Trelldom i tech-føydalismens tidsalder

Mektige individer har gjennom tidene finansiert kunstproduksjon, og i middelalderen var det hovedsakelig kirken. Kunstens funksjon var å underbygge kirkens maktposisjon, og slik legitimere ulikhetene i føydalsamfunnet. I vår egen tid ser man en parallell mellom den føydalistiske strukturen i middelalderen og de digitale plattformene, der eierskapet av plattformene er konsentrert på få hender.

UKJENT KUNSTNER, Saint Matthew, folio 18 verso of the Ebbo Gospels (Gospel Book of Archbishop Ebbo of Reims) (ca. 816-835). Frankrike. Blekk og tempera på pergament, 10 1/4” x 8 3/4”. Bibliothèque Municipale, Epernay.

Kunstproduksjon har gjennom tidene vært muliggjort av ulike typer velgjørere. Der det stort sett var aristokratiet i antikkens Hellas som finansierte kunstnerne, og adelen i renessansen, var det hovedsakelig kirken som tilrettela for kunstproduksjon i middelalderen (I).[i] Religiøse dogmer preget kunsten fra denne epoken, som viser til en begrenset autonomi for kunstnere som var underlagt kirkens idealer om hva kunst var, og hvilken funksjon det hadde i samfunnet. Hvem som finansierer og tilrettelegger for kunst, og deres intensjoner, former i stor grad handlingsrommet til kunstnere.

I vår egen tid har det oppstått en for meg litt overraskende fascinasjon for denne epoken, der fenomener som Medieval-core på Tik Tok, tavern-core musikk, eller Balenciagas “medieval-chic” sko, Chevalier Derby, stadig dukker opp på sosiale medier. Men den mest slående referansen til middelaldersk kultur angår ikke en estetisk sosiale medier-trend, men en sammenligning av maktstrukturene fra føydalsamfunnet til vår egen digitaliserte og globaliserte verden, nemlig “tech-føydalisme”. Den greske økonomen Yanis Varoufakis utga boken Technofeudalism: What killed capitalism i 2023, og advarte mot at det ikke lenger er det globale finansmarkedet som former oss, men føydalherrene i Silicon Valley.

Hvordan står det da til med kunstnere i dette "digitale føydalsamfunnet"? Tech-oligarkene gir tross alt blanke i kunst, til forskjell fra fortidens adel som legitimerte sin maktposisjon gjennom kunstinstitusjoner. I kontrast kan figurer som Musk og Zuckerberg virke mer skamløse i sine maktposisjoner og føler trolig ikke på en slik forpliktelse. Hvem er så samtidens velgjørere, kirke, Medici-familie, eller i det hele tatt den voksne i rommet, i denne moderne tech-verdenen vi er så marinert i?

For middelalderens reformatorer, fra Karl den store, Pave Gregory og så sent som til Erasmus sin tid, var det å tolke og reprodusere hellige tekster essensielt for å oppnå religiøs oppvekkelse. Alt som angikk religiøsitet var forankret i øvelsen i å komme til bunns i innholdet i disse tekstene. Det gjorde at kunsten ikke var mål i seg selv, men et pedagogisk supplement til religiøse tekster.

Eksempelvis for Karl den store, var kunsten et vesentlig middel for å grunnlegge det tysk-romerske riket og konsolidere hans maktposisjon. Kristendommen var et sentralt tema i karolingisk kunst, der det ble brukt for å underbygge Karl den stores ambisjon om å forene Europa og å videreføre den antikke arven.[ii] Middelalderens illuminerte manuskripter, som inneholdt illustrasjoner som reflekterte de religiøse tekstenes innhold, økte i produksjon under Karl den store.[iii] Manuskriptene kjennetegnes av et gjensyn med perspektiv og dybde i referanse til den klassiske kunsten, i motsetning til todimensjonaliteten som kjennetegner mye av middelalderkunsten. Kirkens makt ble instrumentalisert av Karl den store for å forene kirke og stat, og skape et fellesskap rundt hans regime. Som velgjører tilgjengeliggjorde han bibelske narrativ til analfabeter så vel som de lærde. Slik ble lojalitet overfor kirken knyttet til hans imperiale aspirasjoner.[iv]

Kunstens funksjon i middelalderen var også å opprettholde kirkens makt og å underbygge en hierarkisk maktstruktur. For eksempel ble freskene av Giotto i Scrovegni-kapellet fra 1300-tallet finansiert av Enrico Scrovegni, som selv var en kreditor. Han ansatte Giotto og hans religiøse malerier i håp om å forsones for sine synder; å innkreve urimelige høye renter på lånene han utbetalte.[v] Selv om intensjonene hans var uklare og diskutert av historikere, kan man likevel lure på hvor edle de var, og hvorvidt han tilrettela for verket for å rense navnet sitt og legitimere sin maktposisjon innenfor det føydalistiske systemet. Scrovegni’s pliktfølelse sier noe om spenningsforholdet mellom kirken og adelen i senmiddelalderens Nord-Italia, der makten gradvis begynte å forskyve seg til kapitaleiere.

