Ibsens estetiske nytelser

Illustrasjon: Vikingen, 4. kvartal 1881, s. 211. Nasjonalbibloteket.no

Jeg har vokst opp med Henrik Ibsens førsteutgaver i glasskap og foreldre som er gale etter Ibsen. Med årene har jeg også blitt kjempestor Ibsen-fan, og synes at de små, dekorerte forlagsbindene med gullsnitt og silketråd er små estetiske nytelser. 

For meg er Ibsens førsteutgaver kunstobjekter. Det var den danske gravøren Johan Christian Severin Danielsen (1840-1914) som sto for de spesiallagde dekorasjonene til Ibsens dramaer, fra og med En folkefiende (1882) og ut forfatterskapet. Bøkene må ha vært kostbare å produsere, med de klassisistiske bordene prydet av detaljerte gullblader, ruter og blomster forbeholdt Ibsen. Forsiden på bøkene er som et av takene i noen av verdens aller flotteste palasser! Midt på bøkenes forside, tittende over en pergamentrulliknende ramme med dramaets tittel, finner vi illustrasjonen av musen for komedie og hyrdepoesi, Thalia. Det er mye humor hos Ibsen, men hvorfor musen for komedie og ikke tragedie, når Ibsens dramaer stort sett er tragiske?

Ibsenutgaver designet av Johan Christian Severin Danielsen. Foto: Johanne Nordfjell

Bøkene kom i ulike fargevarianter, ifølge Schøyensamlingen er det opp til minst 25 ulike. Antakelig ble fargevalget gjort tilfeldig ettersom hva slags materiale trykkeriene hadde liggende. Edvard Munch skal visst nok ha ønsket seg dramaet John Gabriel Borkman (1896) i hvitt siden det etter hans mening beskriver det mektigste snølandskapet i norsk litteratur. Det må ha vært mange valgmuligheter i bokhandelen. Det er lett å fryde seg over tanken på at borgerskapet, som Ibsen avslørte og kritiserte gjennom innholdet, kunne velge en bokbindfarge etter personlige preferanser og kanskje etter hva som passet interiøret i de staselige stuene i de borgerlige hjemmene. Det er litt som at vi i dag kan se boligstylere og interiørdesignere sortere bøker etter farge eller plassere bøkene med bokryggen vendt innover - til bokormenes latterliggjøring og spott, et slags uttrykk for oppfatningen av våre overflatiske, moderne liv. 

Forlagsbindene til Ibsens dramaer var mer utsmykket enn samtidige forlagsbind av andre forfattere, særlig Alexander Kielland. Kielland brukte uttrykk som «horribelt» om bokbinderkunsten han opplevde rundt seg og beskrev flere av de samtidige bokbindene som stygge. I motsetning til Ibsen var han svært kritisk til de eksentrike fargene: «og de indbundne Bøger – ildrøde – græsgrønne, himmelblaa – fortvilet violette – med tykke Guldklatter – som en Række udmaiede Bondepiger en Søndagsformiddag.»  Videre mener han at «En fin Bog maa være simpel og solid som en engelsk Kuffert». En bok etter Kiellands smak, er en «Bog som kan ligge med Anstand hvorsomhelst i en komfortabel Salon, som de kan tage med dem paa Gaden, eller paa en Reise, i stedet for disse spraglede skrigende Tingester, der ikke passe nogetsteds og som en velklædt gentleman vil undse sig for at bære paa Gaden». Om det var forlagsbindene til Ibsens dramaer Kielland hadde i tankene, vet jeg ikke, men for meg er det nettopp i spenningen mellom førsteutgavenes estetiske uttrykk og verkets litterære innhold at det oppstår en overraskende innsikt. 

Det er nemlig ingenting ved forlagsbindenes estetiske utforming som antyder hva man kan vente seg av litterært innhold. Hvem skulle for eksempel tro at en nydelig bok med gullsnitt, silketråd, klassisistiske border, gullblader og blomster med musen for komedie og hyrdediktning skulle være en Pandoras eske og romme for eksempel et fyrverkeri av en kvinne med duellpistoler som både oppfordrer til, og selv begår, selvmord? Hvem skulle tro at den estetiske nytelsen av en bokutforming skulle inneholde spørsmål om aktiv dødshjelp og incestuøse forbindelser? Eller fortelle om et barn som faller ned fra stellebordet og blir krøpling mens foreldrene har sex? 

Mangelen på samspill mellom bøkenes kunstneriske utforming og det litterære innholdet, skaper på denne måten en slags utvidet frydefull kunstopplevelse. Omslaget får utvidet verdi gjennom kontrasten til teksten og teksten får utvidet verdi gjennom kontrasten til bokomslaget. 

I en av de kjente Ibsenkarikaturene i tidsskriftet Vikingen (1881), ser vi hvordan Ibsen kunne sjokkere i samtiden. Her åpner Ibsen en julegave foran borgerskapet som først nysgjerrig titter frem, men så vettskremte faller om av den giftige slangen som spretter opp. Det rikt utsmykkede bokbindet sammen med Ibsens tekst, holder denne forestillingen levende for dem som har muligheten til å beundre disse små estetiske nytelsene.

Litteratur

Edvardsen, Erik Henning. «Bok- og publikasjonshistorisk forord» i Martin Schøyen Henrik Ibsen. Norske og danske trykte utgaver 1850–1906. Tekst og bindvarianter. Oslo: Schøyen Forlag, 2022, (s. 14-15).

Rem, Tore. Forfatterens strategier. Alexander Kielland og hans krets. Oslo: Universitetsforlaget, 2002, (s. 148-149).