Når vegger hvisker om keiserne

Dec 19

Written By Paragone Kunsthistorisk Tidsskrift

“Architecure is about power . The powerful build because that is what the powerful do. On the most basic level, building creates jobs that are useful to keep a restless workforce quiet. But it also reflects well on the capability and decisiveness – and the determination – of the powerful. Above all, architecture is the means to tell a story about those who build it.”

Deyan Sudjic, The Edifice Complex

Herskere og keisere har alltid vært drevet av et sterkt begjær etter makt. Der de erobret større og større landområder, var det med den hensikt å bli husket som de største, mektigste, modigste og mest intelligente gjennom historien. De skulle også bli foreviget, og arkitekturen ble her et av de viktigste virkemidlene for å oppnå dette. God arkitektur kunne stå i århundrer og minne kommende generasjoner om hvem som bygde det, og deres overdådige makt og innflytelse. Deyan Sudjic, britisk forfatter, utdannet arkitekt og tidligere direktør for Design Museum i London, klarte å formulere dette veldig presist: “Stone and steel last longer than flesh and blood.”

Historien er full av eksempler på hvordan maktbegjæret gir opphav til unik arkitektur. Et av de tidligste eksemplene er arkitekturen fra Det gamle Egypt. Egypterne var pionerer innen steinsøyler, som var arkitektoniske nyvinninger på den tiden. De enorme konstruksjonene holdt ikke bare funksjonelle formål, men illustrerte også tydelig skillet mellom den vanlige mannen, slaven og kongen, mellom det dødelige og det guddommelige. Dette var et budskap herskerne var svært interessert i å opprettholde, og de fungerte dermed ved å stadig holde massene på plass.

Hagia Sophia i Istanbul er et annet eksempel på hvordan keiserens ego og maktbegjær fritt kunne vokse i arkitektur. Keiseren beordret arkitektene, Anthemius av Tralles og Isidore av Miletus, til å designe en katedral som skulle overgå alle andre i sin storhet og innflytelse. Og de kan absolutt sies å ha lykkes, der hvem som helst ved første steg inn i Hagia Sophia, ikke kan motstå dens prakt. Det å tre inn i den enorme salen er en opplevelse som er vanskelig å sammenligne med noe annet.

Søken etter forevigelse er heller ikke reservert for herskerene fra før vår tidsregning. Det er blant annet mange eksempler i Frankrikes historie, fra Ludvig XIVs hoff, og bygging av Versailles slottet og dets hager, til Napoleons rekonstruksjon av Paris.

Denne ambisiøse arkitekturen går ofte hånd i hånd med diktatoriske ambisjoner. Et eksempel er Saddam Hussein, tidligere president i Irak, som engasjert seg i rekonstruksjon av landets historiske områder og arkitektur. Det er en handling som ved første øyekast kan fremstå å være utført i offentlighetens interesse, samtidig markerte han hver eneste murstein med sitt eget navn slik de gamle keiserne gjorde. Dette er et klart uttrykk for maktbegjær og et ønske om å demonstrere denne makten for alle.

Så hvordan blir denne storheten kommunisert? Det handler om hvordan man opplever arkitekturen, hvordan man føler seg nær bygningen eller på innsiden. Dette kan påvirkes av ulike faktorer som materialvalg, farger, teksturer og lyden. Man kan føle seg fri og trygg i et stort hus med glassfasade og utsikt mot havet. På den andre siden kan man ofte føle seg ukomfortabel og påtvunget i små rom med steinvegger og så lav himling at man må bøye seg. Det er arkitektens oppgave å skape et rom som manipulerer hvordan folk føler seg der og hva skal de tenke på når de skal se på bygningen.

I hjembyen min i Ukraina var de lokale regjeringsbyggene ofte enorme. Da jeg var barn og gikk forbi slike bygninger, følte jeg uro; som om bygningene ruvet over meg. De fremsto alltid som mye større enn det de var. Noen ganger føltes det som om en gigantisk skapning sto over meg, stirret ned og pustet i nakken min.

Har du noen gang opplevd lignende følelser i nærheten av en bygning?

En ting jeg alltid bemerker meg ved denne typen arkitektur er størrelsen. Disse bygningene var ofte enormt store for å tydelig demonstrere hvor maktesløse vanlige mennesker er foran de mektige.

Men hvorfor bruker keisere og andre makthavere så mye penger og ressurser på å bygge bygninger? Finnes det ikke bedre måter å bruke slike ressurser på for å sikre og fremheve makt?

Vi kan starte med at de første eksemplene på bygninger hadde formålet å beskytte mennesker mot ulike farer. Jo mer sivilisasjonen utvikler seg, desto flere krav stilles til arkitekturen. Flere behov oppstod – ikke bare fysiske, men også åndelige og estetiske. I dag har vi helt andre mål og krav til arkitekturen og bygningene rundt oss. I dag handler det ikke bare om beskyttelse, men vel så mye om det psykologiske. Arkitekturens mål er først og fremst å tjene samfunnet, men så hender det at diktaturet leker med arkitekturen for å kunne tjene enkelte individer og deres behov for å utøve fysisk, emosjonell og psykologisk makt over vanlige mennesker.

På samme måte som diktaturer kan speile seg i arkitekturen, kan også demokratiske idealer uttrykkes gjennom bygningers design. Idealer om et inkluderende samfunn kan formidles gjennom åpenhet, flere inngangsmåter, og fri bevegelse mellom alle rom. Et godt eksempel er Neue Pavillon av Friedrich Schinkel, som har fire innganger, én på hver side, og et sirkulært oppsett som muliggjør bevegelse mellom alle rommene uten hindringer. En bygning som representerer demokrati bør ha en symmetrisk plan uten tydelige hierarkier, hvor alle elementer har like stor verdi og betydning.

Mangfold i et demokratisk samfunn kan også gjenspeiles gjennom materialvalg. For eksempel er fasaden til Alhambra i Spania en kombinasjon av ulike materialer som stein, keramikk, tre og gipsdekorasjoner. Disse elementene utfyller hverandre og skaper en harmonisk helhet, som et symbol på hvordan ulike komponenter kan sameksistere og forsterke hverandre i et demokratisk fellesskap.

Hvis dette emnet har vekket din interesse, vil jeg anbefale den fantastiske boka "The Edifice Complex" av Deyan Sudjic.

Litteratur

Sudjic, Deyan. 2005. The Edifice Complex : How the Rich and Powerful Shape the World. New York: Penguin Press.

Illustrasjoner

Collage 1:

Andrea Appiani, Napoleon I of France (1805). Olje på lerret.

Hyacinthe Rigaud, Portrait of Louis XIV (1700-1701). Olje på lerret.

Foto 1: Dorian Hurst

Foto 2: Howard Bouchevereau

Foto 3: Louis Paulin

Collage 2:

Foto 1: Levi Meir Clancy