Det siste året har jeg, ved urovekkende mange anledninger, fastslått det som en ubestridelig sannhet at middelalderen trender. Gang på gang har jeg hardnakket hevdet dette, til tross for å til tider bli møtt med skeptiske blikk. Jeg har dermed sett meg nødt til å skrive denne teksten i mitt forsvar.

JOHN WILLIAM WATERHOUSE, *The Lady of Shalott* (1888). Olje på lerret, 153 x 200 cm. Tate Britain, London.

La oss først se på bevisene fra popkulturen; Chappell Roan i fullt Jeanne d’Arc kostyme på VMAs, Elon Musk i en "dark gothic maga"-caps, og en enorm suksess i besøkstall for utstillingen Gothic Modern ved Ateneum i Helsinki, som nå har ankommet vårt eget Nasjonalmuseum. I tillegg utpekte bildedelingsplattformen Pinterest castle-core til en av de kommende trendene i 2025, basert på at søk relatert til middelalderen økte med 110% innen slutten av 2024.[1] Felles for alle disse popkulturelle begivenhetene er at de på en eller annen måte alluderer til en fortid som fremstår omtrent magisk. Franske krigerdronninger og gotisk inspirasjon er ikke nødvendigvis synonymt med middelalderen, men vitner allikevel om en tendens til å se til eldre, enklere tider for å definere hvem vi er i dag. I den moderne verdens kaos ser vi mot en tid før industrialiseringen, før opplysningen, før tidsklemma, atomrakettene og iPhonen. Vi ser mot de mørke, magiske årene, og det er ikke første gang det skjer.

Om man forenkler kunsthistorien til en rekke av reaksjoner og motreaksjoner til forutgående perioder, kan man se romantikken som et opprør med opplysningstidens idealer. Fornuften, den fantastiske menneskelige evnen som brakte oss den første industrielle revolusjon, ble i romantikken satt på prøve.[2] Følelsene var ikke bare viktigere, men også mer ekte og tidløse enn menneskets rasjonelle egenskaper. Kaoset i de moderne metropolene fikk oss til å lengte etter en fjern fortid. Et symptom på dette kan vi se i denne periodens bruk av antikke myter, folklore, og overtro i valg av motiv. Også i Norge kan man se den økende interessen for egen førkristen og preindustriell folkekultur på 1800-tallet som symptomatisk for dette.[3] Det rådet en forestilling om en slags eldgammel sannhet, som Asbjørnsen og Moe foreviget i tekstform, Grieg i musikken, og kunstnere som Theodor Kittelsen og August Cappelen i maleriet. Vekk fra byene, industrien, og impulsene fra det store utland, mot naturen og den middelalderske folkekulturen.

John William Waterhouse (1849-1917) er en av de viktigste kunstnerne i den viktorianske romantikken, og tilhører gruppen kunstnere som malte i den pre-rafaelittiske stilen. Disse kunstnerne anså maleriene malt før renessansekunstneren Rafael (1483-1520) som et høydepunkt i kunstutviklingen, og søkte derfor mot et stiluttrykk i tråd med senmiddelalderen og den tidlige renessansen. I The Lady of Shalot (1808) ser vi en karakter fra et dikt av Alfred Tennyson som sørgmodig driver nedover en elv. Tennyson var toneangivende i denne tidens lyrikk, som i stor grad trakk inspirasjon fra middelalderens arthurianske fortellinger.[4] De mange hundre år gamle fortellingene om Kong Arthur farget altså ikke bare den viktorianske lyrikken, men også billedkunsten som ble produsert på samme tid, som i bildet av Waterhouse og andre pre-rafaelitter.

Når det er sagt, er det ikke bare assosiasjoner til middelalderen som vekkes når man ser på Waterhouses bilde idag. Kvinnefiguren i skroget kunne like godt vært en 1960-talls hippie, med sine vide klær, lange hår og følsomme fremtoning. Dette er det gode grunner til. Også hippiebevegelsen så til middelalderen for inspirasjon, kunnskap og referansemateriale. Nok en gang i et opprør mot den moderne verdens grusomme utvikling, men nå med den rystende vissheten om verdenskrigenes konsekvenser som bakteppe. Disse krigenes omfang ble i stor grad muliggjort av den andre industrielle revolusjon, som medbrakte elektrisitet, stål og olje.[5] Tendensen i trendbildet var den samme som etter den første industrielle revolusjon; tilbake til naturen, små samfunn, åndeligheten og friheten. Rent estetisk gjelder ikke dette bare de radikale 68-erne, tenk bare på de tightskledde trubadurene og ballongermede prinsessene som dominerte kinolerretet gjennom 70-tallet, eksemplifisert med juleklassikerne Tre nøtter til Askepott samt Reisen til julestjernen. Man trengte ikke å dele den grunnleggende mistroen til samfunnets utvikling for å kle seg i spisse støvletter og ha blomster i håret, man trengte bare å følge moten.

UKJENT KUNSTNER, *Jeanne d’Arc* (ca. 1800). Pigment på pergament, 16,5 x 14 cm. Archives nationales, Paris.

