Vått og varmt – Det vakre og det sanselige i det anthropocene
Apichaya Wanthiang, Only evil spirits travel in straight lines, 2018, UKS, Oslo. Foto: Wanthiang.
Oslo har blitt kåret av EU til europeisk miljøhovedstad i 2019. Det vil si at Oslo i år skal stå frem som et godt miljøforbilde. Begrunnelsen for at Oslo fikk denne prisen var blant annet den økte bruken av kollektivtransport, sykler og el-biler, det velfungerende resirkuleringssystemet og ikke minst det store engasjementet for grønn endring, som har pågått gjennom tiår. Det er nå et stadig økende fokus på miljø i både politikken, kunsten og i hverdagslivet. Klimastreiken, som ble startet av 16 år gamle Greta Thunberg, har ledet til en internasjonal bevegelse og førte til at Thunberg både har fått audiens hos pave Frans og er nominert til Nobels fredspris. Vi har nå et generasjonsskifte, hvor unge tar oppgjør med foreldregenerasjonens mangel på handlekraft. Temaer relatert til natur er veldig aktuelle nå med klimastreikene, og var også en av de største temaene på Høstutstillingen 2018.
I denne artikkelen trekker jeg frem en samtidskunstner som utforsker forskjellige økologier og det estetiske i katastrofen. Apichaya Wanthiang har vært aktuell med flere utstillinger nylig. Høsten 2018, stilte hun ut separatutstillingene Only evil spirits travel in straight lines på UKS og Driftwood and Ghost hunters på LNM. Nå i januar 2019 var hun også med i utstillingen «Olje og begjær» hos mor og datter-galleriene Blomqvist og QB Gallery. Subjekt nominerte også Wanthiang til årets kunstner 2018, og utstillingen hennes på LNM i høst, som årets utstilling 2018.
Apichaya Wanthiang, Only evil spirits travel in straight lines, 2018, UKS, Oslo. Foto: Wanthiang.
Only evil spirits travel in straight lines
I det vi etter mørkets frembrudd vandrer inn i utstillingen, entrer vi en oase. Det første vi møter er en smal gang laget av en vegg av trerammer dekket med et syntetisk grønt stoff, som er lyssatt. Det er som om vi vandrer gjennom en spirituell passasje fra det mørke og kalde dagliglivet i Oslos gater og inn i en annen virkelighet. De neste rommene har dempet belysning og temperatur som om vi skulle vært i et land langt sørover, kanskje Thailand, hvor kunstneren selv har bakgrunn fra. Kilden til den deilige varmen er jordskulpturene som fyller store deler av rommene. I mørket kan de se ut som noen mørke udefinerbare klumper, som svarte silhuetter av ruvende fjell i et norsk landskap. Skulpturenes omriss står skarpt fram på grunn av det hvite lyset som strømmer ut fra der skulpturen møter gulvet. Stripen av lys fra undersiden av skulpturen får det til å se ut som at den svever, som fra en annen virkelighet. Vi får lov til å ta på og sette oss på skulpturene. De minner om sommerens varmeste dager, hvor bakken føles varm under føttene. De er knusktørre som etter en ekstrem tørke.
Det er også utstilt tre trerammer av lignende karakter som passasjen ved inngangen. På disse er det ikke hengt malerier, som i utstillingen hennes på LNM, men projisert stemningsfulle svart-hvitt klipp. Et av klippene er av et fattigslig tak med parabolantenne i Thailand på kveldstid. Det er også spilt av lydklipp av døgnfluer som vi også kan se suse forbi i videoklippene. Filmene er som meditative stilleben og viser temporaliteten til steder som er så langt borte at de blir som en annen verden. Utstillingen har en generelt deilig atomsfære og er som en tidskapsel i byens ståk. Stilen er ren og minimalistisk og skaper et inntrykk av at vi er et sted med veldig enkle kår. Det er en deilig oase, men ikke uten en tilstedeværelse av noe veldig dystert. Åpningstidene til utstillingen ble også brukt som en kunstnerisk effekt. Når skumringen startet åpnet de dørene. Åpningstidene endret seg derfor fra dag til dag i takt med naturen.
Apichaya Wanthiang, Only evil spirits travel in straight lines, 2018, UKS, Oslo. Foto: Wanthiang.
