Estetisk erkjennelse i Munch og Kollwitz

Edvard Munch, Arbeidere på vei hjem, 1920. Olje på lerret. © Nasjonalmuseet/ Foto: Børre Høstland

Det nye Munchmuseet skal åpnes neste år, og i foranledning til dette har vi de siste årene fått oppleve ekstra mye Munch, gjennom prosjektene Munchmuseet i bevegelse - samtidskunst og Munchmuseet i bevegelse - Kunsthall Oslo. Sistnevnte skal i juni ha åpning for utstillingen Edvard Munch og Käthe Kollwitz. Det er imponerende hvordan de klarer å stadig reaktualisere Munch, med kreative utstillinger som stadig finner nye måter å knytte Munch til andre kunstnere. 

Nå skal altså Munch knyttes til Käthe Kollwitz. Her er det ingen tvil om at tilknytningen er aktuell. Det er mange måter å knytte disse kunstnerne til hverandre. De er begge opptatt av å undersøke mennesket. De har begge undersøkt psykologiske dybder gjennom kunsten. De er begge tilknyttet ekspresjonismen, uten å være en direkte del av den. Munch og Kollwitz knyttes sammen av at de levde samtidig. Munch (1863-1944), var bare fire år eldre enn Kollwitz (1867- 1945), og han døde bare ett år før henne. Dette plas- serer de i samme malstrøm i modernismens utvikling. De to kunstnerne var aktive i en tid der den visuelle kunstens for fullt var i gang med å undersøke maleriets rolle, i en tid der fotografiet utfordret maleriets tradisjonelle rolle med å representere verden. Munch og Kollwitz undersøkte begge hvordan maleriet kunne fremvise forholdet mellom det indre og det ytre. Slik kom de begge inn i lignende filosofiske baner. 

Edvard Munch, Selvportrett, 1905. Akvarell, gouache, pastell og fargestift over blyant på papp. © Nasjonalmuseet

Forholdet mellom det indre og ytre, er et kjernespørsmål i estetikken. Estetikk var opprinnelig sanse-lære. Studiet av vår erkjennelse av verden gjennom sansene. Og vi finner flere sentrale tenkere over tiden som har vært inne på ideer som ligger nære det vi finner i utsagn av Munch og Kollwitz. Interessen for forholdet mellom liv og materie, og muligheten til å fange innsikt i vårt forhold til våre omgivelser i materielle uttrykk. Bildene til Munch og Kollwitz søker ikke å representere en optisk etterligning av omgivelsene. De søker å vise krefter som er på spill. Munch lar naturen vri og vrenge på seg, for å fange en relasjon til de indre bevegelsene i det spesifikke. Kollwitz er en mester på å fange den indre opplevelsen i kroppslige uttrykk. Figurer som er redusert og formet for å få frem et helt bestemt uttrykk. Et uttrykk som intuitivt formidler seg selv på tilskueren. Denne intuisjonen er ikke banal, men snarer vitner om det utrolige potensiale kunsten har i å gi innsikt i menneskets erkjennelse. 

Munch sine bilder er studier av mennesker. Hvert strøk undersøker mennesket. Hvorvidt Munch kunne malt naturalistisk, eller ikke, er uvesentlig. Hvorvidt han kunne male hender, (som han ble kritisert for å ikke kunne) er uvesentlig. Det er fremdeles figurasjon. Munch gikk aldri helt inn i abstraksjonen, men det er ikke fordi han ønsket å fremstille verden. Han ønsket å fremstille livet igjennom omgivelsene. Konsekvens av Munch sin måte å male er at man ikke trenger å ha noen utdannelse i kunst, for å fange dybden i bildene. Bildene er intuitive, opplevelsene ligger der klare for enhver.Det filosofiske aspektet ved dette kommer vi til når vi spør hvorfor bildene fungerer på denne måten? Det er jo ikke magi. Det er et forhold mellom maling og kropp, som Munch spiller på. Og hva kan vi si om dette forholdet?

Munch sine poetiske og biografiske skrifter er ikke nødvendigvis det største filosofiske bidrag. Han gjentar ofte ideer om at alt er liv, og at liv er noe som går utover mennesket. Det er noe som også finnes i det materielle utenfor oss. En mer utviklet filosofi finner man i bildene selv. Bildene hans er i seg selv en form for filosofi. En filosofi om hvordan farge og form står i relasjon til våre følelser. En undersøkelse av vår sanselige erkjennelse. 

