bånd