Kunstneren og dragen

Drager. Store, fryktløse skapninger som har alle elementene i sin hule hånd. Gigantiske bevingede beist med naturens beste forsvarsmekanisme: flammer. Eldgamle og visdomsfulle skapninger med kleptomaniske tendenser. Den kulere fetteren til dinosauren. Naturens glemte konge. En kunstners fantasi. 

BERNAT MARTORELL, Saint George and the Dragon (1434/35). Tempera på trepanel 155,6 x 98,1 cm © The Art Institute of Chicago.

Jeg har brukt store deler av livet på å drømme om drager. Det er noe med ideen om et vesen dekorert med naturens varselsignal, skarpe pigger og store klør, og forestillingen om at den har en personlighet lik en golden retriever, som treffer innmari godt hos meg. Denne forestillingen appellerer jo til de fleste, noe populærkulturens elsk for drager beviser. Vi finner den skjellete skapningen i barnebøker, tv-serier og som motiv på klær. Den påtar seg flere roller, både som et søtt (om ikke litt skummelt) kjæledyr, og som en ond og farlig skurk. Drager er skapninger av rå fantasi som man kan finne i alle kulturer. De lever i eldgamle myter og historier, og har blitt beskrevet og illustrert på svært ulike vis opp gjennom tidene. Et tilbakevendende motiv på alt fra fragmenter av vaser til mobilbakgrunner. Hvorfor liker vi så godt å illustrere drager?

Når vi ser på dragene i kunsthistorien, er middelalderen deres gullalder. Skapningene stammer allikevel ikke fra middelalderen, men har en lang historie fra myter i ulike land. Flammesprutende beist og skinnende riddere tilhører ikke utelukkende middelalderens kultur, men det er likevel denne tidsperioden jeg forbinder det med. Dette er kanskje mer en fantasi dyttet inn i hodet mitt av skjønnlitteratur og barnefilmer. Likevel er det en sannhet i fantasien - middelalderen har mange ulike variasjoner av dragen. Perioden er som en godtebutikk av drager, med noe for enhver smak. Noen baserer seg på slanger og reptiler, andre kan ligne hunder, og flere har menneskelige ansikter og trekk. Det ofte gufne utseendet til dragen, med skarpe former og kroppsdeler lånt fra giftige dyr, kan tilknyttes funksjonen de har i illustrasjoner og myter. I middelalderen ble manuskripter dekorert med symbolske motiv, deriblant våre kjære drager. Dragene ble symbol for djevelen i en verden der kristendommen blusset opp, og dragens konnotasjon til ondskap skapes her.[i] Djevelens beist bakes inn i historier og myter, og gir moralske tekster et dramatisk preg som alle kan frykte, enten de kan lese teksten som hører til eller ikke. Dragen som et ondt symbol gir den også effekt som faresignal i eldre kart, der havets ukjente herredømme og styrke krevde et symbol som alle kunne forstå.[ii] Dragen får sitt onde og farlige rykte, og myten får grobunn utenom religion og kart. Historier trenger onde beist, og fortellinger som skapes for å skremme nabobarna, inspirerer til tegninger og figurer. Dragens kunstner kan variere som dragen selv, fra kartograf til fantasifullt barn.

Illustrasjon av Tea Rude Johannessen.

Det er dragens variasjoner som gjør at jeg aldri går lei. Skapningen reflekterer kunstneren sitt syn på hva som gjør noe skummelt. Et prakteksempel på ulikhetene mellom dragene som ble skapt i middelalderen kan vi finne ved hjelp av Sankt Georg. Legenden om Sankt Georg og dragen forteller om hvordan den romerske offiseren reddet befolkningen i Silena, Libya, fra en ond drage. Til gjengjeld ble landet kristnet, og legenden bruker dragen som en djevelsk ondskap for å vise kristen makt og redning.[iii] Men la oss ta en titt på denne djevelske dragen. For med en så storslått legende, finner vi selvfølgelig mange kunstneriske gjengivelser av fortellingen. 

Temperamaleriet Saint George and the Dragon fra 1434-35 gir oss en spenstig versjon av en drage. Bernat Martorell maler dragen som en krysning av flere dyr. Med svømmehud mellom klørne, sugekopper på ryggen, brodd på tuppen av halen, hundehode og flaggermusvinger presenteres vi en drage. Til å være så ulik dagens reptilske monster, har Martorell hvert fall truffet spikeren på hodet når det gjelder en ting i designet: dragen ser ut som ondskapen selv. På størrelse med en ulv kler den godt den rufsete pelsen og spisse snuten. Når jeg ser på dette vesenet, født på lerretet for å se stygt ut, klarer jeg ikke å la være å se en skjønnhet i dragen, med de store øynene og den unike formen. En liten del av meg ønsker den levende. Sliter du med å velge kjæledyr, frykt ikke, for i denne karen får du alt i ett. 