Drivved og spøkelsesjegere
Utstillingen Wanthiang hadde to måneder tidligere, Drivved og spøkelsesjegere, på Gallery LNM (Landsforeningen Norske Malere) i Kvadraturen, bestod av elleve akrylmalerier. Denne utstillingen var i motsetning til Only evil spirits travel in straight lines, en våt affære med flom i tropiske landskap som motiv. Maleriene var både visuelt og tematisk innovative, med ekspressive malestrøk og fargekontraster. Wanthiangs utstillinger viste stor variasjon i arbeidsmetode og hadde begge mange lag med mening, likevel var det mye som gikk igjen. Hun arbeidet i begge utstillingene med en helhetlig sanselig opplevelse, mystisisme, det temporære, en personlig opplevelse av å ha tilhørighet til flere steder, og forskjellige økologier. Wantiang utforsker også østlig estetikk hvor hun utforsker flaten, og visker ut horisonten slik som vi kan se hos Turner i vestlig tradisjon. I Only evil spirits travel in straight lines, går hun også dypere inn i mystisisme og tempelets funksjoner, men denne teksten fokuserer på verkenes sanselige aspekter i relasjon til det anthropocene. Kunsten til Wanthiang er forferdelig relevant nå i klimaendringenes tid, men tar for seg problemstillingene på en ny måte.
Apichaya Wanthiang, fra Drivved og spøkelsesjegere, 2018, LNM, Oslo. Foto: Niklas Lello.
Som en konsekvens av menneskenes store påvirkning på jorden, er vi nå i den nye geologiske tidsalderen, det anthropocene. Det anthropocene ble popularisert som begrep i 2002 av kjemikeren Paul J. Crutzen i det vitenskapelige tidsskriftet Nature. (Davis, Turpin, 2015, s. 4) Det dreier seg om å leve på en stadig mer ustabil planet, og er til en stor grad et sanselig fenomen. (Davis, Turpin, 2015, s. 3)
Vi kan lure på hvorfor vi gjør så lite, når vi vet så mye. For å sitere en av de mye omtalte plakatene fra klimastreiken fredag 20. september 2019: «Every disaster movie starts with the government ignoring a scientist.» Kanskje det kommer av at vi ikke greier å ta inn over oss hvor store de klimarelaterte problemene er. Vi blir presentert faktaene om klimaendringene gjennom abstrakte tall og grafer. Kanskje det hadde vært annerledes om disse abstrakte faktaene hadde vært nærmere den menneskelige erfaringen. Kunst gir rom for eksperimentering og er ikke bundet opp mot vitenskapelig objektivitet. (Davis, Turpin, 2015, s. 4) Gjennom kunstens sanselige kvaliteter, kan den dermed gjøre det anthropocene mer forståelig og relevant i vår hverdag.
Apichaya Wanthiang, fra Drivved og spøkelsesjegere, 2018, LNM, Oslo. Foto: Niklas Lello.
Nickolas Mirzoeff argumenterte for at kunstneriske sjangere som impresjonismen kan være nyttige å re-fortolke gjennom de-sensibiliseringen som vi har ovenfor verden i dag. (Davis, Turpin, 2015, s. 11) Apichaya Wanthiangs malerier burde ikke begrenses til et redskap for å forstå klimaendringens tid, men vi kommer nok ikke utenom å se maleriene i Drivved og Spøkelsesjegere i lys av klimaendringene. Maleriene kan også bli tolket som at de bruker impresjonismens estetikk av å fange det flyktige øyeblikket på en distansert måte. Utstillingen har også en sterk ekspresjonistisk kvalitet. De raske malestrøkene og farvekontrastene kan minne oss om de ekspressive malestrøkene til malere som Van Gogh, hvor fargene snakker følelsenes språk. Naturen uttrykker de emosjonelle aspektene i krisen, for eksempel med skitne blodrøde malestrøk, kontrastert mot de grønne plantene. En annen kontrast i maleriene er mellom det våte og røffe, og det detaljerte og delikate. Noen steder er malingen splashet på lerretet eller latt renne, mens andre steder har Wanthiang malt detaljerte planter med forsiktige malestrøk. De delikate malestrøkene kan uttrykke naturens delikate karakter, og den våte malingen, de brutale kreftene i naturen. Her viser den våte malingen den gjennomvåte naturen etter en flom. Gjennom å bruke ulike maleteknikker på denne måten, uttrykker Wanthiang de sanselige kvalitetene i naturen etter en naturkatastrofe. Vibrerende malestrøk danser over lerretet som flammer, og viser naturen som noe farlig så vel som noe vakkert og fascinerende.
