Utstillingsbilde av *Sommerutstillingen 2025: Kjell Torriset*. Foto tatt av skribenten.

Gamle Ormelet

28.juni - 31. august

I en sjeldent solfylt sommer, falt årets tur til hytta på Tjøme akkurat den dagen som føltes som sommerens første regnværsdag. Hva annet enn solfylte strender og flott skjærgård har Vestfold-paradiset å tilby, lurer du kanskje på. Svaret finner man selvfølgelig i årets sommerutstilling på Gamle Ormelet.

En drøy spasertur unna Tjøme-sentrum, plassert tett inntil et landfast svaberg, finner man det ærverdige bygget. Tjømes kunst- og kultursenter er plassert i et gammelt pensjonat pusset opp på nittitallet, med tilhørende dansesal som arena for konserter med noen av Norges mest kjære artister – Karoline Krüger skulle spille samme dag, men det gikk jeg dessverre glipp av.

I det man nærmer seg den hvitmalte villaen kan man ane et historisk sus fra tiden som pensjonat. Været er ellers lummert og fuktig – slik er det som å tre inn i en godværslomme i det man entrer sommerens utstilling. Man blir med en gang omkapslet av et bygg fylt av en historisk patina fra fordums sommerlige forlystelser.

Sommerens utstiller, Kjell Torriset (f. 1950) fra Ålesund, og blir beskrevet som en av vår tids mest betydningsfulle kunstnere fra 70-tallet frem til i dag. Han har hatt samtlige soloutstillinger oppigjennom årene, og er også kjøpt av de store institusjonene som Nasjonalmuseet og British Museum. Utdannelsen har han fra Storbritannia som fortsatt utgjør et senter for hans kunstneriske virke. Hvis du ikke er kjent med Torrisets verk fra før, vil de som har frekventert på Blindern de siste 26 årene mulig ha kjent seg overvåket av hans monumentalverk 836 øyne, plassert i universitetsbiblioteket. I utstillingskrivet jeg plukker opp i det jeg går inn blir han omtalt som en “markant profil [med] stor betydning i den figurative norske billedkunsten”. Likevel er det dette figurative i møte med det abstrakte går som en rød tråd gjennom utstillingen, og tematiseres allerede i første utstillingsrom.

Første rom er dedikert til en rekke abstrakte verk av Torriset, der fargefelt er en gjenganger sammen med et spill av horisontale og vertikale penselstrøk. Verkene er plassert i en slags halvsirkel i dette kvadratiske rommet, og blikket mitt hviler naturlig først på verket ytterst til venstre. Alloy er et vertikalt motiv, med en dyp, blå fargeflate, brutt opp av et lys gult felt i nedre del av verket. Det hele samles av geometriske figurer malt tvert over flatene, som fordrer en interessant dybde i verket.

Denne dynamikken finner jeg også i verket tvers over, Valley Floor Crying Trees. Verket er tilsynelatende tradisjonelt komponert med linjer som markerer land, hav, fjell etc. Men her blir de duse, blå vertikale penselstrøkene i himmelen, kontrastert mot de røffe, horisontale som utgjør et berg i bakgrunnen og trærne i forgrunnen. I blodig rødt blør det ene treet over i bakgrunnen, og frembringer dessuten med sine skisseaktige og runde former, munchske assosiasjoner til “smertens blomst” sett f.eks i Løsrivelse motivene til Munch.

Likevel er kanskje det mest interessante hvordan han bruker olje som medium. De fleste av verkene er utført med oljemaling på plate, noe som tilfører en interessant dimensjon og tekstur til verkene. I motsetning til lerretet hvor malingen “setter” seg i teksturen, gjør bruken av plate som medium at jeg formelig kan se hvert lag med maling, i tillegg til en røffere overflatebehandling. Teksturen av platene, sammen med spillet av penselstrøkene gjør verkene til et godt sted å hvile blikket. I det jeg streifer videre blir jeg lettere overrasket av et maleri av en realistisk malt hare, plassert ved siden av Crying Trees. Stilistisk sett står det kanskje ikke så godt til resten av rommet - kanskje er det mer et humoristisk sidespor - men uansett vitner det om Torrisets bredde som kunstner.

Kjell Torriset, *Hare* (2010). © Torriset, Kjell / BONO

Neste rom er nok et intimt lokale, og her blir jeg konfrontert med min egen skepsis. En serie på fire verk, kalt Fire Vinder, dominerer langsiden av rommet. Verkene er variasjoner av det samme fotografiet av et skip gjort i blandingsteknikk, hvor navnet på de forskjellige skipene er titulert med sjablong bokstaver. Den første assosiasjonen jeg får er til den maritime hjemmedekoren, som ofte er utbredt på steder som Tjøme. Sånn sett passer det godt inn i sine omgivelser her på pensjonatet, men det er kanskje ikke det mest interessante uttrykket i utstillingen. Allikevel er det et eksempel på Torrisets evne til å benytte seg et mangfold av medier, og det er en god innledning til neste rom.

