DANSE MACABRE

Våren 1942 brenner Lübeck, og med det går Bernt Notkes Danse Macabre tapt – et verk som i sin egen ødeleggelse speilet den samme forgjengeligheten den selv skildret.

BERNT NOTKE, Danse Macabre (1475-1499). Maleri, olje på lerret, 160 × 750 cm. Tallinn, Estland.

 28. mars 1942. Wellington- og Stirling-bombefly flyr over Nord-Tyskland. Det er vår. Tyskland er i krig. Krig i fabrikker, i verft, i havner – en krig i den industrielle dimensjon. Hvor de mindre målene hittil bare hadde vært knopper, skulle nå skadeomfanget spire i takt med årstiden. Over Lübeck slipper flyene 400 tonn bomber – brannbomber og høyeksplosive sprengladninger.[i]

St. Maria-kirken i Lübeck brenner, og med den fortæres en horisontal frise som henger langs en av kirkerommets vegger – Bernt Notkes (ca. 1440–1509) Danse Macabre. Som i sin egen ødeleggelse håner de samme banale maktkampene som tente den.

I krig er aldri de materielle tapene de største. Men like fullt et tap – mistet skjønnhet, kultur, sentimentalitet. Danse Macabre rommet alt dette, men var alltid en påminnelse om det uunngåelige – om forgjengelighet. Allerede i sitt motiv fortalte det oss hva vi nå ser i form av dets likvidering. Kanskje er det derfor tapet av dette maleriet for meg føles mindre enn tapet av annen uerstattelig kunst; for i forgjengeligheten ligger vissheten om at også dette tapet bare bekrefter den. Når vi forsvinner, forsvinner vår opplevelse av kunsten også.

Døden som motiv

Danse Macabre har blitt tolket av mange kunstnere. I senmiddelalderen oppstod et behov for å gi døden form; – pest og krig gjorde den uforutsigbar.[ii] Der vi i dag ser døden som en isolert hendelse, en mørk grop i et ellers flatt lende, var menneskene i senmiddelalderen omringet av den. Overalt en nedsynkning, bortsett fra hvor en selv sto. Men når gropen finnes overalt, når det dype brer seg i alle retninger, slutter gropen å være kun en grop. Den blir terrenget. Døden var ikke et avvik, den var landskapet. Kunsten i senmiddelalderen forsøkte å isolere det eneste forutsigbare ved døden - at den ville ramme alle, uavhengig av rang.

Det som først oppleves som uforutsigbart, vil bli forutsigbart med nok eksponering. Hendelser mister sin følelsesmessige betydning, og vakuumet som står igjen fylles med logikk. I dette rommet skimtes en tendens, en struktur i kaoset.

I Danse Macabre er denne strukturen rettferdighet. Døden som den eneste sanne utjevner. Motivet viser hvordan vi søker orden, selv i samfunn uten. Hvordan mangelen på rettferdighet i livet gjør at vi søker den i døden.

Detalj fra: BERNT NOTKE, Danse Macabre (1475-1499). Maleri, olje på lerret, 160 × 750 cm. Tallinn, Estland.

Rytmen i forgjengeligheten

Motivet viser en rekke mennesker fra ulike samfunnslag – keiseren, biskopen, bonden, barnet – alle hånd i hånd med døden, fremstilt som skjeletter. De beveger seg i en uavvendelig strøm, i én retning.

Notkes versjon i Lübeck var blant de mest kjente. En lang frise der de døde leder an, de levende følger etter i uavbrutt sekvens, rytmisk arrangert. Det er ingen protest, heller det som fremstår som en resignert aksept.

Motivet spredte seg i kirkekunst og manuskripter over hele Europa.[iii] Malt på murer, tegnet i bøker, skåret i tre. Alltid den samme scenen: en uavbrutt rekke av levende og døde. Døden var ikke et brudd, men en del av rekkefølgen. En visuell preken om endelighet.

Danse Macabre som virkelighet

Danse Macabre var i seg selv et bilde på det uunngåelige – og så sitt eget endelikt. Vi savner det som er borte, vi skulle ønske vi kunne oppleve malerier som ikke lenger finnes. Tross banalt av meg å poengtere – er det vanskelig å se utover noe man står midt i. Danse Macabre er ikke lenger et maleri. Ikke lenger en freske på en mur. Det er rytmen vi sammen beveger oss i. Vi er født som en kule sluppet ned i en smal klinkekulebane. Ikke spurt hvorfra, ikke spurt som hvem, eller som hva, eller hvorfor. Bare satt i bevegelse. Farten er gitt fra begynnelsen. Det føles tidvis som vi akselererer, svinger, bremser - men vi har stadig holdt samme fart, aldri forlatt linjen. På veien; små rystelser, hevninger, senkninger – det vi kaller livet, men kun én tydelig avkjørsel. Det finnes ikke lenger et kirkerom. Ingen ramme, ingen vegg. Bare en umerkelig, ustoppelig strøm.

Litteratur

[i]  Meier, Allison, “A Lost 15th Century Mural that Depicted Death’s Indiscriminate Dance”. Hyperallergic . https://hyperallergic.com/331875/lubeck-danse-macabre-chapel/

[ii]  Rittershaus, L., & Eschenberg, K. “Black Death, plagues, and the Danse Macabre: Depictions of epidemics in art”. Historical Social Research, Supplement, 33 (2021):, 330–339. https://doi.org/10.12759/hsr.suppl.33.2021.330-339

[iii]  Rittershaus & Eschenberg (2021)