Munch og sjokoladefabrikken

Jeg hadde egentlig ikke forventet å høre korpsmusikk og se reiste faner så kort tid etter 17. mai, men hva kan man egentlig forvente når to av Norges nasjonalskatter samles i en og samme utstilling – Edvart Munch og Freia sjokoladefabrikk.

Installasjonsbilde: Edvard Munch og sjokoladefabrikken. Foto: Ole Kvavik @ MUNCH

Det første som møter oss er en liten videosnutt fra avdukingsseremonien til Freia-frisen. Den staselige korpsmusikken spiller svakt i bakgrunnen og setter stemningen for den høytidelige dagen. Kvinnene strømmer inn og setter seg rundt kafeteriabordene. Korpset spiller og dirigenten svinger med taktstokken, alle smiler og ser seg rundt. Rommet er omringet av de samme motivene som nå omringer meg: Tolv paneler som sammen utgjør frisen Edvard Munch malte til kvinnekantinen på Freia sjokoladefabrikk i 1923.

En frise er et avlangt verk, nærmest som et bånd, laget for å dekorere et rom. Det kan males rett på veggen, men heldigvis har Munch aldri malt på noe annet lerret, som har gjort det mulig å flytte Freia-frisen til Munch-museet mens salen restaureres. Dette er en unik anledning til å se dem. Ikke bare er museet mer tilgjengelig enn fabrikken på Rodeløkka, men det muliggjør også en annen måte å se dem på. Museets vegger er noe ganske annet enn en spisesal, og når verkene fjernes fra et rom der de har en tiltenkt funksjon kan vi lettere granske dem som enkeltstående objekter. Konteksten de ble skapt i blottlegges for oss, og det brede spekteret av perspektiver flettes mesterlig sammen i denne utstillingen.

I frisen gjenkjenner man flere av Munchs klassiske motiver, blant annet fra Livsfrisen som han begynte å arbeide med allerede 20 år før. Det er også nye motiver, og alle er bundet sammen av en fremtredende kystlinje, inspirert av den sørlandske skjærgården. Med lyse og sterke farger bringer de med seg en lett følelse av sommer. Det er for det meste kvinner i motivene, som skulle passe fint i kvinnenes kantine. De står på stranden og vinker til en båt som legger fra, de plukker epler og vanner blomster. Det er også barn som holder hender og går langs en sti, og mennesker som danser sammen i solnedgangen.

Motivene er noe annerledes enn slik jeg er vant til å se Munch. Det er ikke noen utpregede fjes, med uthulte kinn og dype øyne, som vitner om et plaget, indre sjeleliv. Det er heller harmoniske bilder av mennesker som samarbeider og gjør de små tingene som til sammen utgjør livet. Frisen utforsker naturen og menneskets interaksjon med sine omgivelser. Datidens kunstkritikere roste Munch for hans evne til å forvandle spisesalen til idyllisk rom, som talte til det menneskelige sinn uavhengig av klasse. Det er noe herlig hverdagslig over bildene. 

Edvard Munch, Piker som plukker frukt (Freia-frisen VI) (1922). Olje på lerret, 134 x 346 cm. Foto © Munchmuseet / Ole Kvavik

Utstillingen belyser tankene som opptok Munch og samfunnet tidlig på 1900-tallet. Offentlig utsmykning på denne tiden spiller en viktig rolle, og både former og reflekterer kulturen, som var i stor endring. Norge hadde kun få år i forveien blitt uavhengig fra Sverige, industrien blomstret, kvinnene hadde stemmerett, og arbeiderne var på vei til å bli proletariatet. Hos mange kunstnere på denne tiden er det en form for moralsk undertone, som formidler hvem det norske folket burde være. Blant annet lagde fresco brødrene Axel Revold, Alf Rolfsen og Per Krohg monumentale fresker som viste en frisk og sterk arbeiderklasse. I Freia-frisen ser vi hvordan Munch på denne tiden malte jordnære avbildninger av individer, og iscenesatte arbeidet på en realistisk og verdig måte. Utstillingen viser på denne måten en side av Munch som var oppmerksom på den politiske oppvåkningen som foregikk rundt han, og hvordan han så kunstens rolle i det offentlig rom. 

