HELVETESGAPET
Det er noe ved det mørke og skremmende som fascinerer og drar meg inn. Derfor ble jeg spesielt interessert i et tilbakevendende middelaldersk motiv, nemlig “hellmouth”, som jeg liker å kalle helvetesgap. Det består av en diger, åpen og umettelig kjeft til et grusomt beist, eller kanskje djevelen selv, som både representerer og befinner seg i helvete eller skjærsilden. Inni er det ofte hauger av nakne, forpinte syndere som brenner ihjel.
Ill 1: M. PETERSON, Vidar og Fenrir under Ragnarok (1915). Illustrasjon til Vilhelm Grønbech: Nordisk Religion s. 512
I kunstfremstillinger av helvetesgapet dukker det opp mange ulike kreative varianter av torturformer og uhyrer. Her har kunstnernes fantasi virkelig slått seg løs, og mye fremstår nærmest absurd. Derfor kan de gyselige bildene være lette å le av, selv om de gir oss frysninger. For når vi våkner opp fra et mareritt kan vi betrygge oss med at det ikke var virkelig. Vi kan fryde oss over hvor grusomt tiltrekkende det er. Men i perioden dette motivet var populært var ikke torturfremstillingene tull, men helt reelle. Den kristne verdensoppfatningen regjerte og var en stor del av hverdagen. Man var hele tiden opptatt av å leve i tråd med Guds ord. En stor motivasjon for å gjøre det var å komme til himmelen og leve i en behagelig og deilig tilværelse sammen med sine kjære, men kanskje enda større var frykten for å havne i helvete. Et helvetesgap må ha fungert spesielt avskrekkende, som jo var formålet, og det er kanskje derfor det ble så mye brukt. Motivet dukket først opp i angelsaksisk kunst, der det går mest igjen i illuminerte manuskripter.[1] Men hvor kommer inspirasjonen fra, og hvorfor fungerer det som et så kraftfullt symbol på en grusom skjebne?
Ill 2: Descente aux limbes (ca. 1380). Illuminert manuskript, Très Belles Heures de Notre-Dame du Duc de Berry. 280 x 200 mm. (Ms. nouv. acq. lat. 3093), 280 x 200 mm © Paris: Bibliothèque Nationale, Département des manuscrits, NAL 3093.
En inspirasjonskilde kan ha vært fortellingen om den skremmende ulven Fenrir fra norrøn mytologi, som på dommedagen, Ragnarok, klarer å bryte ut av lenkene sine når jorden brister. Ravende ned en slette med åpen kjeft og ild sprutende ut av øyne og nesebor, sluker han Odin, den mektigste av alle æsene. Munnen hans skal visstnok være så stor at den strekker seg helt fra jorden til himmelen. Sønnen til Odin, Vidar, dreper som hevn fenrisulven ved å bryte opp kjeften.[2] Denne mytologiske hendelsen er avbildet på det angelsaksiske Gosforth-korset i Cumbria i England fra 900-tallet (ill 1). Selv om det er et kristent kors, er det dekorert med fortellinger og karakterer fra norrøn mytologi. Vikingerobringer og skandinaviske bosettinger satte nemlig spor i og blandet seg med den engelske kulturen, og gjorde blant annet fortellingen om Fenrir kjent.[3] Angelsaksere var folket som innvandret til Storbritannia fra blant annet Tyskland, Danmark og Nederland. På korset er Vidar, en liten søt figur som bryter opp munnen med en hånd opp og foten inni, fanget mellom to store, skarpe tenner, nesten som om han er på vei til å bli slukt. Fenrir og Vidar er i dette nervepirrende øyeblikket vendt mot hverandre, og Fenrir ser på ham med store, sultne øyne. Blir han spist? Kanskje er myten grunnen til at flere helvetesgap ligner kjeften til en ulv. De angelsaksiske helvetesgapene tilhører i hvert fall ofte et beist. Mange angelsaksere trodde på myter om monstre som lurket i skogen, som kan komme av at naturen i Nord-Europa var spesielt vill og farlig. Dyretrekkene i helvetesgap-motivet kan derfor ses på som en blanding av en virkelig fare for å bli spist, og den spirituelle faren for å havne i helvete.[4]
Flere har også tolket motivet med Vidar og fenrisulven som Kristus som bekjemper djevelen, en tolkning flere har adoptert.[5] I middelalderen ble helvetesgapmotivet ofte brukt i bilder med fortellingene om dommedag og Kristi nedfart til dødsriket. Han drar til limbo, en egen fløy i dødsriket der de som har gått glipp av frelsen, blant annet udøpte spedbarn og de som levde før Jesus, eksisterer i en slags nøytral tilstand. Etter korsfestelsen og før oppstandelsen kommer Jesus ned for å redde dem. Et slikt eksempel kan vi finne i det illuminerte manuskriptet Les Très Belles Heures de Notre-Dame (ill 2), der Jesus fører folket ut av den brennende kjeften til et beist. [6]
Ill 3: Souls Tormented in Purgatory, The Netherlands, Utrecht ca. 1440. Illuminert manuskript, Catherine av Cleves tidebok (192 x 130 mm) © The Morgan Library & Museum
