Fluxus – friheten ved at alt kunne defineres som kunst

Vibeke Hermo

Alt kan være kunst og alle kan lage det, var mottoet til Fluxus som utviklet seg på begynnelsen av 60-tallet. Fluxus visket vekk skillet mellom kunsten og livet og fremmet tanken om at det hverdagslige rutinepregede og banale skulle kunne sees på som kunstneriske begivenheter.

Å frigjøre kunsten fra kunstverdenens tradisjonelle fokus på teknikk og sjanger-tilhørighet, samt fokus på det kunstneriske ego, var Fluxus sin intensjon.[i] En stor del av Fluxus sitt kunstuttrykk bestod av diverse performancer og musikk-happenings, noe som gjordev at mye av kunsten forble udokumentert. Denne antikunst holdningen og tanken om at alt kan være kunst kan minne litt om tankene bak Dada, og Fluxus inkluderes med under paraplyen Neo-Dada i tillegg til flere av kunstformene som utviklet seg på 1950-60-tallet. Dada erklærte på sin side at kunsten ikke trenger å være vakker og at skjønnheten var død, mens Fluxus skrev i sitt manifest at alt kan være kunst og alle kan lage det.

Fluxus bestod av en gruppe interdisiplinære kunstnere som selv om de ikke var mange, var de allikevel internasjonale. Grunnlagt i New York i 1960 av George Maciunas ble New York sammen med Tyskland og Japan hovedsete for kunstretningen. De valgte å definere det de skapte som inter-media art bestående av eksperimentell kunst og performancer som fokuserte på prosess fremfor ferdig produkt. Manifestet, skrevet av Maciunas, proklamerte

“ Let’s purge the world of the bourgeois disease, a specialized ‘intellectual’, and commercialized culture; Let’s purge the world of the presence of the dead art, imitation, artificial art, abstract art”[ii]

Cut Piece performed by Yoko Ono on July 20, 1964 at Yamaichi Concert Hall, Kyoto, Japan.
Courtesy Lenono Photo Archive.
Photographer unknown.

Som Duchamp inkluderte også Fluxus tilskueren og mente at den som så kunsten var en del av fullføringen av et verk. Et verk hvor denne tanken kommer tydelig frem er Yoko Ono sitt verk Cut Piece fra 1964. Sittende på en scene i Kyoto Concert Hall ikledd sitt fineste antrekk, med en saks foran seg, inviterte hun publikum til å bli en del av performancen ved å klippe i hennes antrekk. Invitasjon lød som følgende: “come on stage—one at a time—to cut a small piece of the performer’s clothing to take with them.” Ved denne performancen gjør hun publikum til en del av kunstverket. De måtte lese instruksjonene og delta i gjennomføringen. Uten publikums deltagelse ville det ikke blitt et kunstverk.

Sentrale Fluxus kunstnere

Andre kunstnere med tilknytning til Fluxus er i tillegg til Yoko Ono blant annet Joseph Beuys, Nam June Paik, George Brecht, Eric Andersen, Benjamin Vautier, Ken Friedman og John Cage. Og det var John Cage som sa “ The meaning of the product we perform is determined by the individual people who see or hear it.”[iii] Det var også Cage som understreket viktigheten av den kunstneriske prosessen fremfor det ferdige produktet.

HOK og Fluxus

Fluxus kunstneren Ken Friedman donerte i 2007 en stor samling av Fluxus verk til Henie Onstad Kunstsenter. Fluxus var derimot ikke ukjent for HOK, da kunstsenteret hadde vært et senter for eksperimentell kunst fra starten av. Utstillingsprogrammet i løpet av de første 20 årene viser hvor stor rolle den eksperimentelle kunsten hadde hos dem. I denne perioden viste de blant annet Christo i 1974, Joseph Beuys i 1982 og Fluxus kunstneren Geoffrey Hendricks i 1984. Planen var opprinnelig at Henie Onstad skulle ha et permanent rom for Fluxus kunst, men dette ble aldri en realitet. HOK har allikevel fortsatt å vise Fluxus-relaterte utstillinger, blant annet i den utstillingen som har vært i Sal Haaken fra juni 2020 og kan fortsatt sees frem til ut april i år. En heftig opplevelse for et ungt sinn hvor Elise Storsveen har hentet frem verk fra HOK sine arkiver. Her kan man blant annet se Henie Onstad sin utgave av Yoko Ono sin bok med instruksjoner og tegninger, Grapefruit, boken med instruksjoner som “Smoke everything you can / including your pubic hair”, “Step in all the puddles in the city,” og “Leave a piece of canvas or finished painting on the floor or in the street.” Noen av disse instruksjonene utførte hun selv, men det var mer en oppfordring til andre å ta del i opplevelsen, samt bryte ned grensene mellom livet og kunsten. Ved å demokratisere kunstproduksjonen forsøkte Fluxus å flytte produksjonen fra eliten og gi den til massene og de ønsket i tillegg å fjerne den kommersielle verdien på kunst, blant annet ved å produsere kunst ut av materialer og produkter som omgir oss i hverdagen.

Kilder:

[i] HOK og Ugelstad, Ken Friedman Fluxus Collection, 11.

[ii] Alireza Asyabana, Ahmad Ebrahimipour. “Fluxus as Neo-Dadaism: Influences and Differences of the Fluxus and Dadaism” . Movements, 3.

[iii] Alireza Asyabana, Ahmad Ebrahimipour. “Fluxus as Neo-Dadaism: Influences and Differences of the Fluxus and Dadaism” . Movements, 6.

https://www.artsy.net/article/artsy-editorial-yoko-onos-5-iconic-works

https://www.baltictimes.com/everyone_is_an_artist__fluxus_then_and_now/

Fluxus – friheten ved at alt kunne defineres som kunst

Den tapte brevkunsten

Dansk forårsdrøm