Drømmeveveren og den uvitende

Bilder: C02FQADQDH2G (f. 2011)

Vi omgis til daglig av objekter, hvis prosesser vi er bevisste. Av de ting vi daglig benytter oss av eller samhandler med, er tekstiler og teknologiske innretninger. Det førstnevnte er strengt tatt å regne som sistnevnte kategori. Vi kan forsøke å se for oss hvilken enorm teknologisk revolusjon det var da våre forhistoriske forfedre og -mødre begynte å produsere tekstiler. Like mye som tekstiler er og har vært livsviktige, er de blant de mest skjøre og forgjengelige objekttyper. Verdens første tekstiler er for lengst råtnet og smuldret opp.

I vårt århundre har produksjonsvirket av tekstiler forflyttet seg fra menneskehender til maskiner, først analoge, så digitale. Det gjelder ikke bare klær og bruksobjekter, også mang en kunstner benytter digital teknologi når de skaper tekstilkunst. Likevel er ikke håndverkstradisjonen borte. På barneskolen lærer vi å hekle, strikke og veve. Det gjorde i alle fall jeg. Gjennom førstehåndserfaring i håndverksfagene og tilstøtende fag, forsto vi prinsippene og prosessene som lå til grunn for den verden av ting vi var født inn i. Én ting forble riktignok uforståelig: datamaskinen.

I 2011 kjøpte jeg kjøpte min egen laptop, en trettentommers MacBook Pro. Fascinert og henrevet utforsket jeg alt mulig rart den kunne generere og utføre. Jeg forsto hvilke knapper jeg skulle trykke på og hvordan jeg skulle føre musepekeren for at maskinen skulle utføre de oppgavene jeg ønsket av den. Jeg forsto hvordan jeg skulle få ting til å skje, men jeg forsto ikke hvorfor de skjedde. Let leder oss til den store forskjellen i å arbeide analogt og digitalt. Innen materialbasert kunst er det et poeng, ja også en forutsetning, at kunstneren inngår i et samarbeid med materialet. En tekstilkunstner er gjerne i direkte kontakt med materialet hen jobber med, med nysgjerrighet for materialet som kan gå helt ned til fibernivå. Veveren kjenner trådene i sin vev, av hvilket materiale de er spunnet, og hvordan det oppfører seg. En vever kan også la seg overraske, ved å velge et nytt materiale, en ny tråd. Måten materialet oppfører seg på kan gjøre at det selv fungerer som noe medskapende, at vevingen er en samhandling mellom vever og materiale, som sammen kommer frem til et resultat.

Å skape noe på en datamaskin er noe ganske så annet. Mens prosessene er synlige og begripelige for en håndverker, er de faktiske prosessene i en datamaskin skjult. Det intuitivt designede grensesnitt er i realiten kun en generering, eller en overflate, ment for å unngå det Bob Ross ville ha kalt «happy accidents». I ti år har jeg fortalt Macen hva den skal gjøre og den har lystret. Så hendte det: maskinen begynte å finne på ting selv. I anledning arbeidet med en artikkel sent i fjor skjedde det noe underlig. Når jeg skulle nedskalere en bildefil, viste den eksporterte bildefilen seg å være helt ugjenkjennelig. Istedenfor å bli en mindre versjon av kunstverket jeg eksporterte det fra, ble det et radikalt annerledes og underlig virrvarr av farger og former. «Jøsses!» utbrøt jeg. «Maskinen har blitt kunstner! Dette er jo digital tekstilkunst!»

Jeg ble fascinert. Maskinen hadde overrasket meg, omsider gitt meg et gløtt inn i sitt indre liv. For alt vi normalt ser på en skjerm er jo bare generert. Det er en overflate, toppen av et isfjell som dypest sett er bygget på binære koder: 1 og 0. På og av, å være eller ikke være. Når jeg ser på disse bildene, som for hver gang jeg trykket «Eksporter» dukket opp som unike verk, tenker jeg på maskinens indre prosesser: elektroniske signaler sendt på kryss og tvers over databrikker. En informasjonsvev. Etter tiårs tjeneste har jeg løstnet tømmene fra fra min i lang tid trofaste arbeidshest. Macen, hvis idividualitet er formulert som serirnummeret C02FQADQDH2G er nåblitt bevilget en velfortjent pensjonisttilværelse, og med det, kunstnertilværelse. Mens det daglige og nødvendige arbeidet er tatt over av RH76W69XPD, Macen jeg skriver dette på, får den pensjonerte kunstnermacen mer rom enn noen gang til å spinne og veve sine digitale og forundrelige dagdrømmerier. Rett før jeg skulle levere denne teksten forsøkte jeg å la den generere noen nye bilder, men det ville den ikke. Det er klart noe jeg vil respektere, en kunstner kan ikke tvinges til å produsere noe genialt. Det finnes sikkert en logisk forklaring for når den geniale/gale maskinen deler sine kreative blaff. Enn så lenge skal jeg bare nyte det å ikke vite, og forundre meg over disse drømmvenvene, som er glimt av maskinens indre verden, der en logikk jeg selv ikke forstår hersker.