EN PERMANENT KUNSTFORM – TIL MINNE

Tatoveringskultur strekker seg langt tilbake i menneskehistorien. Fra å være tradisjonelle og viktige kultursymboler tilhørende ulike urbefolkninger og folkegrupper, har det i moderne tid utviklet seg til et svært populært uttrykk, spesielt tilknyttet kunstuttrykk og identitet. Tatoveringer blir en varig del av en persons kropp og historie, og er noe som i vestlige samfunn har blitt sett mye ned på. Bibelen forbanner det jo, så da gjør farmor det og! Uansett hva tidligere generasjoner måtte tenke, har tatoveringer stadig blitt et mer utbredt fenomen, der tatoverte mennesker har ulike oppfatninger av hva det vil si og hva det representerer for dem. Men! En ting jeg vil påstå er at vi med sikkerhet kan kalle det en permanent kunstform. 

Som tenåring tenkte jeg selv på tatoveringer som noe som kunne understreke hvem jeg var. Ikke bare rent estetisk, men på et annet nivå. Det betød noe større å utsmykke seg med symboler og tegninger som ville sitte permanent på kroppen. Det var en del av min utvikling, på en måte. Samtidig som det representerte meg, ville jeg for alltid representere tatovøren som tegnet på meg. Det lå noe spesielt i det. Jeg husker behovet for å spørre mennesker jeg møtte som hadde store kunstverk tegnet over kroppen, hvorfor de hadde gjort det. Lå det noe dypere i det enn at det «så kult ut»? 

Tatovering kan sies å være et eksempel på det å lide for kunsten. Bare at det er du som er lerretet og tatovøren som er kunstneren. Det er du som skal representere det kunstverket i all evig tid, og for å gjøre det, må du gjennom det mange opplever som en smertefull prosess. Du har mest sannsynlig valgt designet selv, kanskje til og med er det noe du har tegnet eller et eget bilde du vil ta utgangspunkt i. Ofte er det tatovøren som har gjort ferdig et design for deg etter dine ønsker. Deretter må du bare stole på at resultatet blir det du har sett for deg. Når du er ferdig er du for alltid et vandrende lerret, og for alltid tilknyttet tatovøren din i et usynlig, men synlig bånd. De etterlater ingen signatur, men selve verket blir jo deres signatur på deg. Et spor av dem foreviget på din kropp til den forsvinner. 

Jeg føler at når jeg selv bestemte meg for å ta min første tatovering, så tenkte jeg ikke mer over det enn at jeg var ferdig på videregående og trengte å bryte med den jeg hadde vært de siste årene. Fra nå av tar jeg hundreprosent selvstyrte valg, husker jeg at jeg tenkte, som om det var en rebelsk ting. Etter det hadde de fleste jeg kjente tatt en eller flere former for tatoveringer, sikkert noen med samme tankegang bak. For to år siden bestemte jeg meg for å ta en til. Denne gangen var det drevet av en klar visjon. Jeg kjente nemlig til en jente, fra samme sted som meg, som hadde en helt unik evne til å tegne og illustrere. Da jeg fant ut at hun var tatovørlærling, var jeg raskt bestemt på at hun måtte etterlate sin signatur på meg. Det var noe veldig betydelig med akkurat hennes tegninger, og ikke minst den utstrålingen jeg oppfattet at hun hadde. Dette vakre mennesket møtte meg i døren til tatoveringsstudioet, og etter fire (lange) timer satt jeg igjen med en sommerfugl på låret, som hun hadde tegnet spesifikt både til og på meg. Hvorfor jeg ba om en sommerfugl, lurer jeg og på, men det ble nå sånn. Den sitter på kroppen min høyt opp på låret, i hennes karakteristiske stil, og minner meg på at hun ikke er her mer. Likevel er hun i vår levetid foreviget i den kunsten hun har etterlatt, som lever videre på menneskekropper hun har permanent tegnet på – blant dem min. På den måten kan jeg stolt si at låret mitt er et lerret tegnet på av Julie Ødegaard, og at jeg på den måten bærer hennes kunst og hennes minne videre i form av en liten sommerfugl. Dette er for meg et tydelig bilde på hvordan tatoveringer er en permanent kunstform på flere måter. Ikke bare estetisk og figurativt, men det er noe åndelig ved det. Et menneske har malt et annet menneske, og på den måten vandrer en del av kunstneren alltid med dem.

Illustrasjon av Julie Ødegaard