MARTIN & GEORGE OF KOLOZSVÁR, Saint George (replika) (1373). Bronse, 196 cm høy. Foto © Yair Haklai (CC-BY-SA-4.0).

Middelalderens kunstnere byr også på tredimensjonale versjoner, og bronsestatuen Saint George fra 1373 gir oss en mer klassisk europeisk drage. Statuen av Martin og George av Kolozsvár viser Sankt Georg ridende på hesten sin, på vei til å spidde dragen. Dragen ligner en fra dagens barnebøker, med runde skjell og vinger. Reptilet sin lange hale kveiler seg om hestens bein, og viser til en animalsk styrke. Dragen er så tradisjonell som man kan få den, og dermed blir den i mitt hode umulig noe annet enn fargen grønn. Men her er det også noe som skiller seg ut. Den reptilske dragen ser absolutt farlig ut, slik en slange skremmer oss med sylskarpe tenner og glatte skjell, men skal ikke et ondt beist være stort og fryktløst? Denne dragen er langt mindre enn hesten til Sankt Georg, og minner mer om en vanlig hund i størrelsen. For meg er det interessant hvordan kunstnerne bak denne dragen portretterer den. Er den liten som et symbol på sitt nederlag? Eller er det kanskje et likhetstrekk med slangen, der det er beistets egenskaper som gjør den farlig?

Når vi først ser på statuer av Sankt Georg og dragen, må vi ta med min favoritt: Sankt Göran och draken i Storkyrkan, Stockholm, fra 1490. Multimediaskulpturen er hovedsakelig i tre, med samme motiv som statuen fra 1373. I mine øyne har vi her et strålende beist. Dragen i Stockholm er portrettert like stor som en hest, og har et gigantisk hode med tykke, skarpe tenner og en pilformet tunge. Dragen er som en krysning av de to forrige, med reptilsk utseende og ulvegap. Skapningen dekoreres med skarpe værhår og pigger, som minner finner fra sjødyr. Det fullfører det skarpe og intense utseendet, og trekker den tilbake til sine aner som sjømonster på kart. Men kulest av alt er materialbruken. For i tillegg til bruken av lær, belter og edelstener i klærne til helten Sankt Georg, har den ukjente kunstneren gitt dragen ekte gevir av en elg.[iv] Skogen har en ny konge, og denne har et kongerike som strekker seg fra havets dyp til skyene. 

UKJENT KUNSTNER, Sankt Göran och draken (1490). Multimedia (malt og forgylt tre, hår, metall, lær, tau, edelstein og gevir av elg). 228 x 350 cm. Foto © Øyvind Holmstad (CC-BY-SA-4.0).

Drager kommer i alle former og farger, og med alle mulige formål. Når de i middelalderen inntar rollen som det onde beistet, er det alltid gøy å se hvordan kunstneren får frem ondskap og frykt. Og det er denne fantasien som jeg tror ligger til grunn for de mange kunstverkene av disse skapningene. Med et dyr som innehar tusen roller, må man naturligvis ha tusen fjes. Det er mulighetene som lokker kunstneren inn, og kanskje er det myten man bygger videre på, som gjør at dragen som kunstnerisk motiv ikke slipper taket. Den lille kunstneren i meg hadde ikke vært til om den ikke hadde blitt lokket inn i kunstens verden gjennom de dragene jeg fantaserte frem som bare måtte ned på papir. Og lik resten av kunstens mange motiv, har dragene fortsatt kloa i meg.

Litteratur

[i] 1 Gabriele, Matthew og David M. Perry. “Why Dragons Dominated the Landscape of Medieval Monsters”. Smithsonian Magazine. 12.02.25. https://www.smithsonianmag.com/history/why-dragons-dominated-the-landscape-of-medieval-monsters-180978939/

[ii] 2 Grollemond, Larisa og Elizabeth Morrison. “The bestiary (book of beasts) in the medieval world, an introduction”. Smarthistory. 12.02.25. https://smarthistory.org/bestiary-book-beasts-medieval-world/

[iii] 3 Elstad, Hallgeir og Merethe Roos. «Sankt Georg». Store norske leksikon. 12.02.25. https://snl.no/Sankt_Georg

[iv] 4 Tillery, Laura. “St. George and the Dragon, Storkyrkan Stockholm”. Smarthistory. 12.02.25. https://smarthistory.org/st-george-and-the-dragon-storkyrkan-stockholm/