Munch: Når kunsten blir virkelig med melankoliens mester
Av Solfrid Elise Lindblom
Høsten er kommet og jeg ser ut mot byen fra min hybel, ned mot rådhuset, og ser et maleri utover horisonten, som jeg oppdaget i sommer på Nasjonalmuseet. Nemlig Edvard Munchs maleri Natt i Nice fra 1891. En assosiasjon hvor kunsten har speilet virkeligheten, eller er det egentlig omvendt det Munch har gjort? Etter dette begynner jeg å lure på hva som egentlig er høstkunst?
Edvard Munch, Natt i Nice (1891). Nasjonalmuseets billedkunstsamling.
Hva er egentlig høstens farger? Mange vil kanskje forbinde høsten med oransje og gule blader, grå regndager, og flotte væromvekslinger. Derfor blir ofte natur en slags sterk forbindelse. Men mye av det jeg forbinder med høsten er den mørke kulda med blå-mørk himmel, hvor natten og mørket kommer tidligere og tidligere. Derfor blir nok dette ekkoet av Munch til gjennom mine egne øyne. Hvor det interessante er at «Natt i Nice» klarer å fange samme følelse jeg har når jeg ser ut av 12 etasje ned mot byen og rådhuset, i disse mørke høststunder. Noen lys skinner fortsatt, men byen er mørk og kald. Selv om dette bildet også kan skildre en sommernatt i tidlige morgentimer tenker jeg umiddelbart på høsten hvor disse få lysene også kan være et symbol på peisvarme i den verste kulda. Hva er det som egentlig skjer inne i disse husene og bygårdene? Er det ensomme høstleie mennesker der, eller er det også glede i denne høstkunsten ved at en ny dag er på vei. Munch er kjent for å utforske ensom melankoli. Man kan derfor oppleve ulike sider ved å være alene gjennom Munch sine bilder.
En annen tanke rundt dette er også Munch sin bildeserie «Melankoli», som han lagde fra 1891-1902. I likhet med «Natt i Nice» bruker Munch mørke farger med blåtone. I «Melankoli» klarer han å skape en farge kontrast mellom strand, himmel og hav. Motivet er antageligvis fra området rundt Munchs eget hus nede ved stranden på Hvitsten. Fargene på himmelen i denne serien har litt forskjellige nyanser. Jeg får følelsen av at stemningen er en solnedgang om høsten hvor virkeligheten blir til i selve mannen på stranden sitt tunge sinn. Dette gir meg også en enda tydeligere høstlig assosiasjon, en kontrast mellom det fine og det triste. Melankolien kan være nydelig, akkurat som denne solnedgangen i maleriet. Denne tenkende mannen må ikke være ensom og melankolsk, men med tanke på at han er alene i forhold til de 3 andre menneskene på bryggen får jeg en tanke om at han egentlig føler seg utenfor. Høsten kan for mange være en ensom tid, som mest blir tilbrakt i våre hjem for å spare opp energi og slippe kulda når den er ute og herjer som verst. Derfor er det viktig å trekke frem at høsten også er en fin tid selv om mange kan føle seg ensomme. Det å se på naturen som noe stort kan være både godt for sinnet og inspirerende ikke bare for kunstnere, men for alle. Det kan gi en følelse av livet selv.
Edvard Munch, Melankoli (Antagelig 1892). Nasjonalmuseets billedkunstsamling.
Til sist vil jeg nevne den nylige avdøde billedkunstneren Christopher Rådlund (1970-2022). Han skildrer nemlig også en melankoli som kan gi høststemning i flere av sine drømmeaktige bilder, hvor han også bruker naturen som sin inspirasjon. Ta for eksempel billedserien hans «Trær» og «To trær», hvor man ser disse trærne liggende i horisonten. Av dette får jeg en følelse av at høststormen er på vei. Bare husk at det som regel blir stille etter stormen.