Et iriserende univers
Kerstin Brätsch. Uli Holz / Munchmuseet. Opphavsrett: ©Munchmuseet
Utstillingen “Kerstin Brätsch. METAATEM” vises på Munch museet fra 14. mars til 3. august. Kurator er Lars Toft-Eriksen.
Jeg studerer de mange små maleriene på ark som henger i spredte serier. Tykk maling, tynn maling, flytende. Byggende, svømmende, glitrende maling. Krakkelert. Myke overganger mellom skygge og høylys. Matt, og skinnende. Materielle kvaliteter i dyp samtale skaper visuell ekspansjon. Men hva er denne spirituelle kraften, som nevnes som sentralt i denne utstillingen? Det virker som at det ikke er et åpent svar på akkurat det. Kanskje er det noe som er ment å være åpent for betrakterens tolkning, noe som ennå ikke er konkretisert - eller så kan det ikke settes ord på i det hele tatt.
Hovedtemaet for utstillingen er en ekspansjon av maleriet som medium, og dets forhold til koblingen mellom det kroppslige og det åndelige. Utstillingen består av verk med et arbeidsspenn på ti år. De fleste av dem er nyere og produsert for denne utstillingen, mens andre er fra flere år tilbake. Noen er samarbeidsverk med andre kunstnere, deriblant videoinstallasjoner, skulpturelle lysrør, og musikk som spilles i bakgrunnen.
Et mangfold av ulike materialer og medier er representert. Olje på lerret, skulptur, marmorering, videoinnstallasjon, musikk, tegning, maling på papir, collage, glassmaleri for å nevne de jeg kan se. Slik som tittelen METAATEM, satt sammen av de tyske ordene “meta” og “pust”, er de ulike maleriformatene satt sammen til ett fullendt univers, der fargeintensiteten er tråden som kobler nettet sammen.
Utstillingsrommet starter mildt, men øker i intensitet ettersom man går gjennom rommene. Verkene er variert presentert, der noen malerier henger på veggen, andre på skulpturer, noen presentert i videoformat. Malerier henger fra taket i en tunnel mellom de to utstillingsrommene, og preges av skygger og lys som virkemiddel. Interagerende elementer i form av sittebenker og plattåer er plassert flere steder. En lek i kuratoriske grep samhandler med kunstverkene - og resultatet blir en energisk atmosfære der “more is more”.
Skulpturer med fargerike mønstre blir pilarer som skaper et univers man kan tre inn i. De minner meg om koraller på en havbunn - fargerike og stemningsskapende, skjøre med sitt materiale av papp, men stødig i sitt lekne bidrag til fargenes energi. En mystisk og spirituell musikk aktiverer den auditive bevisstheten og kobler meg til den ønskede atmosfæren. På samme måte er det en gjennomgående kvalitet av flyt i selve verkene: en slags gradient-effekt som går igjen, mellom ulike farger og fra mørk til lys. Det dannes dynamiske bølger som jeg ikke ville kalt en figur.
Selv om utstillingen handler om å utfordre maleriets rammer, er det de store oljemaleriene som treffer meg personlig første gang jeg trer inn i utstillingen. Her er det som å finne sannheten i det som ønskes å formidles. Man blir kanskje begrenset av rammens form, men en begrensning som denne sentraliserer mitt fokus på verkets innhold - selve fargene og materialkvalitetene i seg selv. Her ser jeg tusenvis av detaljerte variasjoner i materielle uttrykk, som blir en stor berikelse for synet. Også de små maleriene er så ekstremt fortellende i sin materialitet at jeg føler jeg trer inn i en helt ny visuell verden. Materialkreativiteten skinner som tusen stjerner i et iriserende univers, og dette gjør dem interessante.
Kerstin Brätsch. Uli Holz / Munchmuseet. Opphavsrett: ©Munchmuseet
TBT, Kerstin Brätsch, 2024, Olje på lerret / Oil on Canvas. Foto: Andrea Rossetti. Opphavsrett: ©Munchmuseet
Hvordan balanseres estetikk og innhold? Kunstneren påpeker at materialutforskningen ikke er det bærende elementet eller motivasjonen bak verkene. Heller er det spenningen mellom det fysiske og det spirituelle som er elementært. Er den spirituelle kvaliteten en indre kvalitet hos kunstneren, som skal snakke for seg gjennom kunstverket? Jeg får ikke helt grep om det, og tenker da at det er meningen. Bare at det er noe der som ikke kan defineres, et element av mystikk som får meg til å spørre meg selv: hvor kommer det fra? Fargene, formen, akkurat denne variasjonen og ikke den neste? Å ikke få svar oppfordrer til egenrefleksjon rundt maleriet, akkurat slik som utstillingen oppfordrer til i sitt tema. Slik som Brätsch selv poengterer: at svaret ikke finnes innenfor rammen av et lerret.
Jeg tror utstillingen vil appellere til en åpen betrakter, som setter pris på en utforskende og visuell opplevelse. Et hopp fra det konseptuelle, inn i en visuell materialitet.
Hvis jeg skal oppsummere min opplevelse, vil jeg si at det slående for meg, er nettopp materialitetens kvaliteter og varierende uttrykksmåter. Selv om jeg får inntrykk av at dette ikke er bærende for utstillingens intensjon, er det dét som treffer meg personlig.
Litteratur
Kerstin Brätsch. Metaatem. 2025 MUNCH & Kerstin Brätsch.