Lucian Freud, *Self Portrait with Hyacinth Pot* (1947-48). Pencil and crayon on paper, 44.7 x 41.5 cm. Private collection. Foto: © The Lucian Freud Archive. All rights reserved 2026 / Bridgeman Images

Da jeg fant ut at Lucian Freud skulle stilles ut på Lousiana Museum of Modern Art, var jeg klar over at det var en reise jeg skulle ta for meg. For hans portretter har i lang tid fanget meg med sin psykologiske utforskelse gjennom mennesker. En mulighet å kunne se dem på nært hold var ikke en jeg kunne gå glipp av. Heldigvis skuffet ikke Louisiana. Utstillingen var selvfølgelig vakker, men mest av alt rørte den meg dypt. Dette er et kjærlighetsbrev til det å være et menneske.

For Freud var kjent for og egentlig kun portrettere hans indre krets, derfor fant jeg meg selv ofte i å lete etter Freud og hans subjektive valg i hans portretter. Utstillingen bruker et av hans kjente sitater: "Everything is autobiographical and everything is a portrait". Om sitatet bare skulle stemme for en person, så er det Lucian Freud. For når jeg søker i disse skildringene, avslører de en nysgjerrighet og utforskelse i måten han skildrer disse menneskene på. For dette er en menneskelig utstilling. Den utforsker våre relasjoner til hverandre og vår natur. Naturligvis tar aldring og døden mer plass jo dypere inn man går i utstillingen, men jeg fant ingen søk etter en allmektig gud eller en frelse. Noe jeg fant svært forfriskende å se døden og livet blir utforsket gjennom den menneskelige erfaringen uten religion eller mystikk.

Installasjonsfoto fra utstillingen. Foto: Camilla Stephan / Louisiana Museum of Modern Art

Utstillingen drar oss nærmest kronologisk gjennom karrieren til Freud, hvor spesielt hans selvportretter avslører hans betente forhold til hans fysiske aldring. Det presise portrettet Self-Portrait with Hyacinth in Pot (1947-48) og flere av de lignende selvportrettene fra perioden, har øynene hans en ungdommelighet ved seg, en uskyldighet som skjærer gjennom. Uskylden og ungdommeligheten avtar raskt jo lengre inn i utstillingen vi kommer. Aldringen Freud går gjennom blir ekstremt tydelig. Den glatte, nærmest polerte huden forvitrer og hudens urenheter og rynker blir fremhevet. I Self Portrait (2002) ser vi dette: hans aldrende hud glir nærmest inn i det abstrakte maleriet bak ham. Dette er ikke et forskjønnet bilde av aldring, men en personlig skildring av tidens ofte brutale transformasjon av kroppen. Kontrasten mellom de tidlige og de sene portrettene er så overveldende at jeg blir rørt. Selv om vi alle må forholde oss til det, er døden et tabu samtaleemne. Det blir ofte en forlist erfaring, en vi undertrykker. Derfor er det så frigjørende å gå gjennom denne utstillingen. Det er noe jeg har lett etter, men ingenting har truffet meg slik.

Lucian Freud, *Double Portrait* (1985-86). Oil on canvas, 78.8 x 88.9 cm. Private collection. Foto: © The Lucian Freud Archive. All rights reserved 2026 / Bridgeman Images

Hans hund, Pluto, er å finne gjennom hele utstillingen. Dette er ingen tilfeldighet, for et av temaene som blir undersøkt, er mennesker som dyr. Utstillingen kaller dem animalske, en beskrivelse som treffer bra. For her blir menneskets plass i dyreriket utforsket. De portretterte er helt nakne, på en kald parkett eller en komfortabel seng, hvor de ligger på bakken som hunder. De er skildret som om de ikke bryr seg om hvordan de tar seg ut. I disse nakne portrettene ser menneskene ut til å ha gitt slipp på all skam, og selvbevisst indre monolog. Alt vi blir kokt ned til er innstinkt. Freud fremstiller situasjoner og kropper som kunne vekket skam og selvbevissthet i de fleste. Modellenes vorter og skavanker blir fremhevet, mange av dem er overvektige, og flere av dem runker.

Installasjonsfoto fra utstillingen. Foto: Camilla Stephan / Louisiana Museum of Modern Art

Det skaper en reaksjon å se mennesker gjengitt slik, men bak bildene kan man finne en frihet. Vi får se en refleksjon av oss selv, helt blottlagt, men uten den ofte overveldende selvbevisstheten om hva vi er. Det er heller ingen forskjønnet skildring av dyreriket, men en som er ubehagelig ekte. Selv kunne jeg ønske at denne siden av Freud ble bedre representert, siden flere av hans verk som hadde styrket denne utforskelsen. Selv om jeg ble nærmest rystet av å se mennesker slik, var det utrolig vakkert. Bak sjokket bildene traff meg med, avslørte det seg en skjønnhet.

Forventningene mine til utstillingen var høye, kanskje litt urettferdige med tanke på hvor voldsom denne pilegrimsreisen var for meg, men de ble mer enn oppfylt. Det utstillingen fortalte meg om den menneskelige erfaringen vil være med meg videre. Dessverre er ikke det lenge igjen av utstillingsperioden, den 27. september er den ferdig. Allikevel skriver jeg denne anmeldelsen i håp om at noen av dere tar reisen. Dette var et verdig sluttpunkt for en slik reise.

Død, aldring og livet: Lucian Freuds kjærlighetsbrev til oss mennesker

Når betraktning ikke lenger er nok