Helt umulig å se seg lei
Esther Maria Bjørneboe, TRANSPORT #1 og 2, 2026. Diptykon, oilstick på lerret, eikeramme - enkeltvis: 204 × 179 cm. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet
Anmeldelse av Esther Maria Bjørneboe sin utstilling Transport på Kunstnerforbundet
Det er sjelden man får en slik følelse av rå interesse som i møte med Esther Maria Bjørneboe (f. 1971) sine nye verk vist hos Kunstnerforbundet i Oslo. Synet av lerretene som henger på rekke og rad i overlyssalen gir meg sommerfugler i magen. Motivene minner om utsnitt fra diverse bygninger sin skinnarkitektur, der fargene beveger seg sømløst fra lyse til mørke nyanser og duse til knalle toner. Her tror jeg nærmest hele spekteret åpenbarer seg. Gjennom de fargede feltene aner jeg noe som minner om flate søyler, vinduer, persienner – men perspektivet er ikke helt gjenkjennelig, og volumet i det som er avbildet er vanskelig å gripe. Effekten er at verkene både er umiddelbart visuelt slående, men også dypt interessante å tilbringe tid med.
Esther Maria Bjørneboe, TRANSPORT #12 og 13, 2026. Oilstick på lerret, eikeramme - enkeltvis: 204 × 119,5 cm. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet
I det jeg beveger meg sakte fra verk til verk vokser fascinasjonen i meg. Hver gang jeg tror jeg aner en logikk i hvordan overlappingen av fargefeltene er skapt, blir jeg avbrutt; jeg forstår rett og slett ikke hvordan feltene er bygget opp og avgrenset. Instinktet mitt er å stelle meg med nesetippen så nært verket som overhodet mulig og stirre inn i billedflaten. Jeg blir overveldet av mengden farger det er mulig å inkorporere på en centimeter av et verk som ellers måler over 2 x 1 meter. Flytter jeg meg bakover for å se verkene i sin helhet, er jeg like overveldet. Tenk at det er hele 13 av disse i rommet jeg befinner meg i.
Bjørneboe utøver en enorm kontroll over materialet hun arbeider med. Feltene veksler mellom å ha en ru og nærmest fløyelsmyk overflate, der jeg selv bytter på å tro at jeg ser på en tykk oljemaling og en svært finurlig bruk av industriell akryl. Det viser seg imidlertid at det fargede "støyet" jeg opplever ved en nærlesing av billedflaten skyldes tykke lag med oljefargestift som ikke metter det underliggende laget. Resultatet er at hvert lag med farge etterlater seg synlige spor.
På et tidspunkt ser jeg på et verk der et brunt lag overlapper flere felt spettet med himmelblå, lyserosa og gressgrønt. Jeg klarer ikke annet enn å forestille meg at jeg dekkes av spadetak med jord på en solfylt sommerdag. At verkene leder meg til en slik umiddelbar fantasifullhet er givende. Bjørneboe klarer å la farger sees gjennom andre fargers fingertupper.
Utstillingen står til 10. oktober.
Esther Maria Bjørneboe, TRANSPORT #10, 2026. Oilstick på lerret, eikeramme: 204 × 179 cm. Foto: Thomas Tveter / Kunstnerforbundet