Det er torsdag. Første vårdag. Jeg har på slangeskinnbukser og for varm pelsjakke. Jeg går på bussen, jeg skal 20 minutter ut av byen til veletablerte, kuratoriske og elitære Henie Onstad for å se Karen Nikgols sceneproduksjon - KNIGHTRYDERZ. 20 minutter er ikke så lenge, jeg tenker alltid at det er lengre. Bussturen deles av en kunsthistoriestudent, en profesjonell danser, en KHiO-student og en techno-DJ. I foajeen på Henie Onstad finner jeg ansikter jeg egentlig bare pleier å se i en mørk grottelignende klubb eller på litt sære kunstskoleutstillinger. Den lyse og luftige foajeen stråler arkitektonisk, modernistisk eleganse og dempet luksus. De eksklusive materialene av stein, glass og betong skaper en intellektuell tyngde og en høykulturell eksklusivitet. Midt i dette monumentale rommet står svartkledde skikkelser, ravere og punkere. Allerede i foajeen er Karen Nikgol til stede, ikke i person, men i kontrasten han har skapt. Han har ført nattens riddere fra klubben til kulturens katedral. Antitesen hans skaper i møtet mellom rave og museum, undergrunn og institusjon, anarki og orden, kaos og struktur - skulle jeg snart innse, preger ikke bare dette verket, men hele Karen Nikgols kunstnerskap.

Øreproppene som deles ut sammen med en introduksjonstekst, fungerer som en slags varsling, en subtil forberedelse til det som snart skal utspille seg. I salen blir vi møtt av to seksjoner med stolrader foran et sceneområde. På gulvet ligger det fire dansere. Tilsynelatende livløse, ligger de der på utstilling og på vent. Jeg møter meg selv i følelsene mine. Det er ubehagelig, men forførende. Kroppene som ligger i bero er nærmest makabert, men også magnetisk. Jeg er bekymret, men nysgjerrig. I det forestillingen letter, og forlater det kjente, blir jeg møtt med et skarpt rødt lys i ansiktet. Vi faller uten hender til å ta oss i mot inn i Karen Nikgols mystiske, post-digitale univers. Lydbølgene braker løs i salen og på veggen bak de paralyserte danserne pulserer en annen virkelighet. En høyoppløst drøm i metalliske farger, et landskap som kunne vært hentet fra en sci-fi-anime eller et cyberpunk-RPG.

Anahita, gudinnen av Valhallur, trer frem på skjermen, en holografisk visjon i sølv. Hun spinner sakte i et vakuum av lys og skygge. Kroppen hennes er en sammensetning av metall og minnets ekko, en kybernetisk gudinne som flimrer mellom eksistens og forsvinning. Dype frekvenser av den avantgardistiske komponisten Varg2™ vibrerer gjennom kroppen, en monoton puls bygger seg opp og gjør det umulig å unnslippe den intense åpningssekvensen. Lyden presser nervene til bristepunktet. Den sømløse oppbyggingen fra umerkelig til altoppslukende føles ut som en intensitet som ikke lar meg trekke pusten. De truende frekvensene varsler den kommende kampen. Fienden i fortellingen, dragen Draugadróttinn introduseres og kampen utspilles i dramatiske hoppkutt, en digital skjebnedans der Anahitas hode til slutt ruller i skyggen av dragen. Den intense lyden og det skarpe lyset vekker sansene mine og det føles nesten ut som å stå midt i slagmarken selv. Jeg skyr vekk fra lyset som om det skulle vært flammer fra dragens sprut, og lyden er som min egen puls som kjemper for å overleve.

Ørene dirrer etter Vargs crescendo, øynene brenner etter det siste lysglimtet. Kroppen er lettet over at det er over. Musikken har lagt seg, og Freyaene – Anahitas døtre – våkner. Battle Angel, Warchild, Knighthammer og Sniper Sara danser gjennom fortellingen av forvirring, frykt, lengsel, søsterskap og kamp.

