En bokanmeldelse av The Pillow Book
Denne sommeren vil jeg utfordre deg til å lese The Pillow Book av Sei Shonagon! En eldgammel journal skrevet av en japansk hoffkvinne med et utømmelig arsenal av spydigheter og vittigheter. Boken ble skrevet over en periode mellom ca. 990 e.kr. – 1000 e.kr av hoffkvinnen Sei Shonagon, og inneholder alle mulig tanker og anekdoter som hun ønsket å putte på papir. Sjarmen i boken ligger i de ganske så treffende kommentarene hun skriver om det som skjer rundt henne, men også ved hvor overraskende lett man kan identifisere seg med det hun skriver. Jeg tror ærlig talt – på tross av 1000 år tidsforskjell – jeg kan lettere relatere til henne enn et par mennesker jeg kjenner i Oslo.
Men selve boken da?
Jeg ville sagt at innholdet kan deles inn i tre kategorier. For det første, seksjoner hvor Sei prøver å være eksplisitt poetisk. Hun er ganske flink på dette, og er i stand til å gi beskrivelser av verden rundt seg på en måte som er veldig forstårlig for en person i Norge tusen år senere. Den andre kategorien er anekdotene og historiene hun kan fortelle om fra hennes liv på hoffet. Disse kan være enormt fengslende, nettopp fordi de inneholder så mye drama!
Hashiguchi Goyō, Kami-sukeru onna (Kvinne som kjemmer håret), 1920
En bunnløs mengde «han-sa» og «hun-sa», ubesvart kjærlighet og sosiale feiltrinn som ernærer mitt sinn mens jeg leser. Det er også her man får mest inntrykk av Seis personlighet, spesielt fordi vi får innsyn i hvordan hun er blant andre mennesker. Hun er åpenbart en vittig person, og virker til å ha vært ansett som ganske morsom – dog hun virker også til å ha vært en smule selvfornøyd; hun klarer som regel ikke å la være å nevne de gangene hun sa noe veldig lurt og alle sammen lo og kompletterte henne på hvor smart hun var. Den tredje kategorien er alle listene hun lager.
Et litt uforventet aspekt av boken, og absolutt ikke vanlig i moderne personlige portrett, men allikevel noe jeg setter veldig pris på. Listene kan handle om alt mulig rart. Alle strendene hun klarer å komme på: Udo-stranden, Naga- stranden, Fukiage-stranden – dette sier meg egentlig ikke så mye. Men det er også lister som er morsomme: Folk som er selvtilfreds og eplekjekke: en som prøver å belære noen som vet bedre, nåtidens treåringer. Og noen lister som føles nesten poetiske: Ting som bare flyr forbi: En båt med seilene oppe, folks alder, Vår – sommer – høst – vinter. Noen av disse listene kan være obskure og vanskelig å føle tyngden av, mens andre treffer sjela di som en lastebil.
Tommel opp!
Jeg tror også en annen grunn til at handlingen i boken føles så gjenkjennelig er fordi Sei og vennene hennes har i essens samme livsstil som hvilken som helst ung voksen langs Oslos gater. De bruker for det meste tiden sin på å flørte med hverandre, imponere med kule klær, baksnakke og være oppe til langt på kveld. Iblant får man inntrykk av at hoffet i Japan egentlig bare en eneste stor kristen folkehøyskole; et trangt sted hvor unge mennesker opptar tiden sin med hyggelig samvær, og noe ganger må man lage dikt, delta i religiøse ritualer eller drive med tradisjonelt håndverk eller noe sånt. Dagboken til Sei har også en nesten bisarr mangel på vold. Som regel når vi tenker på fortiden antar vi at alle blir drept hele tiden, men dette miljøet Sei lever i er like fri for våpen, mord og lignende som vårt eget miljø. Dette hinter til noe av det virkelig fantastiske med boken; det soleklare og personlige innsynet man får til disse menneskene som levde for så lenge siden. Som regel vil historiske skildringer føles stive og tomme for personlige følelser. Det nevnes ingenting om hvorvidt Harald Hardråde synes han er kjekk nok, eller om han er usikker på eget utseende. Han er bare en fjern konge fra fortiden. I The Pillow Book derimot får man et ekte innsyn i denne personens indre. Man kan se inn og forstå hvem hun er. Og det man oppdager er at hun ikke er så veldig annerledes oss.
Les denne boken hvis du elsker å høre om hvordan andre mennesker dummer seg ut foran en stor forsamling, eller hvis du kunne tenke deg at årets sommerflørt er en japansk kvinne som har vært død i tusen år. For det kan i hvert fall jeg!
Ting man gjør om sommeren: være varm, glemme hvilken ukedag det er, lese The Pillow Book.