I middelalderens rigide klassesamfunn hadde kunstneren et tydelig formål, så vel som avklarte uttrykksformer. Kunstneren ble verdsatt for sitt håndverk mer enn sitt individuelle geni, som er grunnen til at mange forble anonyme gjennom historien. Til tross for å være underlagt kirkens eller adelens religiøse makt, mottok de i hvert fall støtte og beskyttelse for arbeidet de gjorde. Betingelsene er derimot litt annerledes for kunstnere i den såkalte tech-føydalismen som finner sted på de digitale plattformene. Her er landområder erstattet med virtuell virkelighet, og monarken med Silicon Valley-entreprenører med udemokratiske ideologiske overbevisninger. Ved at eierskapet til plattformene kunstnere er nødt til å bruke for å promotere seg selv er konsentrert på få hender, gjør det kunstnere underlagt oppmerksomhetsøkonomien som preger plattformene. Der kunst før ble mediert gjennom aktører med kunstfaglig kompetanse og kuratorer på kunstinstitusjoner, er det nå fritt vilt på plattformene.

Mens tech-gründerne er monarken, har velgjøreren for kunst blitt algoritmen. Mange samtidskunstnere opplever en begrenset autonomi ved at de må operere på disse plattformene for å komme seg opp og frem. Den kunstfaglige tenketanken Taller Nepantla publiserte på deres Substack en artikkel om dette, der de skriver: 

Artists have no labor protections and are content to work individually to perpetuate their own myth or pray to the sacred algorithm to go viral. By being atomized we are exactly like a feudal peasant of the Middle Ages, who lives in extreme precariousness giving away part of his crops to his local king.[vi]  

Det er påfallende at de ikke sammenligner seg selv med kunstnerne i middelalderens føydalsamfunn, men med de livegnede i jordbruket. Hvordan kan de ha mer til felles med dem, enn med selve kunstnerne?

De livegnede ble utdelt et stykke land av en landeier, der de drev selvforsynt jordbruk og ga bort overskuddet til jordherren. Til gjengjeld mottok de beskyttelse fra potensielle eksterne trusler, og tillatelse til å bruke landet slik de ønsket. En kunstner på sosiale medier opererer derimot i et digitalt territorium, eid av entreprenører i Silicon Valley, der kunsten deres blir til innhold, som det skapes engasjement rundt i form av delinger, kommentarer og likerklikk. Algoritmene gir innholdet synlighet utfra hvor mye engasjement det får, og utgjør derfor en slags abstrakt rolle som velgjører, men etter betingelsene av vilkårlig engasjement snarere enn en forståelse av kunsthistorien og kunstfaglighet.

På den ene siden er det positivt at muligheten for å eksponere kunsten sin til et bredere publikum er demokratisert via sosiale medier. Samtidig har en portvokter blitt erstattet med en annen, mer vilkårlig drevet portvokter i form av algoritmen. For å fange folks oppmerksomhet kreves det at innholdet er noe mer enn selve kunstverket, for eksempel et performativt innslag der kunstnerens personlighet kommer frem. Det blir viktig å kaste seg på mikrotrender, som å holde lerretet feil vei og gradvis snu det i takt med musikken mot kamera, der kunstverket blir vist samtidig som "droppet" kommer i sangen. I min egen feed får jeg stadig opp folk som følger denne trenden og viser frem en åpenbar Jean Michel Basquiat kopi med en tekst der det står noe som “help me pay my rent this month”. Kommentarfeltene er fulle av spydige og ironiske kommentarer, som forsterker spredningen av innholdet. Det er en begrensning i seg selv å måtte slenge seg på mikrotrender, og å måtte presentere en oppblåst og performativ personlighet for å slå an hos det brede lag av Instagram brukere.

I middelalderen var kunstneren instrumentell i å opprettholde kirkens makt og det føydalistiske systemet. Ved å avbilde religiøse motiver og tilgjengeliggjøre dem for allmennheten, fordret den en forsoning mellom et liv i trelldom med et håp om et etterliv i himmelriket. Selv om samtidskunstnere tilsynelatende har full autonomi i å ytre det de vil uten å bli tynget av en herskende klasse eller portvoktere, foregår dette i bunn og grunn etter algoritmenes betingelser. Dette kan på et vis fremstå enda mer urovekkende når en sentralisert makt bestemmer hvilken kunst som skal finansieres. I middelalderen fikk kunstnere i hvert fall en særskilt rolle og trygghet under kappen til for eksempel kirken. Selv om samtidskunstnere ikke er underlagt religiøse dogmer, befinner de seg i stadig mer prekært arbeid der de må tilpasse seg en oppmerksomhetsøkonomi der kunst ikke verdsettes for estetisk betydning, kunsthistorisk kontekst eller innovasjon. Her er det som gjelder heller likerklikk og hva som fenger for stadig mer blaserte og passive "doomscrollers" på sosiale medier.

Litteratur

[i] Flora, Holly. “PATRONAGE.” Studies in Iconography 33 (2012): 207–18.

[ii] Kulik, Rebecca M. “Carolingian Renaissance.” Encyclopædia Britannica. Accessed March 24, 2025. https://www.britannica.com/topic/Carolingian-Renaissance.

[iii] Encyclopædia Britannica. “Carolingian Art.” Accessed March 24, 2025. https://www.britannica.com/art/Carolingian-art.

[iv] Kulik, Rebecca M. “Carolingian Renaissance.” Encyclopædia Britannica. Accessed March 24, 2025. https://www.britannica.com/topic/Carolingian-Renaissance.

[v] Protani, Dion. “Scrovegni Chapel.” Italy Review, 2024. https://www.italyreview.com/scrovegni-chapel.html.

[vi] Nepantla, Taller. “Art under Technofeudalism.” Substack, January 12, 2025. https://tallernepantla.substack.com/p/art-under-technofeudalism.