Sniper Sara, spilt av koreograf Sofie Albertine Foss, har en slags storesøsterrolle – myk som en svane, med en uncanny ro. Knighthammer, tolket av Julia Brovold, beveger seg med ballettens presisjon og ballroom-kulturens tøffhet, svevende over gulvet med en urokkelig styrke. Battle Angel, spilt av Anaïs Touret, er aggressiv og konfronterende – hun griper skjelvende etter et våpen, retter det mot både søstrene og publikum i desperasjon og forvirring. Hun er både sexy og sassy, men også farlig og uforutsigbar. Warchild, spilt av Lea Myren, er som et traumatisert barn som våkner desorientert. Kroppen hennes fungerer ikke lengre, den bærer spor av traume og lidelse når hun rister, skjelver og går i spasmer. Stemmen hennes er metallisk, hakkete, et ekko av smerte og forvirring. "Mamma, mamma, mamma," roper hun ut i intet. Myrens kroppslige uttrykk er ren body horror – en desperat skikkelse fanget i en kropp som ikke lenger lystrer. Med imponerende presisjon og en nesten uhyggelig overbevisning demonstrerer hun sin ekstreme kroppskontroll og skuespillertekniske ferdigheter.

Lea Myren som “Warchild” (v.) og Sofie Albertine Foss som “Sniper Sara” (h.) i *KNIGHTRYDERZ.* Foto: Nabeeh Samaan

Søstrene utfører okkulte ritualer i et desperat forsøk på å gjenoppnå harmonien som en gang fantes. De tar oss med inn i en verden av magi, der virkeligheten oppløses i lys, skygger og forvrengte speilbilder. Urgammel kraft pulseres gjennom kybernetiske kropper i et ekko av kamp, ødeleggelse og skapelse. De står samlet, omringet av flimrende lys og tunge lydbølger, og utfører et rituale der de sender den påkalte kraften inn i et sverd som omgjør det til mer enn et våpen. Vargs elektroniske impulser bygger seg opp som en utemmelig kraft som dirrer gjennom rommet, da det driver slaget fremover som en rituell bevegelse. Warchild løfter sverdet over hodet og beveger seg i en rytmisk, nesten rave-lignende transe, et rituale av vold og forløsning. Lydbølger og bevegelse smelter sammen til en slags kampdans, der slagene treffer i takt med bassens dundring. Dragen faller.

I et siste håp om å reise hjem, gjennom tid og rom, remekaniserer søstrene sine egne kropper. De fester mekaniske deler til kroppen, makabert og perverst, et desperat forsøk på cyborg-gjennoppstandelse. Som en siste, hellig handling, heller de blod over seg, et symbol på både død og gjenfødelse, en fortsettelse av den evige syklusen mellom destruksjon og skapelse. Akkurat som forestillingen selv: en eksplosjon av sanseinntrykk som setter seg i kroppen og blir værende lenge etterpå.

Reisen hjem. Valhallur fuck yeah. Foto: Nabeeh Samaan

Dette er KNIGHTRYDERZ: en techno-cyberpunk-ridderfortelling, en mytologisk tragedie, et ritual, en oppstandelse. Det er en fortelling om fem fortapte sjeler som leter etter sin mor gjennom krig, dans, kode og blod. Forestillingen er skapt av Karen Nikgol, som både har skrevet og regissert den, med original og live musikk av Varg2™, videokunst av Sybil Montet og koreografi av Sofie Albertine Foss.

Følelsene jeg satt igjen med etterpå var en blanding av uro og tiltrekning, en dragning mot noe både vakkert og voldsomt. Jeg likte verket fordi KNIGHTRYDERZ fanget meg i en limbo av frastøtelse og fascinasjon. Det var nærmest hypnotisk. Stykket var til tider grotesk, forstyrrende og ubehagelig, men fremdeles forførende – en koreografert brutalitet som lokket like mye som den frastøtte. Ambivalensen og dualiteten i dette lokker for meg frem et nytt nivå av kunstnerisk opplevelse. Jeg sitter trygt på Henie Onstad, men vekkes likevel av en skrekkblandet fryd, som om jeg stirrer ut i noe grenseløst og uforståelig. Opplevelsen var sublim, den var overveldende og skremmende, men vakker og appelerende. Forestillingen føles også ut som en dionysisk ekstase av ritualer, blod og forvandling. Kroppene bevegde seg i rytmer som overskrider det rasjonelle. Det er denne balansegangen mellom frykt og ekstase, kaos og skjønnhet, som gjør stykket så gripende for meg.

