Sommer og sankthansbål

Av Solfrid Elise Lindblom

Sommeren nærmer seg med stormskritt og dette blir Paragones siste «Påfyll» for sesongen. Frykt ikke, vi er tilbake til høsten med en rekke nye kunst-relaterte historier. Før vi takker for oss dette semesteret ønsker vi å gi dere litt festlig påfyll for å ringe inn sommeren.

Nikolai Astrup, Jonsokbål (1912 og 1926). Nasjonalmuseets billedkunstamling.

Sankthans eller jonsok blir tradisjonelt markert den 24. juni og er en tradisjon med røtter i den katolske kirke. Høytiden var knyttet med døperen Johannes fødsel. Mange vestlige kulturer har hatt urgamle og sterke tradisjoner knyttet til fruktbarhet og markeringen av midtsommer lenge før innføringen av kristendommen. Det at høytiden i den katolske kalenderen inntraff på samme tid av året gjorde at de gamle tradisjonene smeltet sammen med de kristne og at høytiden ble stående som en sentral og populær høytid i Norge og en rekke andre land.

Flere av de gamle skikkene overlevde overgangen til kristendommen, slik som brenningen av bål som tradisjonelt blir utført på sankthansaften. Tradisjonelt ble sankthansaften regnet for en kveld med magiske proporsjoner med tilknytning til overtro og folkelige tradisjoner. Flere slike skikker som ble praktisert i Norge var knyttet til ideen om at planter og vekster var ekstra mektige ved sankthans. Et eksempel på dette er bruken av blomster til dekorasjon, blomsterkranser og tradisjonen om å plukke blomster av syv slag og legge dem under for å kunne drømme om hvem man skulle gifte seg med.

Det er derfor kanskje ikke så rart at vi ser framstillinger av sankthansbål i en rekke romantiske og nasjonalromantiske sammenhenger. Et godt eksempel på dette er Nikolai Astrups framstillinger Jonsokbål fra 1912 og 1926. Hans skildringer av sankthansbålet viser til en tung estetisk og følelsesmessig tilknytning. Måten flammene svever og bukter seg oppover indikerer en form for dyp magi og meditasjon mellom hedenske ritualer og meditativ natur. Ut av de slikkende flammene stiger det en grå bølgene søyle av røyk. Flammene og røyken har en intens livskraft som forteller en historie om trolldom, natur og menneskelig natur.

Maleriet viser et mørklagt dalende og dramatisk landskap med en gruppe lyskledde mennesker samlet rundt et stort flakkende bål. Nærmere forgrunnen ser man en mørk, kontrasterende og ensom skikkelse mot det lyse bålet. Stemningen vitner om fest, romantikk og dans med en ensom tilskuer i en magisk atmosfære som grenser mellom det overnaturlige og eksistensbekreftende. Den ensomme skikkelsen og den festlige gruppen mennesker forteller om en ensomhet og melankoli, en skikkelse som er fortapt i flammene og naturen.

Astrup fokuserte og var fasinert av motiver som viste folkeliv og levende tradisjoner fulle av symboler. Dette er tydelig i hans framvisning av mennesker og naturen i harmoni sammen med sankthansaftens gamle ritualer som spilte på naturmagi og ukontrollerbare magiske krefter. Sankthansbålet var og er av sommerens vakreste arenaer for dans og festlighet. Vi i Paragone ønsker alle våre lesere en god sommer og en magisk sankthans!

Kilder:

Dybdahl, Audun. sankthans i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. juni 2022 fra https://snl.no/sankthans

Helliesen, Sidsel. «Jonsokbål» https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.03609#

Nielsen, Simen K. «Der det brenner: Nikolai Astrups «Jonsokbål», 1912.» Kunstavisen. 03.08.2021. https://kunstavisen.no/artikkel/2021/der-det-brenner-nikolai-astrups-jonsokbal-1912