Begynnelser uten slutt - Soft galleri
Utstillingen “Begynnelser uten slutt” hos Soft Galleri viser fram tekstil som en fysisk og symbolsk bærer av minner, nostalgi og oversettelse. Som en utstilling fra KHiOs masterstudenter i tekstil viser den frem flere lovende verk og perspektiver, men ikke uten svakheter.
Utstillingsfoto fra Soft galleri. Foto: Øystein Thorvaldsen
Verkene som umiddelbart fanger oppmerksomheten, er trippelvev-verket “Förlagor och fantasi I” av Siri Pettersson og verket “Förlagor och fantasi II”. På første øyekast virker også verk II som et tekstilverk selv og det er først når man ser nærmere at det blir klart at det egentlig er et printet avtrykk av et tekstilverk, med dempede detaljer og farger. Verk I stiller til sammenligning med en klar seksjonert struktur på veven, et sterkere metallisk fargevalg og tredimensjonalitet. Sett sammen viser de den transformative naturen av oversettelse og minnet, uklarhetene som kommer når man transformerer et verk til et annet medium og nåtiden til minne.
Med en kolleksjon av mykere, “fuzzy” skjerf-liknende tekstilverk i sterk rosa, lilla, lyseblå og hvit ull er verket “Purpouse tour” av Elin Jarnehäll minneverdig. Skjerfene er kombinert med et printet dikt som henger litt unna skjerfene på veggen. Diktet og tittelen knytter verket til Justin Biebers 2014 turné, eller rettere, til minnet av en yngre selvs opplevelse av turnéen og de melankolske følelsene som henger igjen i steder og tider. Skjerfene er børstet ut for effekt, men kombinert med en overraskende kontrast av skarpe trådkanter liknende hvordan et bittersøtt minne treffer motsatte nerver. Dette uttrykket forsterkes av at bare deler av diktet er skrevet på verkene og separert fra helheten av meningsinnholdet til diktet som står på siden. På noen av skjerfene er fargene til bakgrunnen og teksten faktisk så like at teksten blir uleselig. Som verket før er minnets fragmentering sentral, styrket av et nostalgisk og introspektivt blikk på egne opplevelser og erfaringene av et yngre selv.
Selv om mange av verkene stiller sterkt, er det også flere svakheter i utstillingen. Verket “Tenker du noensinne på meg?” av Victoria Lopez virker som et usammenhengende hastearbeid med noen (tilsynelatende) utilsiktet sakseklipp i polyesterfiltet til kattemotivet og andre småfeil gjennom verket. Hvis man strekker godviljen til, kan uttrykket kanskje tolkes som et intensjonelt forsøk på å virke barnslig og ufullført for å trekke linjer til nostalgien av barndommen? Dessverre betyr intensjon lite hvis utførelsen ikke er der.
Relativt separat fra resten av utstillingen står det en støpt aluminiums hånd “Untitled” av Elisabet Vik i vinduet. Hvorfor dette verket er inkludert virker uklart, spesielt da resten av utstillingen knyttes sammen med en felles bruk av tekstil og et tematisk fokus på minne. Gjennom den store forskjellen i uttrykk, tilnærminger og teknikker virker utstillingen delvis fragmentert, men på en måte som passer utstillingen fint. Tematikken om minne og nostalgi, hvordan tidsprosesser påvirker og fragmenterer oppfatninger, styrkes av de mangfoldige kunstneriske uttrykkene som fremstilles. Det er synd utstillingsteksten utelater hvem som er bak dette kuratoriske arbeidet, om det er kunstnerne selv eller en annen ekstern part.
Utstillingsteksten vanskeliggjør utstillingen da den prøver (og ikke klarer) å formidle en teoretisk forankring i Ursula K. Le Guin sitt verk “The Carrier Bag of Fiction”. Et sitat fra boken får løpe fritt med 7-linjer og ingen forklaring, et svakt formidlingsverk fra masterstudenter på dette punktet i studiet. Om jeg ikke hadde kjent til teorien hadde jeg ikke forstått halve utstillingsteksten. Og det er jo ganske synd, for utstillingen klarer for det meste å stå godt på egne bein uten den.