Nasjonalmuseet har siden 2014 hatt ansvar for formidlingen av Villa Stenersens arkitektur og design. Da jeg sist var her, var jeg en del av en større gruppe fremmede som ventet på å bli sluppet inn på en fullbooket guidet omvisning gjennom huset. Omfattende restaureringsprosesser av den fredede Korsmo-villaen førte den gang til begrenset kapasitet for besøkende. Denne gangen møter jeg en ganske annen formidling, i det jeg entrer den lyse og luftige boligen på Vinderen. Etter en kort introduksjon fra kunstneren og kurator, oppfordres jeg og pressevisningens øvrige deltagere til å vandre fritt rundt i huset og la bildene tale for seg selv.

Arne Korsmo, «Villa Stenersen», oppført 1938, fra hagestua. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

I rom som er ribbet for møbler og dekor, har Espen Gleditsch innredet arkitekturen med fotografier tatt i europeiske sanatorier. Lys, luft og ro er ting han trekker frem som påfallende likheter mellom 1800-tallets tuberkulosesanatorier og mellomkrigstidens funksjonalisme, som Villa Stenersen er et eksempel på. Heller enn å fremsette en hypotese om disse to arkitekturformenes historiske sammenheng, behandler han deres relasjon kunstnerisk, gjennom fotografiene sine. Hvitmalt armert betong med innslag av sterke farger, krommede ståldetaljer og luftige fasader går igjen både i de fysiske omgivelsene, og den fotograferte arkitekturen.

Fotografiene er tatt med Villaens unike karakter og historie som utgangspunkt, og flere av dem viser detaljer fra huset de nå står utstilt i. De resterende bildene er tatt i løpet av Gleditsch’ reiser gjennom Europa, hvor han oppsøkte noen av de viktigste og mest interessante eksemplene på moderne helsearkitektur. Spent mellom gulv og tak med forkrummede stålstenger, svever fotografiene hans nærmest i de åpne rommene. På denne måten slipper lyset og luften - begge karakteristiske for både Villa Stenersen og sanatoriearkitekturen - inn mellom arkitektur og foto.

Det er ikke bare lys og luft som utforskes, men også en tredje faktor som skiller denne utstillingen fra utstillinger holdt i mer tradisjonelle gallerirom. Omgivelsene, som i Villa Stenersens tilfelle er et rolig boligstrøk med store hager og gode solforhold, er et sentralt element også i Gleditsch’ fotografier. Landskapsfotografier viser sanatorier i sveitsiske fjellsider med et nærmest nasjonalromantisk formspråk, mens nærbilder av solbadet finsk furu og regnvåte busker gir et inntrykk av noe nært og sanselig. Rammet inn av villaens store, firkantede vinduer, trekkes hagen og den åpne himmelen utenfor på samme måte inn mellom de utstilte bildene, og blir en del av utstillingens helhet.

Espen Gleditsch' fotografi «Luster Sanatorium» på gutterommet. Foto Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli © Gleditsch, Espen / BONO

Rundt omkring i huset får man en følelse av verkenes unike tilhørighet på sine respektive steder. Bildet av et dugget vindu fra Paimo Sanatorium passer ikke bare tematisk inn i tredjeetasjens badeværelse, men går også nærmest i ett med fargene der inne. Spent mellom gulv og tak ved hjelp av stålstengene, flyter bildet rundt øyehøyde, i noe mindre dimensjoner enn utstillingens øvrige verk. Dette gir et intimt preg, og er et godt eksempel på utstillingens bruk av den eksisterende arkitekturen som en del av den helhetlige opplevelsen. I tillegg har praktiske hensyn, som de mørke bildenes økte refleksjon i glasset, ført til interessante løsninger hvor skyggefylte bilder befinner seg nettopp i skyggen, og de mer solfylte motivene treffes av direkte sollys i de lyse, åpne rommene. I det noe mindre, grå barneværelset finner man et tåkefullt bilde av Luster Sanatorium, hvor det fuktige fjellklimaet nærmest siver ut i rommet. Alt dette er med på å koble fotografiene til huset og dets unike arkitektur.

Besøker man utstillingen på en solfylt dag, vil man også kunne erfare det nylig restaurerte taket, hvor lilla glasssylindre sender farget lys ned i trappeoppgangen, og etterlater vannlignende mønstre på de hvite veggene. Fukt er noe som videre utforskes i Gleditsch’ fotografier, med bilder av dugg, tåke og regn både i og utenfor sanatoriearkitekturen. Følelsen av å bli badet i lilla lys mens man beveger seg opp i etasjene knytter derfor fotografiene sammen med en konkret sanselig erfaring av Villa Stenersens arkitektur og design.

Et poeng som så vidt ble nevnt av kunstneren selv i det han innledet utstillingen, er koblingen mellom økonomisk velstand og den typen livsstil som forbindes med både høyfjellssanatorier og funkis-eneboliger. Selv om tuberkulose rammet mennesker på tvers av klasse, fantes det store forskjeller i behandlingstilbud, alt etter hvilke midler man besatt. Det kan fort tenkes at koblingen mellom avsidesliggende behandlingsinstitusjoner og vestkantens boligstrøk har med mer å gjøre enn bare likhet i form - en likhet i økonomisk handlingsrom. Idealene om lys, luft og ro i åpne omgivelser, noe som nesten blir et mantra for denne utstillingen, er for mange kun en drøm selv i dag.

Arne Korsmo, «Villa Stenersen», oppført 1938. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

I Gleditsch’ fotografier finnes få tegn etter menneskene som en gang har bebodd de ulike sanatoriene. Det samme kan sies om Villa Stenersen, som i anledning utstillingen står som et arkitektonisk skall, ribbet for interiør og annet tegn på en menneskelig hverdag. Slik blir idealene som ligger til grunn for disse byggverkene åpnet opp for flere. Et åpent rom hvor enhver kan leve seg inn i drømmen om helse og helbredelse gjennom lys og luft.

Helsefremmende arkitektur på vestkanten

Estetisk appetitt - Ny nordisk. Mat, estetikk og sted

Gjennom årstidene, og ut på den andre siden