Estetisk leksikon gir mersmak, men metter ikke sulten

Forsiden til Estetisk leksikon, av Arnfinn Bø-Rygg. Pax forlag, 2025.

Hvordan anmelder man et leksikon? Vanligvis starter en anmeldelse med at man leser boka fra perm til perm, men er det overførbart til denne sjangeren? Problemstillingen er litt uvant, ikke bare fordi papirleksikon nesten ikke brukes lenger, men også fordi denne sjangeren er et godt eksempel på ikke-kontinuerlige bøker – bøker hvor kapitlene kan leses i den rekkefølgen man selv vil (andre eksempler er kokebøker og Bibelen). Denne åpenheten betyr at estetisk teori og leksikonsjangeren passer overraskende godt sammen. Det er en blanding mellom kunstens lek og frie spill, der ingenting står fast og alt kan tolkes og forstås på nytt, og en etablert fagtradisjon enkelte vil hevde at man må kunne. Arnfinn Bø-Ryggs Estetisk leksikon er ikke noe unntak. Leksikonet er stappfullt av kunnskap, og man vil få større glede av det dersom man i alle fall kjenner til noen av navnene som nevnes hyppigst. Samtidig har boka noe lekent over seg, ikke alt er like seriøst, tørteller akademisk (artikler som «filmmusikk», «kjedsomhet» og «sviske» sørger for det). På den måten skaper dette leksikonet en balanse til den veldig etablerte tradisjonen som regnes som den sentrale kunnskapen i fagfeltet.

Estetisk leksikon inneholder 743 artikler som forklarer begreper brukt i estetiske fag. Selv om viktige teoretikere eller kunstnere ikke har egne artikler, er det tydelig at noen er mer fremtredende enn andre. For eksempel brukes Schönbergs musikk som eksempel i mange artikler. Det er likevel begreper som er i fokus. Etter å ha lest artiklene i alfabetisk rekkefølge sitter man igjen med et inntrykk av at det finnes et enormt mangfold av måter å forstå kunst på tvers av kunstarter. Dette er et leksikon med tverrfaglige ambisjoner. Men er det derfor et akademisk verktøy som ikke er leselig for allment interesserte? Nei, så enkelt er det ikke. I forordet påstår Bø-Rygg at det vil «være nyttig for dem som rent allment har interesse for estetiske spørsmål og for kunstartene» (s. 5). Det har han nok rett i, for lesere med interesse for estetiske spørsmål (ut over ren synsing) vil nok ikke la seg skremme av den akademiske stilen. Dette er samtidig ikke den typen leksikon som avslutter diskusjonen. Artiklene inneholder gjerne flere motstridende tolkninger, uten å gi noen forrang. Man kunne, for å bruke en av verkets egne begreper, sagt at idealet er en «apori», altså «utveiløshet, forvirrende problem» (s.  31). Det er feil å si at man blir forvirret av å bruke Estetisk leksikon, isteden etterlates man med inntrykk av at så mye forskjellig er mulig.

For studenter innen de estetiske fagene tror jeg det er enda tydeligere at Estetisk leksikon vil være «nyttig», særlig fordi gode, spesialiserte oppslagsverk på nettet oftest er på engelsk, så studenter med interesse for å utvikle og bruke et norsk, faglig vokabular, vil ikke finne noen bedre ressurs noe annet sted. Hvor nyttig noe er, sier sjeldent så mye innenfor estetikken, interessen er gjerne like stor eller større for det unyttige. Man kunne også sagt at det personlige er like interessant som det allmenne, selv om det selvfølgelig finnes en grense. Estetisk leksikon går nok over denne. Arnfinn Bø-Rygg har undervist i estetikk i flere tiår og er godt kvalifisert til å skrive boka alene, men resultatet er også overraskende subjektiv. Noen ganger integreres de personlige anekdotene i en større kontekst. I artikkelen «hosting», lufter Bø-Rygg sin egen svært forståelige mening, at hosting «kan være særlig irriterende i konsertsaler med klassisk musikk». Samtidig knyttes dette til en kuriøs historisk opplysning om at folk tidligere hostet «fordi fremførelsen var dårlig» (s. 180). Det kunne rett og slett være en form for kritikk. Med dette historiske perspektivet virker ikke den klassiske konserten lenger så stiv og formell.

Det personlige kommer derimot i veien for det som skal formidles i den rotetete artikkelen «forvandling». Dette temaet kunne rommet mye interessant, men artikkelen ender forbløffende nok opp med å trekke i tvil dømmekraften og smaken til den nederlandske gullaldermaleren Johannes Vermeer (1632 – 1675). Etter en restaurering av maleriet «Kvinne som leser brev ved det åpne vinduet» (1659) kom en amorfigur til syne, som tidligere var malt over. Bø-Rygg påpeker at eksperter synes dette var «plumpt» og hevder også selv at det hadde vært bedre om den ikke var der. Det kan godt hende, men når en skuffet nostalgi over hva maleriet en gang var havner i sentrum, kommer det personlige i veien for gjenstanden. Interessen for maleriet slik det ser ut i dag (og opprinnelig så ut) er fraværende. Da blir tolkningen selvopptatt og gjør temaet mindre åpent.

Fordelen med å lese et leksikon i sin helhet er at man avdekker svakheter som ikke ville vært like tydelige om man hadde lest enkeltartikler etter behov. Leksikon skal tross alt presentere det man har behov for å kunne innenfor et fag. Estetisk leksikon inneholder en del feil som svekker autoriteten som bøker i denne sjangeren vanligvis har. Flere årstall er åpenbart feil, som når vi kan lese at Étienne-Louis Boullé levde fra 1728 til 1299. Altfor ofte gjentas fraser eller hele setninger i samme artikkel, som i artikkelen «idyll» der et sitat av H.P. L’Orange kommer to ganger (begge tilfeller på side 191). Den aller første setningen i forordet inneholder også et ord som uten tvil skulle vært strøket. Det virker rett og slett som at boka ikke er helt klar for utgivelse fra forlagets side. Arnfinn Bø-Ryggs leksikon må regnes som en begivenhet i norsk estetikk, kunstteori og teoriformidling, det fremheves også i baksideteksten. Når teksten likevel virker uferdig, skaper det en usikkerhet om opplysningene den inneholder, og det gjør den utfordrende å bruke som fagbok. Da er begivenheten verken som annonsert eller ønsket. Jeg sitter igjen med et håp om en ny utgivelse med en gang, og det taler egentlig vel for en bok når man skulle ønske at den var bedre. Det kan Estetisk leksikon definitivt bli. Irritasjon er uansett alltid å foretrekke over likegyldighet.

Litteratur:

Bø-Rygg, Arnfinn. Estetisk leksikon. Oslo: Pax forlag, 2025.