Selektiv hukommelse i det offentlige rom

Foto: Emilie Lieblein Røsæg

Konstruerte og visualiserte begivenheter i det offentlige rom. Minnesmerker i bylandskapet. Et stykke visualisert historie, som enten blir en påminnelse, eller forsvinner inn i glemselen.  

Minnesmerket representerer et stykke historie. En kan si at det skaper et bilde av en fortid, en form for representasjon av en positiv eller negativ begivenhet. Minnesmerket er satt i en samtid, for å sikre at vi ikke glemmer. 

Med det offentlige rom som arena for historiefortelling, blir minnesmerkene en representasjon av en nasjons verdier. Minnesmerkene blir et uttrykk for hva som utelukkes eller inkluderes, og hva som er ønskelig for nasjonen å fremheve. Debatten om hvilke minnesmerker som fortsatt er aktuelle for den offentlige arena er derfor pågående. For hvem bestemmer egentlig hvilke deler av historien som skal minnes, hva som skal «vinnes tilbake», og hvem bestemmer hva som skal glemmes og «gå tapt»? 

Det kulturelle landskapet er en del av vår kollektive erindring, og gjenspeiler et nasjonalt felleskap. Men hva med de minnesmerkene som blir ekskludert fra dette fellesskapet, fordi de ikke er passende eller ikke representerer de rette verdiene? Slik som det blir skrevet i Hilde Herming og Kristin Brandtsegg Johansens Fast Plass: Minnesmerkene i det offentlige rom viser til «mekanismene for innlemmelse og utelukkelse av personer og hendelser», som igjen viser til «fremveksten av den moderne nasjonen Norge». Boken Fast Plass er en hyllest til våre kvinnelige historiske skikkelser som er plassert på sokkel rundt om i landet. Boken ønsker å rette søkelyset mot den norske kvinnehistorien, som også, selvfølgelig, er en del av Norges historie, dog underrepresentert. Bokens forfattere setter spørsmålstegn ved hva som ligger til grunn for minnesmerkene som allerede er oppreist i det offentlige rom. 

Minnesmerker setter i gang en prosess i oss bestående av tanker og følelser som kan være både ubehagelige og vonde, eller stolte preget av ære, samt vekke nysgjerrighet for fortiden. Enkelte minnesmerker visualiserer seier og makt, mens andre visualiserer tilfeller hvor maktutøvelse har ført til katastrofale konsekvenser. De kan representere en form for avsky for hva historien vitner om oss og hva vi mennesker har gjort og fortsatt gjør mot hverandre. Et eksempel på dette er de små bronseplatene satt ned i bakken, Snublesteinene, som minnes de menneskene som ble deportert til konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Slike minnesmerker vekker tristhet i oss. Men hva med minnesmerker som viser en annen del av historien og samfunnet, som ikke appellerer til stolthet og makt? Er det riktig at den ubehagelige sannheten denne typen minnesmerker minner oss på er grunn nok til å nekte dem plass i det offentlige rom og dermed også i historien?

Foto: Emilie Lieblein Røsæg

I 2019 ble kunstprosjektet Små Monumenter av Lars Sandås avduket. Tre små minnesmerker, plassert rundt om i Oslo. Prosjektet tar for seg det felles eide, det offentlige rom og de ulike sidene av en befolkning. Små monumenter setter spørsmålstegn rundt hvem som blir minnet i søkelyset og understreker nettopp debatten rundt bestemmelsen av de «riktige verdiene» som skal representere og presenteres for folket. Sandås viser til rusmiljøet i Oslo og de menneskene som faller under dette, brukere og pårørende. Prosjektet vektlegger de begivenhetene som ikke er storslåtte og som fortsatt er aktuelle i dagens samfunn, både i og utenfor Oslo. For alle mennesker er en brikke i en nasjon.

Minnesmerkene til Sandås er, lik sin tittel, små og anonyme. De forsvinner i bylandskapet om man ikke er oppmerksom på at de er der. Men, de er der. Verket Natt til 1. mai 1978 visualiserer opptøyene som fant sted i slottsparken i 1978. Rusmiljøet befant seg på Nisseberget på den tiden, og dette ville derfor vært en naturlig plassering av det lille monumentet. Men, kunstneren fikk avslag fra slottet på søknaden om å plassere verket der, hvilket igjen skapte reaksjoner i debatten om minnesmerkene rundt om i byen. Nå står minnesmerket plassert der Karl Johans gate møter Fredriksgate, altså rett ved Nationaltheatret stasjon. Satt til side, fra hvor man kan argumentere for at den egentlig bør være plassert. 

Samtiden definerer fortiden, for igjen å forme fremtiden. Hva som er ønskelig å plassere i det offentlige rom visualiserer de verdiene en nasjons samtid ønsker å fremheve. Minnesmerkene blir en kollektiv hukommelse som ikke alltid viser de mørke, men reelle, sidene av historien. Det er derfor viktig å stille seg kritisk til de minnesmerkene som allerede eksisterer rundt oss, og å sette spørsmålstegn ved hvorfor de er plassert nettopp der de er og hva de representerer. Samtidig er det vesentlig å konfrontere fortiden for det den er og se på samtiden som en mulighet til forandring. Minnesmerkene vil være en påminnelse om det som var, men også en påminnelse om det som kan bli. Påminnelsene gir en mulighet for forandring og utvikling av en moderne nasjons verdier. Vi må «vinne» tilbake fortiden for ikke å glemme. For glemmer vi – taper vi. 

Bibliografi:

Kunst i offentlige rom (KORO). «Lars Sandås’ monument på plass på Karl Johan.» 

https://koro.no/sma-monumenter/

Røed, Kjetil, «Nødvendigheten av alternative historie.» Kunstavisen. 16.01.20. 

https://kunstavisen.no/nodvendigheten-av-alternative-historier

Stugu, Ola Svein. Historie i Bruk. Utg. 2. Oslo: Det Norske Samlaget, 2016.

Herming, Hilde (red.) og Johansen, Kristin Brandtsegg (forfatter). Fast Plass: Norske Kvinner 

på Sokkel. Oslo: Forlaget Press, 2017.

Nettside til kunstner, Lars Sandås: https://www.larssandas.no/smaa-monumenter