Edvard Munch, Farvel (Freia-frisen III) (1922). Olje på lerret, 134 x 346 cm. Foto © Munchmuseet / Ole Kvavik

I denne konteksten var Freia ansett som svært progressive, og en moderne arbeidsgiver. De investerte i folkehelsen og velferden til sine arbeidere. Hele to tredjedeler av Freias ansatte var kvinner, de fikk lov til å ha manikyr på hendene og dusje på jobb, og de ble tildelt ordentlige uniformer. Sjokoladeindustrien var svært lukrativ på denne tiden og Freia ønsket å sementere sin posisjon ved å knytte deres produkter sammen med den gryende norske identiteten. Den samme identiteten som manes frem i den offentlige kunsten -  sterke og friske mennesker i skjønn natur. Det er altså ikke tilfeldig at skituren ikke er den samme uten kvikk lunsj-sjokoladen, for de aller fleste nordmenn.

Det ble hevdet at ingen arbeidere i Europa hadde like flott kantine som kvinnene på Freia sjokoladefabrikk. Men den saftige prislappen, som i dag tilsvarer 2,5 millioner kroner, gikk ikke ubemerket forbi fagforeningene. Freia ble kritisert for sitt overdådige bruk av penger på kunst, mens arbeiderne måtte leve på luselønn. Man jo kan spørre seg hvem denne kunsten egentlig var for. Når jeg ser tilbake på kvinnene i filmklippet, slår det meg at de fortsatt er kledd i uniform. For dem var det kanskje en dag litt som alle andre, og de er på lunsjpause.

Også den internasjonale konteksten og sjokoladeindustriens kolonialistiske aspekter belyses i utstillingen. For, selv om fabrikken satset på gode lokale arbeidsforhold, var de avhengige av råvarer som kakao og sukker, produsert gjennom koloniale handelsnettverk. 

Installasjonsbilde fra Edvard Munch og sjokoladefabrikken: Arbeiderne på byggeplassen (1931-1933). Foto: Ole Kvavik @ MUNCH

Det var først tenkt at Munch også skulle lage en frise til herrekantinen, men på grunn av skiftende økonomiske forhold ble arbeidet forskjøvet, og etter hvert ble kantinene slått sammen. Det ble dermed aldri noe av den maskuline motparten til kvinnekantinens feminine uttrykk. Utstillingens andre rom trekker derfor frem flere av Munchs andre arbeider, med den mannlige arbeideren som hovedmotiv. Her kommer også flere av Munchs skisser til offentlige kunstverk frem, som han enten ikke fikk eller som aldri ble realisert. Blant annet viser utstillingen frem en rekke motiver til utsmykningen av Oslo Rådhus. Flere fra den norske kultureliten var sterke pådrivere for at Munch skulle dekorere det nye rådhuset, og han jobbet stadig med flere monumentale skisser.

Installasjonsbilde fra Edvard Munch og sjokoladefabrikken: Arbeidere i snø (1914) i forgrunnen, Byggingsarbeidere i snø (1920) i bakgrunnen. Foto: Ole Kvavik @ MUNCH

Et sentralt verk fra skissene til Oslo Rådhus er Arbeiderne på byggeplassen (1931-1933), som består av en hoveddel og en toppdel. I årene før hadde Munch arbeidet mye med motiver av menn som måker snø. Det var tydelig inspirert av en tur han tok med tog fra Bergen til Kragerø, hvor han fylte skissebøkene med tegninger av arbeiderne som skuffet snø langs jernbanelinjen. Også her ser vi en fremstilling av arbeiderne, som ikke bare skuffer snø, men nærmest virker å grave ut en ny fremtid. 

Som kjent gikk arbeidet med Oslo Rådhus til noen andre, faktisk til nettopp de noe yngre fresco brødrene. Bygget sto heller ikke ferdig før seks år etter Munchs død. Men det er fascinerende å se for seg hvordan det kunne ha sett ut. Særlig ble jeg fanget av en skisse av byggets arkitektur slik Munch så det for seg - en stor kloss midt på plassen, uten de karakteristiske tårnene vi kjenner i dag. 

Edvard Munch og sjokoladefabrikken er stappfull av godbiter som dette! Den inviterer til nye måter å se Munch på, men også sjokoladen i en dypere og kulturell kontekst.