Plassert i en smal korridor utenfor dansesalen finner jeg det som etter min mening er høydepunktet i utstillingen. En gruppe med mennesker er stimlet sammen i grupper, og det er trangt foran verket; en serie med 18 tegninger utført hovedsakelig med tusj på glassinepapir. Slik beveger utstillingen seg fra det abstrakte til det figurative, og her til et møtepunkt mellom de to i en slags visuell kunsthistorisk dialog. Glassinepapiret, som arkitekter bruker som mellomlegg for tegningene sine, er gjennomsiktig med en blank overflate, og har en slags matpapir-aktig tekstur. Med tusj som medium fremstår serien som noe flyktig og skisseaktig, men også luftig – her er det ingen frykt for de blanke flatene.

En tegning plassert i midten av komposisjonen fanger blikket mitt. En mann, også her utført i tusj, overmalt i en rustrød farge med sjablongbokstaver som titulerer verket Brunelleschi II. Som kunsthistorie student går alarmklokkene her. Arkitekten Filippo Brunelleschi er ubønnhørlig forbundet med den italienske renessansens formspråk. Brunelleschis tilstedeværelse sammenfatter også resten av serien. Her blir tegninger med referanser til det klassiske satt opp mot det moderne.

Torriset fremstiller på den ene siden variasjoner over den klassiske stilformen. Et eksempel er i Portal, en skisse av to renessanselignende bygninger, hvor en akttegning er plassert under den ene. Disse myke formene blir i neste øyeblikk konfrontert med en absurd kantete og lineær arkitekttegning i Station. Begge elementer kombineres i The Past in Architecture hvor det som kan tolkes som en klassisk statue kaster seg ut fra et moderne kassehus. Det siste tilføyer også et pirrende lag av surrealisme til serien, som jeg blir stående og dvele ved. Det skjøre papiret mot det uforgjengelige ved de klassiske motivene tilføyer en spennende kontrast. Likevel forener også mediet de to uttrykkene, i kjensgjerningen av tegningen, eller skissen, som grunnleggende for kunsten på tvers av tid.

Utover dette må også aktmotivene fremheves - her tilfører han enda en ny dimensjon til det “gamle”. De kvinnelige aktmotivene er kjent som gjennomgående i Torrisets kunst. Særlig godt liker jeg Samtale med den gale. Hun er realistisk fremstilt, modellert frem med lys og skygge, og fremstår levende mot den hvite bakgrunnen. Her utnytter han også skissen som egen uttrykksform. Med fine snirklende linjer blir kvinnens kropp koblet sammen av røde sirkler som markerer leddene i “skyggen” hennes - den gale til venstre. Det er som galleristen også understreker; det er Torrisets versjoner av “ting” - hans behandling av kunsthistorien. Likevel, som han sier i et portrettintervju med Dagens Næringsliv, kan kunsten hans “ ta form som imitasjon, noe modernismen gjorde om til et forbud, men som for meg bare blir et annet element i billedgrammatikken”.

Denne leken med imitasjon og referanser fører inn i siste del av utstillingen, som i verkslisten kalles “kontoret”. I Roman Model gjenintroduseres fargefeltene fra det første utstillingsrommet og rammer inn et panteonaktig bygg. Det skjer en abstraksjon av det klassiske idet søylene i forhallen er erstattet med vertikale penselstrøk i et mangfold av farger.

Da jeg etterpå spiser suksessterte i den gamle dansesalen, sitter jeg igjen med et inntrykk av en kunstner som kan sin kunsthistorie. Spillet, eller leken, med referanser og materialitet skaper en pirrende dualitet i utstillingen. Mellom det klassiske og moderne, men også mellom abstraksjon og figurasjon. Den er parallelt retrospektiv og fremoverlent. Selv når suksessterten er ferdig, er jeg verken mett på denne sommerutstillingen eller Gamle Ormelet. Det er verdt et gjenbesøk, kanskje neste gang på en solskinnsdag.

Litteratur:

Jensen, Hugo Lauritz. “Kjell Torriset: - Jeg har pleid å si at Francis Bacon bodde i min bakgård”. Dagens Næringsliv, D2. 21.01.2021. Portrett med kunstneren Kjell Torriset. Han er aktuell med utstilling på Galleri Brandstrup. (+) | DN

Anmeldelse Kjell Torriset – Sommerutstilling på Gamle Ormelet

Estetisk leksikon gir mersmak, men metter ikke sulten

High Noon at Stadtgalerie Kiel