Intervjuer med avgangselever på KHiO

Mai måned er tiden for siste eksamener, og kunstakademiets masterutstilling arrangeres fra og med niende mai. Les våre intervjuer med tre av Kunsthøgskolen i Oslos avgangselever; en malekunstner, en fotokunstner og en politisk motivert filmkunstner som mener den yngre generasjon kunstnere ikke skal være redd for å ta større plass på scenen.

Magnus Myrtveit, malerkunstner

• Alder: 29

• Status: Avgangselev ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)

• Hjemmeside: http://www.magnusmyrtveit.com/works

Maleriet eksisterer mellom noe ikke-permanent og en slags permanent uferdighet, forteller kunstner og avgangselev ved kunsthøgskolen i Oslo når han bes forklare sin egen kunst. Mannen fra den lille bygda Sæbø i Sunnmøre maler uttrykksfulle bilder med sterke farger der han inkorporerer elementer som hulemalerier, slanger og kniver. Han benytter seg av det han selv beskriver som ukompliserte materialer som furu, tusjer, kullstifter og oljemaling.

- Jeg har alltid vært kreativ og glad i å skape, men jeg vokste opp et lite sted med to matbutikker og ikke noe kulturliv bortsett fra rånere, Volvo 240 og Vassendgutane, forteller Myrtveit.

Magnus Myrtveit, Times New Viking, 2018-19. Gouache, kull og olje. 200 x 150 cm.

- Jeg vil si jeg vokste opp nokså isolert kunstnerisk sett. Da det gikk opp for meg at jeg kunne gjøre karriere av å skape, innså jeg at dette mest sannsynlig ikke kunne skje på Sunnmøre.

Blakk og deprimert, tok Myrtveit opp lån på 15 000 kroner og flyttet til Oslo sammen med en venn. Nå er han avgangselev ved KhiO.

- Jeg er hovedsakelig maler, og for meg er kunst en intuitiv prosess. Å male er en kul måte å dele noe med verden på. I min kunst benytter jeg meg av ukompliserte materialer som furu, tusjer, kullstifter og oljemaling. I arbeidet med kunsten min jobber jeg lagvis. Jeg påfører lerretet noe, for så å skrubbe det vekk igjen, jeg påfører nye elementer, og så nullstiller jeg det igjen. Jeg fortsetter slik helt til maleriet er konstruert gjennom en serie av reduksjoner med falmede hint av tidligere strøk.

Er denne teknikken en viktig del av din prosess som kunstner?

- Maleriene mine handler mye om å gjøre noe feil eller det jeg ser på som feil. Jeg bygger egne blindrammer og spenner opp lerretene selv fordi jeg mener det ligger en enkel, nærmest meditativ ærlighet i arbeid for arbeidets skyld, og at en direkte tilknytning til materialiteten i maleriet er noe folk ofte glemmer når man bruker ferdigpreparerte lerret.

Fortell meg om uttrykket ditt.

- Jeg kan ikke riktig si om jeg har et bestemt uttrykk eller ikke. Når jeg maler så benytter jeg magefølelse og intuisjon. Jeg håper selvsagt at kunsten min er gjenkjennelig og at folk ser at det er jeg som har malt det, men jeg tror ikke det er nødvendig å holde seg til ett uttrykk. Kanskje det ikke er helt min greie.

Så ikke et bestemt uttrykk. Ser du noen tendenser i egen kunst?

- Ja, jeg gjør vel det. Jeg er også i å inkorporere enkle symboler i kunsten min. Hulemalerier, slanger, kniver, teknologi og landskap. Jeg er veldig opptatt av hender, selv om jeg ikke helt kan forklare hvorfor. Jeg liker å inkludere elementer som har en handling, en agering. Knivene skjærer, slangene biter, teknologien skaper, landskap åpner opp. Landskapene jeg maler, maler jeg nok fordi jeg er sunnmøring og jeg savner fjellene.

Fortell hvordan du jobber frem mot et motiv.

- Jeg prøver å alltid male noe jeg har latt meg inspirere av. Av og til kan jeg bli sint og frustrert fordi det ikke blir som jeg har tenkt. Så snur jeg lerretet og ser at jeg faktisk likevel kan få det til slik jeg vil. Jeg begynner på nytt, og plutselig gir det mening. Det kan være en kamp å finne fram til det riktige motivet, eller å akseptere en mangel på motiv i det hele tatt.

Har du en bestemt rutine når du er i studio?

- Det kommer ann på hva det er jeg jobber med. Selve maleprosessen skjer ofte raskt og impulsivt - kanskje som et følge av fokuset på å slappe av i studio.I studio har jeg en god del verktøy, pensler, maling og så videre. Mye av tiden min i studio går til å rydde i verktøyene mine, drikke kaffe, høre på musikk og prøve å slappe av, gjøre fargetester eller ha besøk av venner.

Hva slags forhold har du til byen Oslo?

- Jeg er litt bitter på Oslo. Da jeg bodde i Sunnmøre hadde jeg planer om å flytte til storbyen. Jeg skulle drive med kunst, jeg skulle starte band, dra på konsert og bare være kreativ. Jeg var nok en naiv bygdis. Det er litt for mange mennesker her som aldri helt klarer å slappe av. Også synes jeg Oslo er jålete.

