En utforskelse av døden
Utstillingsfoto: Ikke vær redd, en utstilling om døden, Nasjonalmuseet.
Død er noe som alltid følger oss. Alltid til stede, blant oss. Døden er noe som både styrer oss og definerer hvordan vi lever. Naturligvis må vi alltid forholde oss til det ettersom døden er slutten på det mest verdifulle vi har – livet. Samtidig synes jeg at vi har et rart forhold til døden. Den er tabu selv om den er kontinuerlig rundt oss. Vi snakker sjelden om den utenom plasser tilegnet for døden. Vi snakker om det rundt gravsteiner, begravelser, sørgegrupper og på intensivavdelingen. Men vi snakker ikke om det på kafeen, i parken eller i klasserom. Hvorfor det er slik er det mange grunner til, men følelser rundt døden er noe vi alle deler, og derfor ble jeg ganske spent når jeg så at Nasjonalmuseet skulle ha en utstilling om død. Ikke vær redd. En utstilling om døden er nøyaktig hva det høres ut som. I litt over et år nå har jeg reflektert over døden og hva den tar. Forventningene mine var høye, i min jakt på en form for katharsis. Det jeg hadde håpet at utstillingen skulle være for meg var en arena for refleksjon rundt døden, og det fikk jeg ut fra besøket mitt på Nasjonalmuseet, samtidig mener jeg at den ikke nådde sitt fulle potensial.
Når man først går inn til utstillingen må man gå gjennom denne tunnelen hvor den ene veggen er full med lyse farger. En assosiasjon jeg får med disse fargene er en omstilling vi som samfunn har hatt når det kommer til begravelser. Nå skal vi ikke kun kle oss i svart, ofte blir det ønsket at man møter opp i livets farger for å hedre både personen og livet. Det denne veggen forteller meg er døden er ikke bare det som sluttet å være, men det som var. Ut av tunnelen blir vi møtt av et vidt spenn av verk og objekter fra forskjellige tider og kulturer. Vi får se sarkofager, steintavler, krematorier, kister, men også smykker, urklokker og flere gjenstander man skal ta med i møtet med sine guder. Flere av disse gravsteinene og spesielt sarkofagen man får se gjør inntrykk med sine delikate detaljer og materiale som er preget av tiden. De blir hogd i stein, med en intensjon om å forevige dem, for en tid. Men tiden har eldret også disse hyllestene, de er forfallet og steinen virker porøs og skjør. Allikevel er det en mektig følelse som treffer meg når man skjønner hvor mye tid og ressurser som går inn for å lage en slik hyllest til noen avdøde til at det over tusen år senere fortsatt er å finne på et museum. Hvem det var laget til er ikke så viktig, men feiringen av livet består!
Utstillingsfoto: Ikke vær redd, en utstilling om døden, Nasjonalmuseet.
Utstillingsfoto: Ikke vær redd, en utstilling om døden, Nasjonalmuseet.
Mye av kunsten vi ser har originalt ikke en tilknytning til døden, men finner vi dem på denne utstilling blir det naturligvis forandret. Et slikt eksempel er av noen ullsokker som er lagd og brukt av barn, da spesifikt babyer. Det er ekkelt å se dem, det første som treffer meg er hvordan de har dødd, krybbedød var min første tanke? Tankene blir litt lettere når man finner ut at eierne ikke døde som babyer, men uansett om disse babyene ikke døde så begynner man uheldigvis å tenke over at babyer dør. Om det er rettferdig eller ikke, vil jeg ikke gå dypere inn på, men det føles i hvert fall utrolig urettferdig at det finnes slike ting som kreftavdelinger lagd for barn. Videre ser vi også flere barnevugger malt i sterke farger og mønstre. I enden finner man en “vuggekiste” i svart. Denne delen kjenner jeg gjør et sterkt inntrykk på meg, ettersom jeg kommer fra en familie som har opplevd en krybbedød. Jeg skulle hatt en onkel til, men i stedet fikk familien en ubegripelig sorg, en som har blitt til et betent og generasjonelt traume. Når jeg ser denne hybriden mellom krybbe og kiste så tenker jeg over hva døden tok, hva den etterlot, og på mine besteforeldre.
Nan Goldin, Kathleen in the Taxi to Greer's Funeral. Chicago, (1996). © Goldin, Nan / BONO.
Noe av det jeg hadde gledet meg mest til med denne utstillingen var å se Nan Goldins verk. Navnet hennes og fotografiet Kathleen in the Taxi to Greer's Funeral, Chicago (1996) har Nasjonalmuseet brukt hyppig. Dessverre er dette fotografiet det eneste vi ser fra Goldin, noe som ble en gedigen personlig skuffelse, for hvilken annen kunstner fanger døden bedre enn henne? Når jeg nå blar gjennom fotoboken A Ballad of Sexual Dependency (1986) spør jeg meg selv til nesten hver side om denne personen også ble tatt av aids og døde. Selv om jeg skulle ønske å se mer av henne er det et mesterlig fotografi man ser her. En tydelig preget Kathleen med våte og håvne øyne på vei til enda en begravelse. Blikket man møter et tungt og forteller om bunnløs sorg. Kjenner man historien til Goldin, vet man at denne begravelsen bare var en av mange, da aids hadde herjet seg gjennom hennes omgangskrets. Det er veldig forfriskende å se noens sorg, en ekte sorg, dokumentert. Dette portrettet viser oss hva døden etterlater oss med, og jeg skulle bare ønske at det var mer.Uansett er dette et høydepunkt fra utstillingen.
Det er mye bra denne utstillingen har for seg. Et slikt tema har, i hvert fall for meg, et enormt potensial. Jeg tror alle som tar turen vil bli berørt, for døden treffer naturligvis oss alle, men samtidig er det deler av utstillingen som virker overflødig. Koblingen til døden og sorg er der, men bare svakere enn den burde ha vært. Samtidig er det veldig spennende å se likheter og forskjeller i hvordan vi behandler døden gjennom historien. Alt i alt så var dette en givende utstilling og er man på utkikk etter å utforske døden, er Nasjonalmuseet et fint sted å starte.