Kittelsen og Blackmetal
Theodor Kittelsen, Nøkken, 1887, 331 x 466 mm, Penn, blyant og lavering på papir. Nasjonalmuseet, Hentet fra: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.B.03202.
Kirkebrenninger, groteske selvmord og drap – hva faen har det med Theodor Kittelsen å gjøre?
Når man snakker om norsk blackmetal, er det veldig sjeldent at man faktisk diskuterer de musikalske kjennetegnene det innehaver som dets hyppige trommebruk, nasjonalromantiske tekster og forvrengte gitarer – bortsett fra de skrikende vokalene da, de legger man merke til. Det folk flest faktisk kan om norsk svartmetall er historien rundt, og kan man egentlig klandre dem? Selv om blackmetalmiljøet stort sett ikke ønsket å bli mainstream, men heller å forbli i skyggene med likmalingen sin, tok sjangeren fyr og flamme i mediene på 90-tallet. Da var det kirkebrenninger og en motbydelig selvmordshistorie, blandet med drapet på blackmetalgitarist/platesjappeeier Øystein Aarseth (Euronymous), som ble servert det norske folk – hvilket har merket sjangeren som både et satan- og nynazistisk ekkokammer siden. Så hvor i all verden kommer koblingen til vår folkekjære Kittelsen inn? Hvorfor likte og brukte så store deler av svartmetallmiljøet hans bilder til sine albumcover? Var Kittelsen satanist? Gjennom tre albumcover brukt av blackmetalmiljøet, finner vi dets yrende fascinasjon for norrøn mytologi, skogen og norske folkeeventyr, interesser også delt av Theodor Kittelsen (1857-1914).
Nøkken (1887) er en illustrasjon de aller fleste har kjennskap til. Enmannsprosjektet Burzum (ekte navn Varg Vikernes), brukte dette bildet som cover til sitt nyeste album Thulêan Mysteries i 2020. Utgivelsen faller egentlig under sjangeren «dark ambient», men regnes likevel som stemningsbasert blackmetal. Selve bildet med motiv av myrkreaturet kan stilmessig godt karakterisert som norsk ny-romantikk, en periode som vektla nettopp det mystiske, skogslige og trolske, gjenspeilet av albumet selv. Bruken av nasjonalromantiske bilder hinter også til artisten(es) egne nasjonalistiske verdier, på både godt og vondt.
Theodor Kittelsen, Høstkveld, 1894-1896, 272 x 226 mm, Lavering, blyant, penn og sort stift på papir. Nasjonalmuseet. Hentet fra: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.K_H.1982.0020.
Det Munch-museumssamarbeidende bandet Satyricon bestående av Kjetil «Frost» Haraldstad og vinutvikleren Sigurd Wongraven, valgte på re-utgivelsen av debutplata deres Dark Medieval Times (2023, org. 1993) å bruke motivet Høstkveld (1894-96) fra Kittelsens bok Svartedauden (1900). Den melankolske illustrasjonen med den ensomme ravnen som seiler over den stormfulle, mørke skogen, kan være attribuert å være en av Odins ravner Hugin og Munin, som flyr over verden og rapporterer det de ser til den (da) allvitende allfaderen. Det var her i skogen hedningene som disse artistene assosierer seg med hørte hjemme. Hit ble de forvist av det nykristne samfunnet, dermed blir ravnen et symbol på at her er de gammeltroende i kontroll. Her kan ikke Hvite Krist røre dem.
Tilbake til Burzum igjen, med Op under fjeldet toner en lur (1902), hvilket er brukt i det verdenskjente albumet Filosofem (1996). Det ensomme medlemmet Varg Vikernes, forklarer i et intervju at «han bruker Kittelsens bilder fordi albumet handler om den åndelige svartedauden». Illustrasjonene er basert på fortellingen om Tirill Tove og Tyvenborg, en seterjente som blåser om hjelp i en lur etter å ha blitt bortført av tolv røvere i skogen. I Vikernes’ versjon er røverne Odins sønner, tolv stormenn forvist til skogen for å benekte kristenmannstro, eller med Vikernes’ egne ord, for deres fornektelse av denne «åndelige svartedauden». Med blackmetalartistens versjon får plutselig jenta i skogåpningen en helt annen symbolikk. Bortføringen tolkes som hedningenes sinne og hevnlyst, samt som deres standhaftighet i kampen mot den hvite horde (kristendommen).
Theodor Kittelsen, Op under fjeldet toner en lur, 1902, 44 x 58 cm, Blyant på papir, privat samling. Hentet fra: https://nn.wikipedia.org/wiki/Fil:Op_under_Fjeldet_toner_en_Lur.jpg.
Kittelsen var neppe satanist, og hadde nok ikke heller særlig påvirkning på 1990-tallets kirkebranner. Det han derimot har gjort, er å fange mystikken, melankolien, døden og fordervelsen i de norske myter og folkeeventyrene – hvilket har appellert sterkt til blackmetalmiljøet med deres interesser, fantasier og verdier, men like fullt også til resten av det norske folk, noe som på sitt vis er ganske vakkert. Kanskje er det litt mørke inni oss alle? Illustrasjonene er enda en måte for blackmetalmiljøet å fremme sine budskap. Budskap sunget som blodskrik om en drøm, en lengsel, tilbake til dunkle, fortryllende og fortapte tider.
«Takk til Th. Kittelsen for din mørke kunst»
- Satyricon
Litteratur:
Kaasin, Helge, Snø og granskog: Språk, ideologi og nasjonalromantisk raseri i norsk svartmetall, Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2023.