Reisebrev fra New York

Dia:Beacon, Riggio Galleries, Beacon, New York. © Dia Art Foundation, New York. Photo: Bill Jacobson Studio, New York. Courtesy Dia Art Foundation, New York

New York i juli er et spenstig valg. Når værvarslet viser noen og tredve grader, velger de fleste å reise til et sted med en strand hvor man kan utføre minimalt med aktivitet, som å ligge i horisontalen, hvor det mest anstrengede en gjør er å reise seg opp for å gå ned til vannet for å avkjøle kroppen. Vi avkjølte oss også faktisk på Strand i New York, men det var i kunstbokavdelingen på Strand Books på Broadway.

Så hva får noen til å velge å reise til The Big Apple i starten av juli? Total mangel på spontanitetskontroll kan vel nevnes å være en god grunn. Men også spørsmålet “Vil du bli med til NY for å se på kunst?” Heldigvis for meg er kunst plassert i institusjoner med fornuftig temperaturregulering, så vi unnslapp den kvelende, fuktige heten utendørs.
Joan Jonas på MoMa, Jenny Holzer på Guggenheim og Whitney Biennalen var noe av det vi fikk med oss på de store institusjonene. Men denne gangen hadde jeg også bestemt meg for å ta turen ut av New York og toget fra Grand Central Station og opp mot Poughkeepsie, nitti minutter nordover langs Hudson River, opp til Dia Beacon.
Dia Beacon åpnet i mai 2003 i en gammel fabrikkbygning ved Hudson River, tidligere brukt av Nabisco til produksjon og trykking av emballasje. Bygningen, i stål og betong, har store, åpne rom og takvinduer som slipper inn mye dagslys. Åpningstidene justeres etter sollyset, da naturlig lys er den primære belysningen. Med originalt lønnegulv og høye tak gir det perfekte rammer for store installasjoner, og med over 22 000 kvadratmeter er det mer enn fire ganger så stort som Whitney Museum og dobbelt så stort som Tate Modern i London.

Flere verk er permanente installasjoner, blant annet Richard Serras tre monumentale stålskulpturer, Torqued Ellipses. Disse skulpturene har et eget rom, og man kan gå rundt og inni dem. I én av dem går man i en spiral innover og blir desorientert over hvor man er og hvordan man kommer ut igjen. De andre skulpturene er mer åpne, slik at man kan stå inne og oppleve deres massive form.
Et eget rom er dedikert til Louise Bourgeois, hvor en blant annet finner en versjon av hennes edderkopp-skulptur, Crouching Spider. Men det er også utstilt flere skulpturer fra flere perioder av hennes kunstnerskap. Andre kunstnere som vises her mens jeg er der, er blant annet On Kawara, Donald Judd, Dan Flavin, Michale Heizer, Sol LeWitt, Robert Smithson og mange flere.

Men de har også utskiftende utstillinger, som endres hver vår for at publikum skal ha mulighet til å oppleve nye verk ved gjentagende besøk. I kjelleren er et helt fantastisk rom hvor Steve McQueen har en lys, farge og lyd installasjon, Bass, (2024). 60 lysbokser i taket fyller det massive rommet i kjelleren med lys som skifter farger, og vi får med oss hele fargespekteret. Lydinstallasjonen er spilt inn kun med bass- instrumenter. Da jeg går inn i rommet er fargen dyp rød og den massive kraftige bass-komposisjonen fyller rommet og gir meg en tilnærmet sakral følelse der jeg beveger meg rundt i det enorme rommet. Bare å få oppleve denne installasjonen kjenner jeg gjør at turen er verdt å ta.

Gonzalez-Torres, Felix. "*Untitled*" (Loverboy), 1989. Transparent blå tekstil og opphengssystem, mål variabelt ifht plassering. Dia Art Foundation, Dia:Beacon. Photo: Vibeke Hermo

En annen utstilling som er annonsert for dette året er av Felix Gonzales-Torres. En ett-verks utstilling som rommer en hel vegg i ett av de fantastiske rommene til Dia Beacon. Verket har blitt vist flere steder tidligere, og verkets dimensjoner tilpasser seg rommet det henges i. På Dia Beacon tror jeg nok det er den største versjonen som har blitt vist hittil. Verket i seg selv består av transparent blå tekstil og et opphengssystem som ble laget i 1989. Tekstilet er såpass langt at det legger seg i folder på gulvet. Fargen blå ble av Gonzalez-Torres ofte brukt for å symbolisere kjærlighet og skjønnhet, men også frykt. Untitled (Loverboy) trekker queer politikk og sensitivitet inn i utstillingsrommet og belyser skillet mellom det det private og det offentlige, det som er innenfor og det som er utenfor, det hjemlige og det institusjonelle.

Å reise til New York for å oppleve kunst kan føles overveldende, ettersom det er så mye å få med seg. Byen huser noen av verdens mest imponerende museer, som The Met, MoMa og Guggenheim, samt berømte gallerier i Chelsea som David Zwirner, Gagosian og Hauser & Wirth. I tillegg finnes det hundrevis av andre gallerier og museer, noe som gjør det umulig å rekke over alt man ønsker på bare en uke. Men om du skulle være i New York og har en ekstra dag til overs, så ta togturen opp langs Hudson River og besøk Dia Beacon. Jeg kan nesten love deg at du ikke kommer til å bli skuffet.

Litteratur:

https://www.diaart.org/exhibition/exhibitions-projects/felix-gonzalez-torres-exhibition/

Reisebrev fra New York

Den tapte reklamekunsten

Kjolen som fikk folk til å se hummerrødt