Den tapte brevkunsten
Det håndskrevne er en mangelvare i vår samtid, mens det i store deler av fortiden var en nødvendighet for å kommunisere; for å dyrke og opprettholde relasjoner. I tillegg til å fremstå som verdifulle historiske kilder, har vi mistet noe annet i vår konvertering fra det håndfaste til det digitale?
“Man writing a letter”, Gabriël Metsu, 1664. Olje på trepanel, 52,5 x 40,2 cm.
"The easy possibility of writing letters must have brought wrack and ruin to the souls of the world. Writing letters is actually an intercourse with ghosts and by no means just with the ghost of the addressee but also with one's own ghost, which secretly evolves inside the letter one is writing or even in a whole series of letters, where one letter corroborates another and refer to it as witness." – Franz Kafka
Slik beskriver den tsjekkiske forfatteren Franz Kafka sin egen skriveprosess i et av brevene fra den intense brevvekslingen med Milena Jesenská. For oss som leser disse brevene i dag er de et unikt innblikk i en litterær seanse som bringer opp deres spøkelsene fremfor oss. Vi blir et taust vitne til en sjelelig uttømmelse, opprinnelig kun ment for fire øyne. Korrespondansen foregikk nesten utelukkende mellom april og november 1920, og de møttes kun to ganger. De etterlatte brevene er restene av et problematisk kjærlighetsforhold som aldri ble. Spenningen som lå i avstanden la mye av grunnlaget for forholdet, og all skrivingen hadde sin virkning på Kafka; "The evil magic of letter writing is setting in and destroying my nights, even more than they are already destroying themselves. I have to stop, I can no longer write." Korrespondanse gjennom brev er et forhold mellom spøkelser, og Kafka etterlot sin ånd på papiret, samtidig som motpartens ånd blir synliggjort på en måte som aldri vil være mulig i en e-post eller tekstmelding. I et forhold definert av avstand forble brevene det fysiske.
Franz Kafka og Milena Jesenská
Som historiske dokumenter er slike brev og brevvekslinger utvilsomt unike kilder for innsikt i kunstneres liv, virke og sinn. Mange av Edvard Munchs malerier har fått solide tolkningsgrunnlag gjennom hans mangfoldige brev og notater, som mulig kan sies å være den sikreste metoden vi i dag har for å nærme oss en opprinnelig kunstnerisk intensjon. Uten den enorme brevvekslingen mellom Vincent Van Gogh og hans bror, Theo, hadde vi aldri blitt kjent med livet og tankene bak arbeidet til den plagede maleren som kun var på søken etter å gjøre noe godt og vakkert med livet han hadde. På denne måten gir brevene grunnlag for tolkninger, historisk kunnskap, og ikke minst muligheten til å bli kjent med deres spøkelser på en måte ulikt noe annet. Samtidig behøver ikke brevene fungere kun som midler for et mål, men også som mål alene. Den estetiske verdien som ligger i brevets egenart skal ikke undervurderes - et brev er et kunstverk i seg selv. Spesielt Van Gogh sine brev er beriket med skisser og illustrasjoner, som i brevets rammer får en helt spesiell plass.
Utdrag fra et av Vincent Van Gogh sine mange brev, skrevet 18. juni 1888.
Hvis et brev er et maleri, er en brevveksling en frise. Den kreative prosessen og omtanken som ligger i å skrive et brev inneholder noe en tok for gitt da det tidligere i historien var en nødvendighet, og det forblir en tapt kunst i dag. Å skrive et brev er en kreativ handling investert i med krefter og følelser - så vel som i en novelle eller et maleri. En setter seg ned, vier sin tid og tanke fullt og helt til det tomme arket som ligger utrullet på bordet. Dypper pennen i blekket, fører den over papiret og lar tankene forvandles til ord som tar form. Det håndskrevne vitner om det personlige, humør og følelser, spøkelset som etterlates i blekk. Brevet brettes nøysomt, legges i en konvolutt og forsegles, adressatens navn og adresse skrives på, så på med et frimerke, leveres til post, og til sist – en venter på svar. Ventingen skaper forventninger og følelser som oppfylles når svaret dukker opp i postkassen. Brevet åpnes, og ånden til mennesket på den andre siden av pennen utfoldes. En kan kjenne vekten av papiret i hendene, kanskje en flekk av kaffe i margen, en lukt fra avsenderen som har satt sitt preg – alt dette er en legemliggjøring av “spøkelset”. Den betydelige innsatsen som ligger i en slik prosess viser en relasjon med omtanke og oppmerksomhet. Hele prosessen har en verdi.
Brevkunsten er en kunst som både kan beundres og utøves. Ved å skrive brev kan vi lære oss å bremse ned, reflektere, og kommunisere på en autentisk og meningsfull måte. Det kan skape dypere relasjoner og nye måter å knyttes på personlige nivåer. På et vis er det også det nærmeste vi kommer å kunne kommunisere med fortiden, samtidig som det er en varig påminnelse om at vi tross alt ikke er så ulike menneskene som har levd før oss. Mennesker har alltid vært mennesker, og selv om vi unektelig er bundet til vår tid og vår moderne verdensanskuelse, kan vi finne tilbake i noe allment i brevene fra fortiden. På samme måte vil du, hvis du skriver et brev, etterlate en del av din ånd til de rundt deg og etter deg.
Litteratur:
Kafka, Franz. Letters to Milena. Translation and introduction by Philip Boehm. London; First published in Great Britain by Martin Secker & Warburg 1953. Reissued by Vintage 1999.