Etter 70-tallet starter det mange refererer til som den tredje industrielle revolusjon.[6] Denne gangen var det teknologi og digitalisering som ga en økonomisk boost og moralsk knekk. Nok en gang så enkelte seg lei av utviklingen, og vendte øynene mot den fjerne fortiden. Gotikken, som ga navn til de kjennspake bygningene med spisse buer, himmelhøye hvelv og rikt ornamenterte fasader, inspirerte nå en subkultur innen musikk og mote, hvor mørket og mystikken rådet; goth.[7] Den gotiske inspirasjonen og interessen for det okkulte forenes i tillegg i en annen subkultur; black metal. I norsk sammenheng blomstrer dette for fullt på 90-tallet, med band som Mayhem, Darkthrone, Buzurum og Satyricon. Også her er både et romantisk syn på naturen og fortiden og en kritikk av moderne rasjonalisme et sentralt element.[8]

Idag snakker man om en fjerde industriell revolusjon, som startet med privatiseringen av internett og fremskritt innen kunstig intelligens rundt 2010.[9] KI, høy grad av spesialisering, og et økende fokus på profitt og eksponentiell vekst, har gjort oss usikre på fremtidens arbeidsmarked. I tillegg kjører romskiplignende trikker direkte inn i utsalgssteder for ny teknologi, et par store selskaper har omtrent monopol på kommunikasjonskanalene våre, samtidig som kunst og kultur blir hånet av både TV2 og statsbudsjettet.[10] Det er dermed kanskje ikke så rart at folkemusikk, nylonstrømpebukser og merkelige hatter gjør et comeback. Vi lengter til en enklere tid. Tiden mellom den ene storhetstiden og den andre, hvor livet besto av magiske myter og ærlig arbeid, tett på naturen, iført lekre kapper og hatter.

I essayet “Dreaming of the Middle Ages”, publisert i 1983, påpeker Umberto Eco at mennesker har lengtet til middelalderen helt siden epokens slutt.[11] Neomedievalism er i dette essayet et uttrykk han låner fra politisk teori, for å beskrive bruken av middelalderens troper i et postmoderne samfunn. Begrepet ble videre popularisert som en beskrivelse av enkelte trekk i samfunnet og kunsten, hvorav flere i stor grad fortsatt er relevante i dag. I det senere essayet “Living in the New Middle Ages” peker Eco på likhetstrekk mellom denne epoken, som vi stadig lengter til, og det globale verdenssamfunnet i hans samtid. Han sammenligner romerrikets fall, som i mange sammenhenger markerer middelalderens start, med USAs krise som rådende supermakt.[12] USA, som forente verden under samme språk, ideologi, religion, kunst og vaner, har ikke akkurat kommet seg ut av sin krise siden Eco skrev sine essay på 80-tallet. Det at Eco refererer til Trump-tårnet som et "neomedieval Manhattan new castle" samme år som det ble bygget, går fra å være en humoristisk kommentar til en uhyggelig spådom når vi i dag ser mannen bak denne bygningen forme regjering. Det blir ikke bedre av at flere i denne regjeringen er av de høyeststående herrene i det som refereres til som den gryende technoføydalismen, som kjennetegnes ved privatiseringen av internett etter finanskrisen i 2008.[13]

Om man legger godviljen til, kan man altså se middelalderen i anmarsj. Borger og slott har blitt skyskrapere, rosevinduenes lys har blitt LCD-skjermer, og myter og folketro har blitt konspirasjonsteorier. Sverdsvingende popstjerner som Chapell Roan og technoføydalherrer som Elon Musk leder oss mot fremtiden. Enten det er nostalgi og romantikk eller internasjonale politiske krefter som står bak, virker det som om hvert skritt fremover også innebærer å kaste et halvt nervøst, halvt lengtende blikk bakover.

Litteratur:

[1]Pinterest, “See Tomorrows Trends Today” Hentet 04.02.2025 https://business.pinterest.com/nb/pinterest-predicts/

[2] Haarberg, Jon, Tone Selboe, Hans Erik Aarset. Verdenslitteratur : den vestlige tradisjonen. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. 351-366.

[3] Eriksen, Anne, Torunn Selberg. Tradisjon og fortelling. Oslo: Pax forlag A/S, 2006.

[4] Store norske leksikon. “Alfred Tennyson”. Kristian Smidt, Marie Nedregotten Sørbø. 17.02.2025. https://snl.no/Alfred_Tennyson

[5] Brooke, John. “Climate Change and the Course of Global History”. Cambridge University Press (August 2014). https://doi-org.ezproxy.uio.no/10.1017/CBO978113905081 Usikker på denne linken, man blir tatt til loginsiden så kommer ikke langt uten uio mail

[6] Brooke, “Climate Change and the Course of Global History”

[7] Hodara, Susan. "The (Forever) New Romantics." New York Times, April 17, 2016, 9(L). Gale Academic OneFile (accessed February 17, 2025). https://link.gale.com/apps/doc/A449724374/AONE?u=oslo&sid=bookmark-AONE&xid=74938a94

[8] Olson, Benjamin Hedge. 2008. I am the Black Wizards: Multiplicity, Mysticism, and Identity in Black Metal Music and Culture (MA). Bowling Green State University.

[9] Hahn, Gerd. 2020. “Industry 4.0: a supply chain innovation perspective.” International Journal of Production Research, 58:5, 1425-1441, DOI: 10.1080/00207543.2019.1641642

[10] Hobbelstad, Inger Merete. “Klimaet er ganske kulturfiendtlig om dagen”. NRK. 13.12.2024. https://www.nrk.no/ytring/klimaet-er-ganske-kulturfiendtlig-om-dagen-1.17167316

[11] Eco, Umberto. “Dreaming of the Middle Ages”. I Travels in Hyperreality, 61-72. London: Picador, 1987

[12] Eco, Umberto. “Living in the New Middle Ages”. I Travels in Hyperreality, 73-85. London: Picador, 1987

[13] Pereira, Anthony W. 2024. “Technofeudalism: What Killed Capitalism by Yanis Varoufakis: Brooklyn, NY: Melville House, 2023.” Human Rights Review (Piscataway, N.J.) 25 (3): 365–67. https://doi.org/10.1007/s12142-024-00728-5

Fire skritt fremover og et lengtende blikk tilbake

HELVETESGAPET