I andre bilder, som i det illuminerte manuskriptet og tideboken til Catherine av Cleves, er det en engel som frakter mennesker ut av skjærsilden. Skjærsilden var et sted i helvete man fikk forlate etter at man hadde sonet for alle syndene sine. Manuskriptets kunstner er ukjent. Det må kanskje være det skjønneste manuskriptet noensinne, fargesterkt og svært detaljrikt med ekstremt vakre dekorasjoner, til og med i gull. Særlig bordene som rammer inn bildene er ekstremt intrikate, og alle er helt unike, med motiver av blant annet pretzels, ja, du leste riktig, fiskenett og blåskjell. Manuskriptet inneholder hele tre helvetesgap, som finnes i delen The Office of the Dead. Det er en bønnesyklus der man ber for familie og venner som lider i skjærsilden, for at de skal komme raskere ut.[7] I det ene bildet (ill 3) drar en reddende engel menneskene ut av et monsters gap. Flammer spruter ut av ørene og den åpne munnen. De store øynene omringes av flammer, og blir strålende, kraftige øyevipper. Monsteret fremstår derfor ikke bare skremmende, men slående vakker. Kontrasten mellom flammene som lyser opp og mørket rundt er fengslende. Det er streker som ser ut som røyk fra varmen. Man kan se at det er smertefullt på de forpinte ansiktene og kroppene som vrir seg inni. Monsteret har også sylskarpe, hvite, uhyggelige tenner. Men her blir menneskene i hvert fall reddet, i motsetning til bildet som introduserer The Office of the Dead (ill 4). Den er virkelig grusom med flere lag av helvetesgap. Den innerste munnen er helt rød som et åpent sår, og rommer en bunt av mennesker som brennes i en gryte. Denne er inni et større beist sin ekle gule munn, som nesten strekker seg ut som flaggermusvinger. Rundt jobber demonene hardt med å dra mennesker inn i gapet. I bakgrunnen ruver en diger og truende borg. Omringet av det igjen har vi det siste helvetesgapet som rommer og rammer inn alt. Det er så smertefullt at her kniper selv monsteret øynene igjen. Under bildet kan man se en demon som spytter ut pergamentruller med de syv dødssyndene i katolsk tro. Budskapet er klart. Se all grusomheten som venter hvis du begår disse syndene. Jeg tror nok at bildene var en stor motivasjon til å be for venner og familie, for det virker veldig psykisk belastende å forestille seg de man elsker inni slike gap.
Ill 4: Mouth of Hell , The Netherlands, Utrecht ca. 1440. Illuminert manuskript, Catherine av Cleves tidebok (utklipp) (192 x 130 mm) © The Morgan Library & Museum
I The Winchester Psalter (ill 5) har erkeengelen den motsatte oppgaven, å låse inn de fortapte sjelene i helvete med en nøkkel. Nærmest hele bildet dekkes av det digre uhyrets vide gap. Det er veldig folksomt med mennesker slynget oppå hverandre, som viser at det er så mange syndere at det er hit de fleste havner. Det kommer tydelig frem at munnen ikke bare er inngangen til helvete, men faktisk hele helvete. I Vercelli Homilies (4:46-8), en angelsaksisk diktbok, står det :
[They] never come out of the pit of snakes and of the throat of the dragon which is called Satan. There in his throat is the fire attended to, so that the entire host is destroyed in his burning because of the fire’s heat.
Ill 5: An Angel Unlocking the Door of Hell (ca. 1150-1160). Illuminert manuskript, Winchester Psalter (Psalter of Henry of Blois),19.7 x 29.1 cm © London: British Library
Her kobles helvetesgapet til det å komme inn i djevelens kropp, som er helvete. Munnen har en sentral rolle og makt i disse bildene, og er ikke bare en torturform eller en portal. Den er selve inngangen og sluket til evig fortapelse, noe helvetesgapet hjelper med å illustrere.[8]
Jeg har tenkt mye på hvorfor en åpen monsterkjeft har holdt godt som symbol på en så grusom skjebne i kunsten. Kanskje er det fordi den spiller på noe som ligger dypt nede i den menneskelige psyken, frykten for å bli spist og tygget på, være innestengt i mørke uten noen som kan hjelpe, og samtidig frykten for hva som kan skje med oss etter døden. Naturen har ofte blitt fremstilt som ond, farlig og kompromissløs, der den som er svakest blir spist. Samtidig er det naturens gang, som er bestandig og uunnværlig. I likhet tenkte man også i middelalderen at helvete og djevelen var et nødvendig onde. En god Gud straffet også de som hadde syndet, og det var bare rettferdig. Likevel vekker begge situasjonene stor redsel. Munnene står også nesten alltid åpne i disse motivene, fanget i det dramatiske høydepunktet der de skarpe tennene glimter, rett før glefset der alt går adundas og man møter sin ende. Det er det mest skremmende og brutale øyeblikket. Samtidig er det kanskje det mest spennende og visuelt gripende, bildet som senere går igjen i egen fantasi.
Litteratur
[1] Gary D. Schmidt, The iconography of the Mouth of hell : eighth-century Britain to the fifteenth century (Selinsgrove: Susquehanna University Press, 1995), s. 18-24.
[2] Store Norske Leksikon, “Fenrisulven”, av Ellen Marie Næss, 24.02.25. https://snl.no/Fenrisulven.
[3] Co-Curate. “The Gosforth Cross.” Hentet 17.03.25. https://co-curate.ncl.ac.uk/high-cross-st-marys-church-gosforth/.
[4] Schmidt, The iconography of the Mouth of Hell, s. 17.
[5] Schmidt, The iconography of the Mouth of Hell, s. 28.
[6] Schmidt, The iconography of the Mouth of Hell, s. 33-35.
[7] The Morgan Library & Museum. “Office of the Dead.” Lest 17.03.2025. Office of the Dead | The Hours of Catherine of Cleves | The Morgan Library & Museum.
[8] Hofmann, Petra. Infernal Imagery in Anglo-Saxon Charters. Ph.D.-avhandling. University of St. Andrews. 2008. s. 85.