Han tar en pause.

- Nei, dette ble veldig negativt. Oslo er greit, Oslo er en fin by. Jeg har bare hjemlengsel, ler Myrtveit.

Lea Josephine Tetrick, filmkunstner

• Alder: 29

• Status: Avgangselev ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)

• Hjemmeside: https://www.lea-logic.com/

Fra et liv med minstelønnsarbeid i Sør-Korea, til Glasgow School of Art i Skottland og nå som avgangselev ved Kunsthøgskolen i Oslo. Kunstner Lea Josephine Tetrick lager kunstfilm, og hun beskriver sin egen kunst som undersøkelser av menneskelig konflikt. På sin hjemmeside skriver hun at uttrykket hun forsøker å oppnå er et oppdatert tilbakeblikk på propagandaspillene fra den kalde krigen, som skal skildre den pågående kommersielle konflikten, nyhetskonflikten og språkkonflikten vi står overfor i dag.

- Jeg lager ikke kunst som er skjør og vakker. Det er bare ikke meg. Jeg er ikke imot at kunst skal være pent å se på, men jeg trenger noe mer enn det.

Lea Josephine Tetrick, Elementene, 2018. Mixed media, Black Box, Oslo.

Hva sitter du og jobber med akkurat nå?

- Akkurat nå holder jeg på med tre forskjellige prosjekter som kan knyttes til radikal feminisme i Sør Korea, internettkrig og propaganda. De handler også om hvordan den kalde krigen endte opp, og hvordan våre identiteter defineres av andre. Om hvordan vi forenkler og dehumaniserer hverandre.

Du jobber med film som medium?

- I Skottland drev jeg primært med performance art faktisk, og kunsten min handlet om aktuelle politiske temaer som feminisme. Det gjør den fremdeles, men i Norge er jeg nødt til å gjøre ting litt annerledes. Her praktiseres kunst mer individuelt, og det er vanskelig å drive med performance art på gaten når folk ikke er villige til å delta. Nordmenn er sjenerte, ler hun.

Hva var det som kalte deg til kunsten?

- Jeg slet lenge med min egen identitet og hvordan jeg skulle passe inn i samfunnet og den sosiale strukturen jeg levde i. Jeg var nødt til å finne en måte å uttrykke meg på. Å jobbe med kunst ble noe terapautisk for meg, helt til jeg begynte å studere ved Glasgow School of Art. Da fikk kunsten min plutselig et mer politisk preg, forteller Tetrick.

- I Skottland snakket jeg ikke språket, og jeg var nødt til å finne en måte jeg kunne kommunisere med et publikum uten språk. Det er denne problemstillingen som har motivert kunsten min nå i det siste.

Tetrick forteller selv at hun har en komplisert bakgrunnshistorie.

- Jeg er ikke fra en rik familie, og la oss bare si de ikke støttet mitt ønske om å bli kunstner. Jeg droppet ut av videregående og levde på egenhånd i Sør-Korea i syv år før jeg flyttet til Skottland for å studere ved Glasgow School of Art. Nå er jeg gift og har skapt meg min egen familie. Tilbake i Sør-Korea og til og med i Skottland har jeg alltid måttet stå på og jobbe for minstelønn, og jeg tror den drivkraften og viljen til å klare meg selv smitter over i kunsten min.

Hva inspirerer kunsten din?

- Det varierer veldig. Tidligere var jeg svært opptatt av krig, blindt forbruk og propaganda. Nå for tiden er kunsten min mer opptatt av språk og hvordan vi kan forstå hverandres språk via forskjellige medier. For øyeblikket jobber jeg med et prosjekt sammen med en kollega som handler om lakseoppdrett og naturens identitet i vesten sammenlignet med østen, for å si det veldig enkelt, forklarer Tetrick.

- Jeg er glad i å samarbeide med kunstnere på min egen alder, og jeg jobber også med et prosjekt sammen med en venn fra Korea. Prosjektet handler om kropp, heksekunst og feminisme i Koreansk kultur.

Er det utfordrende å jobbe som kunstner i dag?

- Ja, det er det selvfølgelig. Jeg jobber i et veldig konkurransedrevet felt, og den konkurransen er jeg redd av og til dreper noe av kreativiteten. Kritikken kunstnere av den yngre garde får er ofte mye av det samme, og det kommer fra tidligere generasjoner. Jeg prøver selvsagt å ta til meg noe av kritikken jeg får, ellers vil jeg ikke vokse som kunstner. Men stadig kritikk fra tidligere generasjoner er grunnen til at den yngre generasjonen sliter og spesielt hvorfor yngre kunstnere sliter.

Hva kan gjøres med dette?

- Jeg mener at den yngre generasjonen kunstnere skal slippe å måtte bli sammenlignet med tidligere generasjoner. Slike sammenligninger står i veien for nytenkende kunst. Jeg kjemper for å bevare min egen kunst, og har et ønske om å være fri. Jeg vil bygge mitt eget nettverk sammen med min egen generasjon, og presse denne nye bølgen av ung kreativitet og ny kunst fremover sammen med mine jevnaldrene.