Den tapte reklamekunsten

Lauritzen, Christian. 1920. “diverse reklame» *Vore Damer* 9. årgang (12). S.36. Foto: Vilde Bækkevold-Jensen

For litt siden plukket jeg opp tre utgaver av det danske bladet, Vore Damer, som ble solgt for en relativt billig penge på en Fretex-butikk. Selv om utgavene var fra 1920-tallet, var de alle i svært god stand, så da jeg satt på venterommet til tannlegen like etter bladde jeg like gjerne gjennom alle tre. Bladene var alle dekorativt skjønne; det var så mange fotografier og tegninger inkludert at en skulle trodd redaktørene fryktet at tomrom skulle oppta noe som helst av bladet deres. Både innholdet og illustrasjonene fikk de ellers altfor lange minuttene på venterommet til å suse av gårde. Jeg bladde gjennom alt fra korsettreklamer til satiriske spalter om overdreven bruk av parfyme.

Det var lite informasjon å finne om tidsskriftet på nettet, men etter litt om og men fant jeg ut at bladet Vore Damer var et ukeblad først utgitt i 1912, som hadde siste utgave på trykk i 1940. Målgruppen var, ikke overraskende, kvinner. Bladene hadde et innhold som sidestilte satire, med mer feministisk ideologiske tekster om blant annet store kvinnelige arkitekter og veldedighetsarbeid utført av kvinner i utlandet. Selv om innholdet var interessant, var det allikevel reklamene som tiltrakk meg aller mest.

Sidene var prydet med annonser om alt fra fotografiapparater fra 60kr til spaserkjoler til 2kr. De vakre klesreklamene som prydet sidene viste flapperpiker med kort hår i firkantede silhuetter og annen relevant mote. En av de flotteste reklamene var, merkelig nok, en reklame for Palmolive. Illustrasjonen var tidstypisk og teksten som akkompagnerer den ga selvfølgelig løftet om at hemmeligheten til Kleopatras skjønnhet fantes i produktet. Reklamen maler et helt annet bilde enn hva jeg assosierer med merket i dag. Det kan hende at merket var mer luksuriøst før, men uansett selger reklamen produktet godt. Etter at jeg så den reklamen fristet det å løpe ned i butikken og plukke opp alt av «hurtigtørrende ansigtscreme» og «talkumpudder» som Palmolive har å by på.

De rike illustrasjonene jeg kom over i bladet tydeliggjorde den store kontrasten til de visuelle inntrykkene som vanligvis omgir oss. Det var i reklamene den virkelig store forskjellen mellom nåtiden og datidens visuelle kultur åpenbarte seg. Selv om reklamene nesten opptar halvparten av magasinet, oppleves det ikke som at de kriger om tilskuerens oppmerksomhet. Det er ingen store gule fonter eller fristende tilbud om et salg du “bare ikke må gå glipp av!” Reklamebransjen må selvsagt utvikle seg og reflektere samtiden, men i dag er de skrikende visuelle inntrykkene av det moderne samfunnet nesten umulig å unngå. Det moderne mennesket blir dermed nærmest trakkasert av det skrikende, overdøvende visuelle miljøet, der alt som kreves kun er et par sekunder av oppmerksomheten til en stakkars forbipasserende.

I Walter Benjamin sitt essay The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction tar han nemlig opp hvordan kunstens essens, eller aura, forsvinner i masseproduksjonen, i det den fjernes fra sin opprinnelige tradisjon og følgende mister sin autoritet. Benjamin påpeker hvordan masseprodusert kunst har skiftet fokuset mot tilgjengelighets aspektet ved verket og at det iboende kunstneriske har blitt sidestilt. Essayet til Benjamin kom først ut i 1936 og masseproduksjonen sitt uttrykk og vårt eget syn på den har endret seg mye siden den gang. Fokuset på effektivitet i masseproduksjon og den bredere og bredere avstanden mellom menneskehånd, tradisjon og produkt er noe som fortsetter å distansere det moderne mennesket fra autentiske inntrykk.

Den digitale tidsalders inntog har fjernet mye av det som før ga håndfast kunst til folket. Avisene fra 1920-tallet beviser hvordan kunst kan være et nyttig middel for reklame - et virkemiddel vi kan utnytte mer. Det gir mening å bruke kunst for å selge, det har den alltid gjort. Den kan selge et inntrykk, en historie eller et politisk budskap, så hvorfor ikke også et produkt? Dette er altså mitt bønneskrik om å reintrodusere 1920-talls reklamekunst inn i samtiden, slik at vi kan få en litt roligere visuell kultur, men også for å reintrodusere den hverdagslige kunsten til allmennheten. Selvsagt hadde tegningene i tidsskriftene først og fremst intensjon om å selge et produkt, men uansett ble det en forlokkende kunstopplevelse.

Litteratur:

findbogen.dk “Vore Damer. 6. Aargang. Nr. 2, 17. Januar 1918” 18.11.24 “https://www.findbogen.dk/vore-damer-6-aargang-nr-2-17-januar-1918_1358746

Lauritzen, Christian. 1920. «Palmolive sæbe» Vore Damer 9. årgang (12). s.36.

Walter Benjamin, The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction (London: Penguin Books, 2008)

Den tapte reklamekunsten

A bee reborn as a goldfish, two tigers, and a bayonet

Reisebrev fra New York