Jeg liker kunst som utfordrer mer enn den behager. KNIGHTRYDERZ etterlater spørsmål snarere enn svar. Nysgjerrigheten Nikgol vekker i meg, får meg til å lete etter spor i referansene. Da stykket var ferdig, var ikke opplevelsen over, jeg hadde en trang til å forstå, til å løse enigmaen. Stykket er inspirert av Fuglenes Forsamling av Farid Attar, A Cyborg Manifesto av Donna Haraway og Silmarillion av J.R.R. Tolkien. Fra Attars sufiske fortelling hentes ideen om en eksistensiell reise – en søken etter noe større, kun for å oppdage at svaret finnes i dem selv. Haraway tilfører en feministisk og teknologisk dimensjon. Cyborgen bryter ned binære motsetninger – menneske og maskin, natur og teknologi, mann og kvinne. Freyaene eksisterer i denne hybriden. De er i mellom menneske og maskin. De er sensuelle, men aldri objektifiserte. Nikgol ønsket at de skulle eie sin egen kropp, seksualitet og kraft. De er både sireneaktige og truende, forlokkende og utemmede.

Tolkiens mytologiske kamp mellom kaos og orden speiles i forestillingen. Draugadróttinn kan minne om Tolkiens store ødeleggere og Anahitas fall speiler offermotiver der store figurer må dø for at noe nytt kan begynne.

I tillegg så liker jeg at karakterene omtales som «Freyaer». Navnet Freya er en symboltung feministisk allegori, da gudinnen Freya er et symbol på fruktbarhet og kjærlighet samtidig som krig og død. Hun representerer en feminitet som ikke er passiv, men aktiv, vill og ukontrollerbar. Dette gjenspeiles tydelig i søstrene, som er selvbestemte og handler på egne premisser. De nekter å la seg plassere i en kategori: de er både mennesker og maskiner, kvinner og krigere. Jeg setter pris på at de fremdeles er vakre og tiltalende, det er en verdifull del av feminitet for meg. Frigjøring handler ikke om at kvinner skal bli som menn, men om likeverd og frihet. At kvinner kan være både sensuelle og truende, omsorgsfulle, men også krigerske. Frigjøring handler om retten til dualitet og selvbestemmelse, retten til å ikke bli redusert til en enkel ting. Til å eie sin egen kraft, identitet og samtidig sitt eget begjær.

Femininitet er ikke bare biologi, men også arkitektur, system og kraft.

Nikgol trekker oss inn i et univers der motsetninger smelter sammen. Arkaisk mytologi møter cybernetikk. KNIGHTRYDERZ er urgammelt og hypermoderne, brutalt og vakkert – hypnotisk symbiose av kaos og orden, destruksjon og fornyelse.

Ritualer og vold, mytologi og cybernetikk, fortid og fremtid. Foto: Nabeeh Samaan

Dualitet er nøkkelordet i Nikgols kunstnerskap. Dette forstår jeg etter den tre timer lange praten vi har over flertallige kaffekopper og sigaretter. Vi skravler litt og ikke veldig langt inne i samtalen avbryter han meg og spør “Er du vekten foresten? Eller løve?”. Isen er offisielt brutt og jeg er nærmest trollbundet. Jeg er nemlig vekt, vekt, løve (om det sier deg noe). Jeg liker å dabble i stjernetegn og synes det er moro at det ofte stemmer. Jeg liker for eksempel å ligge på senga og søke opp 50-sider lange analyser av venners fødselsdato og sjokkere dem med sannheter som finnes i stjernene. Men jeg har aldri kunnet gjettet noen sitt stjernetegn bare ut fra en Instagram-profil og et håndtrykk. Nikgols magiske sfære fortsetter utenfor utstillingsrommet. Han er en fascinerende mann. Han deler sitt stjernetegn. Han er motsigende, kommunikativ, karismatisk, men unnvikende. Ordene hans flyter lett, men det er som om han alltid holder en bit tilbake – han snakker i gåter, alltid et skritt foran og alltid i bevegelse. Blikket hans flakker mellom intens konsentrasjon og fjern drømmende distanse. Det er en rastløshet i ham, en energi som veksler mellom det smittsomt engasjerende og det frustrerende uforutsigbare. Tvillingen i ham er merkbar – dobbeltheten, de raske skiftene mellom nærhet og distanse, mellom dyp innsikt og ertende likegyldighet. Han leser meg, men lar seg ikke lese tilbake.

