Fortellerformen til Nathalie Djurberg kan ved første øyekast lure en til å tro det er en film for barn vi ser. Men det tar ikke lang tid før man skjønner at bak det fargeglade formspråket ligger det langt mer alvorlige teamer til grunn.

Death or Eternal Delight

Galleri F15 invitererinn til et univers som får meg til føle at jeg vandrer inn i et eventyr. I første etasje ledes vi inn i verket The Enchanted Garden (2024), bestående av fantastiske blomsterarrangementer og fargerike fugler på blå grener. En enslig fugl sitter innesperret i et bur, fullt av uklekkede egg, i et eget rom. Fuglen, buret, eggene og rommet er hvit, og musikk fyller rommet. Det hele er så fortryllende vakkert at man blir gående og føle seg litt som Alice i Eventyrland i scenene rett før alt begynner å bli virkelig merkelig.

Snakkende dyr og planter, fantastiske farger og magiske hendelser er et gjennomgangstema i folklore, eventyr og litteratur som handler om Enchanted Gardens. Ofte i disse fortellingene spiller denne hagen en stor rolle i heltens reise, hvor denne hagen er en metaforisk plass hvor helten gjennomgår prøvelser, får utvidet innsikt og vokser personlig. Er Djurberg og Berg sin fortryllede hage et sted for personlig utvikling? Vil denne reisen gjennom utstillingen gi oss stunder til ettertanke?

Fra utstillingen «Death or Eternal Delight» av Nathalie Djurberg & Hans Berg, *The enchanted Garden* (2024) i forgrunnen. Foto av: Eivind Lauritzen, Galleri F 15.

Allerede i rommet innenfor fyller en sort-hvit animasjonsfilm bakveggen, foran nok en fortryllende hagescene. Verket Like Beads on a String (2022) står som en kontrast til de magiske og fargerike installasjonene på gulvet og bringer en tristesse inn i den fortryllende hagen, og varsler at noe kanskje ikke er helt som det skal i dette universet. En ulv som gråter, og tårene som renner rolig nedover grener og blader - ned mot bakken og videre under overflaten til en diamant som ligger dypt der nede. For meg er disse kulltegningsanimasjonene nye. Tankene mine assosierer de direkte til William Kentridge sin kullanimasjoner. Denne litt palimpsest måten å tegne på, hvor man ser utviskingen som tegnes over og igjen viskes ut, for så å tegnes over igjen, gir sin egen stemning i disse animasjonene.

Videre innover vises filmen This is Heaven (2019) hvor hovedpersonens groteske fremtreden trekker en inn i filmen. “This is Heaven” og “This must be it” åpner filmen med og levner ingen tvil om hvor hovedpersonen har våknet opp. En ikke akkurat tiltalende figur laget av plastelina, reiser seg opp i sin nye tilværelse og forsyner seg skamløst av alt som himmelen har å tilby. “All for Me” sier han og fratar de andre vesenene i himmelen gullmedaljer, smykker og utmerkelser. Han gjør seg selv til konge, med krone og kappe. “I am Great. I love it.” Null skam. Alt han kommer i nærheten av er der kun for han, og han grafser til seg det han kommer over, som om han føler han fortjener det. Det er ingen ende for grådigheten. Til sist tråkker han i en bjørnefelle av gull, og låst til fellen med blodet rennende nedover foten er tilværelsen brått forvandlet fra himmel til helvete. Til tross for at musikken til dette verket er lett og lys, som om denne mannen kommer seirende ut av situasjonen, er den opprinnelige, overraskende euforiske opplevelsen fra det første rommet erstattet med en uggen følelse. På vei opp til andre etasje klarer jeg ikke å la vær å fortsette å tenke på hva jeg akkurat så i denne siste filmen. Grådighet, dette umettelige udyret i oss som stadig ønsker mer av ting, mer innflytelse, mer makt, mer privilegier, mer av alt. I alle eventyr går det dårlig med de som blir for grådige - fra kong Midas til nå også hovedpersonen i denne filmen.