Fargene og komposisjonene gir oss også et innsyn i forholdet mellom natur og kultur. Det er en distinksjon mellom de to, gjennom husenes rette linjer, i motsetning til de ville og organisk utformede omgivelsene. På den annen side, er også de menneskelige produktene representert med de samme fargene som naturen de er omgitt av. Husene og naturen er også begge vist som sårbare, og på noen måter fremstår gjenstandene laget av mennesker som mest sårbare. Et av husene er malt med noen få tynne hvite malestrøk. Den sarte måten husene er malt på gir dem et sårbart uttrykk, som noen av de delikate plantene. De er gjennomskinnelige, spøkelsesaktige og kan fungere som en påminnelse på at vi ikke er udødelige. De tomme, spøkelsesaktige husene er både der og ikke. Husene er forlatt eller har mistet sine eiere, og har delves blitt gjort om til drivved.
Apichaya Wanthiang, fra Drivved og spøkelsesjegere, 2018, LNM, Oslo. Foto: Niklas Lello.
Men husene er ikke de eneste spøkelsene i bildene. Alle bildene er folketomme, men menneskene har en tilstedeværelse i sitt fravær. Spøkelsene henger igjen. Vi blir ikke dyttet over med for mye patos fra bilder av triste mennesker, men sitter igjen med en tomhet.
Bildenes motiver har også blitt dradd ut av maleriene og inn i gallerirommet gjennom måten utstillingen er kuratert. Istedenfor å ramme inn bildene og henge dem på veggene, er de festet på ubehandlede trepåler og vendt i ulike retninger. Dette gir utstillingen et røft uttrykk. Når man vandrer rundt maleriene i det lille utstillingslokalet, kan man få følelsen av å vandre rundt de enkle og slitne husene som er bygd på lignende påler. Det å bygge hus på påler er vanlig i Thailand og blir gjort for å forhindre at husene blir ødelagt av flom.
Vi blir fortalt i en informasjonstekst i utstillingen hvordan Apichaya Wanthiang febrilsk søkte etter bilder på nett, og brukte de skitne grønn og brun-tonene hun fant i fargepaletten sin. Wanthiang fortalte om bilder av blodrøde veier i Dhaka, som er et både skummelt og vakkert syn. Dette er atmosfæren som hun skaper på en mystisk og drømmeaktig måte. Bildene hennes befinner seg mellom den lokale realiteten til en naturkatastrofe og de overfladiske, abstrakte bildene fra et globalt perspektiv. Maleriene er sanselige og nære, men også distanserte og legger ikke skjul på at motivene deres er lang borte.
Utstillingen viser oss bilder vi har sett mange ganger før på nyhetene og blitt merkelig vant med. Bilder som er så overveldende at de ofte gjør oss apatiske. Samtidig, blir disse hendelsene iscenesatt gjennom måten utstillingen er kuratert på, og på den måten blir hendelser som er vanskelig å forstå levendegjort. Dette er i stor grad også gjeldende i Only evil spirits travel in straight lines, hvor erfaringen er i sentrum. Vi befinner oss i et tørt landskap hvor vi får føle på varmen. Det er virkelig deilig å vandre gjennom utstillingen og hvile i jordskulpturene, men utstillingen har også en dyster undertone. Gjennom disse to utstillingene bringer Wanthiang frem det estetiske i katastrofen, hvor møtet mellom det vakre eller behagelige, og det grusomme, skaper en fascinasjon i sin dissonans. Maleriene uttrykker alvorligheten i klimaendringene, men i stedet for å overvelde oss og få oss til å ville lukke øynene til problemene, fascinerer de oss og inviterer betrakteren til å se nærmere på katastrofens sanselige og vakre aspekter. Bildene og installasjonen fungerer ikke moraliserende, men stimulerer til en refleksjon over ekstreme situasjoner i naturen, og involverer både kropp og sinn.
Bibliografi
Davis, H. and Turpin, E. (2015) Art & Death: Lives Between the Fifth Assessment & the Sixth Extinction: Davis, H. and Turpin, E. red. Art in the Anthropocene: Encounters Among Aesthetics, Politics, Environments and Epistemologies. London: First edition published by Open Humanities Press. Available from: <http://openhumanitiespress.org/books/art-in-the-anthropocene> [Read 5. september 2018].
Oslo kommune (2019) Om miljøhovedstaden. Oslo europeisk miljøhovedstad 2019 [Internett]. Tilgjengelig fra: < https://www.miljohovedstaden.no/om-miljohovedstaden#gref > [27. april 2019].