Denne forestillingen er en sammenstilling av motsetninger som både kolliderer og smelter sammen til en større helhet. Mytologi møter cybernetikk, det arkaiske forenes med det futuristiske, det organiske med det mekaniske. Nikgol er tydelig opptatt og preget av motpoler, og hvordan tilsynelatende motstridende elementer ikke bare eksisterer side om side, men også skaper ny mening i sin sammenkobling. De motstridene elementene sammenveves og skaper et nytt uttrykk og konsept. I dette grenselandet mellom det primitive og det teknologiske, det dionysiske og det sublime, oppstår en ny form for mytologi – en som er både urgammel og hypermoderne, både rituell og mekanisk. I KNIGHTRYDERZ eksisterer disse motpolene samtidig, de eldgamle mytene og de posthumanistiske teoriene veves sammen i en hypnotisk, brutal og samtidig vakker fremstilling av transformasjon, kamp og selvoppdagelse.

Til tross for videre utforskelse av nettverket av symbolisme, vil stykket alltid forbli mystisk og overfølende av koder og emblematikk. Klokken 14 på en mandag forteller Nikgol meg om livet sitt. Et landskap av opplevelser og tilfeldigheter har formet mannen som har formet kunsten. Han snakker om spiritisme og religion, om oppveksten i et ultrareligiøst Iran, om militær mystisisme, jihad og fascistiske konspirasjonsteorier. Han forteller om hvordan han kom over musikken til Varg2™ da han fikk en tatovering, og hvordan musikken inspirerte stykket KNIGHTRYDERZ. Fra persisk mystikk og filosofi til 70-tallsfeminisme og wicca, fra hippie-bevegelsens dataingeniører og digital virkelighet til chakra og østlig meditasjon. Kunstskolen han gikk på i England var et møte med et hardt miljø – kriminelle, historier fra raves og klubber, og sivilpoliti skjult blant danserne. Han trekker inn japansk body horror, kvinnelig hevn, Kenneth Angers okkulte filmer og technoens mørke puls. En mangefasettert mann med ekstrem livserfaring forteller historier fra fortiden som bærer ekkoet av dualiteter. Nikgol er en techno-bohem, en kriminell okkultist, en historieforteller som balanserer kunsten sin på kanten av helvete. Han er myteskaper og symbolist, han forener vold og spiritisme. For ham er kunsten et rituale, en tilstand, en portal – en evig dans mellom kaos og harmoni.

Da jeg spør han ut om livet sitt, og han generøst deler, forstår jeg at mannen har med magisk trå vevd sammen de sinnssyke opplevelsene og varierte interessefeltene til et utrolig interessant og multifasettert liv og kunstnerskap. Han har funnet en måte å parre det rå og det sofistikerte, det sakrale og det profane, det personlige og det universelle, det kaotiske og det kalkulerte. Hans kunstneriske praksis er en alkymi der vold møter spiritisme, hvor mørk mystikk smelter sammen med hypermoderne teknologi, og hvor livserfaring forvandles til et symboltungt narrativ. Kunsten hans er tiltalende for både kvinner som appelleres av det mystiske og menn som søker det ekstreme. Til intellektuelle som søker svar i filosofi og kriminelle som kjenner mørket. Den fanger både de som danser og røyker på skjulte nattklubber og de som funderer over livets eksistensielle gåter. Kunsten er som ham – rå og kompromissløs, men også filosofisk og intellektuell. Dualiteten treffer; til tross for sin utilgjengelighet er den dyptgripende og ladet med spenning – den utfordrer, forfører og fascinerer.

Han forteller meg at han lager kunst om folk som lider. Det handler ikke om ham, men om utenforskap og identitet. Likevel er kunsten hans uløselig knyttet til livet han har levd, og det er nettopp dette som gjør det så vanvittig interessant.

Anmeldelse: KNIGHTRYDERZ av Karen Nikgol

Et iriserende univers

Georg Baselitz – Med begge bena først