Memento mori og et spørsmål om copyright

CHRISTIAN MARCLAY, The Clock (2010) © CHRISTIAN MARCLAY; Courtesy of Tate London. Collection: Tate

Installasjonen The Clock (2010) av Christian Marclay er en 24 timer lang montasje med tusenvis av filmklipp der klokken blir vist eller referert til. Hvert tidspunkt som blir vist i filmen stemmer overens med tiden publikum befinner seg i, og på denne måten er verket klokken, eller i hvert fall klokkens dramatiske søsken. Filmen ble først utstilt i 2010 av White Cube i London, og ble sist utstilt av Tate Modern i 2019. 

Det tok Marclay og hans seks assistenter tre år å tråle gjennom opptak fra både kjente og mindre kjente filmer for å fullføre verket. Et spørsmål som dukker opp er hvorvidt Marclay har rettighetene til klippene. Verket består av et sted mellom fem og seks tusen klipp, og Marclay søkte aldri om tillatelse til å bruke noen av dem. Kanskje det var den enorme mengden av klipp, deres kortvarighet på skjermen, eller rett og slett flaks og tilfeldigheter, som gjorde at The Clock aldri fikk noen søksmål rettet mot seg. Det er derfor med begrenset samvittighet overfor Marclay jeg tok meg friheten til å se på de få (mest sannsynlig ulovlig opplastede) klippene fra verket jeg fant på nettet, da verket i sin helhet kun kan oppleves når det er utstilt. Klippene ga meg en smakebit på opplevelsen av å se hele verket, selv om jeg mistenker at det skal godt gjøres å få med seg hele filmen, i og med at montasjen spilles uavbrutt i 24 timer når utstilt.

The Clock hopper fra scene til scene, og presenterer et bredt omfang av situasjoner, handlinger og mennesker. Som publikum blir vi konstant påminnet tiden, og da også tiden som vi har viet til å oppleve verket. Kanskje kan det til og med føles som tid «brukt opp», noe som kan oppleves som et stressende element. Dette tror jeg er intensjonen til Marclay, og om verket har han uttalt “The Clock is very much about death in a way. It is a memento mori. The narrative gets interrupted constantly and you’re constantly reminded of what time it is. So you know exactly how much time you spent in front of The Clock.”

En ambivalent følelse vekkes i meg. På den ene siden er det nærmest overveldende å se klipp etter klipp som er såpass ulike, men samtidig bundet sammen av klokkens konstante tilstedeværelse. Det oppstår en følelse av en sammenheng. På den andre siden, ved å se filmklipp etter filmklipp av mennesker i typiske og hverdagslige situasjoner (med et og annet action-fylt avvik), samtidig som den tikkende klokken aldri lar oss glemme at tiden renner ut, oppstår det en kontrast mellom de hverdagslige omgivelsene vi kan kontrollere, og det vi hverken kan kontrollere eller fullstendig forstå; nemlig tiden. The Clock blir som et testament til vår menneskelighet, og dette er nok grunnen til at jeg liker det faktum at Marclay aldri søkte om tillatelse til å bruke noen av klippene; det understreker idéen om at klippene fungerer som en representasjon av vår felles eksistens, og er derfor allemannseie. 

The Clock blir for meg en demonstrasjon av vårt forhold til tid, og en påminnelse om vår maktesløshet i møte med tiden som går. Samtidig opplever jeg verket som en hyllest til menneskets natur, der vi skaper, handler, føler og finner hverandre i de flyktige øyeblikkene.

Litteraturliste:

Tate. “CHRISTIAN MARCLAY: THE CLOCK”. Accessed 11.03.24.
https://www.tate.org.uk/whats-on/tate-modern/christian-marclay-clock

Tate. “Five Ways Christian Marclay’s The Clock does more than just tell the time”. Accessed 11.03.24. https://www.tate.org.uk/art/lists/five-ways-christian-marclays-clock-does-more-just-tell-time