Käthe Kollwitz, De overlevende (Die Überlebenden), 1923. Plakat av originalverk (Litografi). © Käthe Kollwitz Museum, Köln

Noen ganger er funnene ganske banale. Den grønne misunnelse. Eller den hvite uskyld. Så enkelt kan farge og affekt knyttes sammen. Munch er ikke oppdager av disse enkle forbindelser, men måten han frem- stiller de er fremdeles banebrytende. Skrik er et enkelt eksempel. Når du har sett bildet er denne ekstreme fremvisningen av angst ganske selvfølgelig. Men det er ikke en naturlig fremstilling av et skrik. Det er et ansikt som er vridd og vrengt for å fange en psykisk tilstand. Munch viser ikke frem noe han har sett. Han utforsker med ansiktsuttrykk, kroppsstilling, omgivelser, maleteknikk, for å fange noe mer. Munch utforsket med måter som subjekt og fenomen kan knyttes til hverandre. Det samme møter vi hos Kollwitz. ‘Smerte er alltid svart’ , sa Käthe Kollwitz. Kollwitz tok på seg ansvaret å fremstille menneskets lidelse. For å oppnå dette måtte hun finne ut hvilke rytmer, farger og materiale som fremstilte lidelsen. Det grunner i svart. En diskusjon rundt Kollwitz blir ofte om hvorvidt hun var politisk. Hun var opptatt av å male arbeiderklassen og deres lidelse. Flere av hennes bilder har politiske temaer og titler, som ‘aldri mer krig’ (Nie wieder krieg – 1924) eller ‘de overlevende’ (Die Überlebenden -1923). Samtidig er det viktig å spør- re seg hva man legger i det å være politisk kunstner. Kollwitz virket selv å være opptatt av å få frem at hun ikke hadde en politisk agenda med det hun malte. Hun så heller sin oppgave i å fange lidelsen som mennesker opplever i hennes tid. Det er ikke bare hun som rommer denne lidelsen - det er livet selv. Kollwitz sier at hun valgte å male arbeidere, fordi hun fant de estetiske. En kan altså si at Kollwitz snarere var en observatør, og at hun blir politisk kun ut fra det politiske potensiale i det hun viser frem.

Käthe Kollwitz, Deutsches Reich (Nie wieder Krieg!), 1924. Litografi. © Deutsches Historisches Museum, Berlin

Munch også var opptatt av de tunge opplevelsene i livet. Bildene hans er ikke konsekvent like dystre som Kollwitz, men det er som alle vet, mange tunge temaer. Kollwitz og Munch er to kunstnere som begge levde et liv med mye lidelse. Munch levde et liv med tap og omfattende psykiske problemer. Kollwitz sitt liv ble formet av krig, hun mistet gjentatte ganger familie til krig, og i tillegg hadde hun et psykisk tungsinn av natur. De var dømt til å lide, og i deres kamp med lidelsen søkte de måter å ta kontroll over den. Fange den. Forme den. Gjøre den til kunst. Og i forsøket oppdaget de måter å fremstille opplevelser i det materielle.

Jeg startet med å skrive om at Munch og Kollwitz er relatert gjennom sin historiske plassering. De er også relatert i sin strategi i forhold til dette. Den modernistiske utviklingen ledet i flere retninger. Den ledet mot den autonome selv-reflekterte kunsten og abstraksjonen. Den ledet mot readymade og konseptuell kunst og kunst basert på omgivelser. Modernismen ledet også mot utvikling av den fenomenologiske estetikken. Målet med denne teksten har vært å vise at Munch og Kollwitz tydelig passer inn i denne siste utviklingen. I studiet av hvordan verden fremtrer for oss og hvordan man kan undersøke vår erkjennelse av den. Som mestere i den materiale undersøkelse av estetisk innsikt fanger kunstnere som Munch og Kollwitz generasjon etter generasjon med publikum. I dag er det lett for kunstnere å bli fanget i relasjoner, og konseptuelle og minimalistiske undersøkelser. Det er ikke nødvendigvis negativt, men det er viktig å huske at kunsten ikke bare er et resultat av erfaring og omgivelser, men er en undersøkelse av erfaringen i seg selv. En undersøkelse av materialer er en undersøkelse av oss selv, som ikke kan abstraheres i tall og bokstaver. Og det er ofte i det umiddelbare at den dypeste innsikt ligger. Det er i det umiddelbare at vi møter livets krefter.