Stillbilde fra Nathalie Djurberg & Hans Berg *This is Heaven* (2019). Med tillatelse fra kunstnerne.Opphavsrett: Nathalie Djurberg & Hans Berg

I annen etasje slår kontrasten til den lyse lette følelsen i rommet under i mot deg. Her er interiøret malt mørkt og skulpturene er plassert tettere og omringer en mer enn i rommet nede. Den klare blåfargen på grenene er endret til en beige-tone, og de belyste verkene skaper uhyggelige skygger i denne dystopien. Fortsatt vakkert, men på en annen måte. Fuglene er kommet ut av buret og er fargerike, og mye større enn den hvite i buret nede. Midt i det store, litt overfylte rommet med skulpturer, er en skjerm som viser en film av en hvalross og en mus som vokter over en diamant. Er dette kanskje den samme diamanten ulven gråt over? Er den hentet opp fra bakken og blitt noe som må voktes? Noe som er så verdifullt at noen vil gå over lik for å få kloa i?

Bakenfor animasjonen og på vei inn mot neste rom er det en samling av bevere i gull på gulvet, og i de to innerste rommene er det to animasjoner. Musikken i de forskjellige rommene går inn i hverandre og er tyngre enn nede. Det er kraftig bass og distinkte rytmer.

Spesielt den ene filmen, How to Slay a Demon(2019), gir en følelse av at jeg går ned i en av disse lyssky undergrunnsklubbene man ser på filmer. For meg vekker det assosiasjoner til filmen Se7en og klubben Hot House, hvor en av de syv dødssynder, lyst og begjær, er det som har utspilt seg i denne scenen. I How to Slay a Demon, i motsetning til i This is Heaven, handler det om å ikke få det man begjærer, det man ønsker seg og er avhengig av. Musikken er mer suggererende og hypnotisk. Det man vil ha er liksom alltid rett utenfor rekkevidde, spesielt fremhevet ved en scene hvor en som ligger på gulvet griper etter en elefant som hele tiden er utenfor rekkevidde.[1] How to Slay a Demon er nok min favoritt av filmene i denne utstillingen.

Stillbilde fra *How to Kill a Demon* (2019) av Nathalie Djurberg & Hans Berg. Foto: Vibeke Hermo

Djurberg og Berg

Nathalie Djurberg og Hans Berg har samarbeidet siden 2003. Deres første animasjon jeg så var Desastres de la Guerre (2003), og siden den gang har jeg vært fascinert av dere univers. Djurberg forklarer at hun ikke søker etter konkrete svar når hun skaper animasjoner – det er i selve prosessen at svarene ligger. Uten et fast manus utvikler animasjonen seg naturlig mens hun arbeider. Når den først er fullført, endrer eller justerer hun den aldri. Ved hjelp av stop-motion-teknikk lar hun idéene forme seg underveis, og hun mener at et forhåndsbestemt manus ville gjort arbeidet såpass kjedelig at hun ikke ville fullført det. I animasjonene jobber hun med menneskelige følelser som skam, lyst, begjær m.m. Hun sier at om hun hadde klart å sette ord på alle følelsene hadde hun skrevet en bok, men det er kun gjennom animasjonene hun virkelig får uttrykt seg.[1]

Musikken ferdigstilles i etterkant, hvor Berg jobber frem et lydbilde som komplimenterer animasjonene og underbygger stemningen. Animasjonene til Djurberg og Berg tar oss med på en reise i det menneskelige følelsesregisteret som omfatter hva vi som mennesker føler oss berettiget til, hva vi lengter etter og hva vi skammer oss over ved oss selv.

Det skjer veldig mye i denne utstillingen, og det er flere verk og animasjoner jeg ikke har omtalt her. Det er i alt 6 animasjoner i to etasjer, mange skulpturer og mye bra musikk å oppleve på Galleri F15 frem til 25. mai. så jeg kan anbefale å ta turen til Jeløya for å se Death or Eternal Delight før den tas ned.

Litteratur

[1] Art21. “Berlin“. Video. Sesong 9, episode 2. https://art21.org/watch/art-in-the-twenty-first-century/s9/berlin/ (27.03.25)

Nathalie Djurberg og Hans Berg inviterer oss inn i sitt univers i Galler F15

Et iriserende univers