Heroisk alkoholiker / fallen engel

Pan Yuliang, Selvportrett (1963), Olje på lerret.

Ukens påfyll ønsker å gi et lite innblikk i tidligere forståelser og stereotypier knyttet til kvinnen under alkoholrus, da gjerne i eget selskap; en kompleks historie som kan fremmes ved å betrakte den kinesiske kunstneren Pan Yuliang (1899-1977) sitt selvportrett fra 1963. Etter foreldrenes død ble Yuliang som tidlig ungdom solgt til et bordell av sin onkel. Livet tok en vending da hun giftet seg med en embetsmann som blant annet støttet opp under hennes kunstneriske interesse. Ikke ulikt europeiske land var kvinnens intellektuelle og kunstneriske utfoldelse begrenset i Kina på denne tiden. I første halvdel av 1900-tallet forekom det imidlertid en aksept for økt vestlig innflytelse innenfor kunst, og ikke minst en utvikling av kvinnens posisjon i det kinesiske samfunn. Utviklingen som begynte å ta form ga kvinnen innpass på en ny måte, noe Yuliang er et godt eksempel på.[1] Hun begynte på kunstakademiet i Shanghai før hun fortsatte kunststudiene i Frankrike. Etter åtte år i Europa flyttet hun tilbake til sitt hjemland og begynte å undervise ved National Central University i Nanjing.[2] Yuliang oppnådde suksess med sin kunstneriske praksis og holdt utstillinger internasjonalt. I senere år flyttet hun tilbake til Frankrike og var bosatt i Paris frem til sin bortgang.

Innenfor portrettsjangeren utfordret hun ideer om kvinnelig utfoldelse og nakenhet i kunst, noe som forble et kontroversielt tema i Kina utover 1900-tallet.[3] I selvportrettet fra 1963 kan man anta at Yuliang sitter på en bar for seg selv og omfavner den friheten hun i sine eldre dager opplevde. Hun brukte slik selvportrettet som et verktøy for å utfordre og utforske sitt eget selvbilde. Det kan forstås som en måte Yuliang prøvde å ta eierskap over eller bearbeide sin identitet og kropp, i sammenheng med en ungdomstid som skilte seg fra andre kvinnelige medstudenter, ettersom de i kontrast med Yuliang ofte kom fra stabile familier med god økonomi. Slik kan man hevde at hun allerede sto på utsiden av en idé eller forventning rundt kvinnen som kunstner. I tråd med sin suksess opplevde hun jevnlig stigmatisering og utenforskap på bakgrunn av hennes fortid. Dette medførte potensielt et behov for å uttrykke disse erfaringene gjennom sin billedkunst. Det å portrettere en kvinne sittende alene på bar har vært et kontroversielt motiv ettersom det ble ansett som en upassende handling. Dette er et tema som kan strekkes ut, for hvilke plattformer var det egentlig som tilhørte kvinnen uten at det mannlige blikket og dets definisjonsmakt over situasjonsforståelsen var til stede? I hvilken retning måtte kvinnen se for å vike unna det mannlige blikket? Dette er blant annet en problemstilling i John Bergers bok “Ways of Seeing”, der den anerkjente kunstkritikeren konstaterer at store deler av hva man betrakter som kunst er laget for det mannlige blikket, altså det «the male gaze», på et eller annet nivå.[4] I portrettet fra 1963 ser vi Yuliang smilende på en bar, men det er ikke utenkelig at denne frigjortheten kom på bekostning av en livstid med bearbeiding rundt det å eie sitt uttrykk, sitt blikk, sin kropp og ikke minst sin nytelse (derav alkoholrus) – en form for forsoning med en uforsont virkelighet som gir meg gåsehud.

Edgar Degas, In a Café (1873), Olje på lerret. Paris: Musée d'Orsay.

Tilbake til alkoholen. Motivet “kvinne på bar” blir gjerne tolket som en prostituert eller ansatt ved gitt sted. Undertonen i verkene er ofte melankolsk. Det er som en skam nærmest kan skimtes gjennom motivene ved kvinnens nedsunkne positur og alvorlige uttrykk. Som for eksempel i verket In a Café av Degas. Et kroppsspråk som kan forklares ved det sosiolog Willy Pedersen omtaler som «kvinne-skammen».[5] Ved å gi et skråblikk mot litteraturen er den mannlige alkoholikeren spesielt framtredende. Mannlige forfattere med omfattende alkoholkonsum ble gjerne omtalt som heroiske alkoholikere.[6] Dette kan forstås som en form for romantisert dysfunksjonalitet som ga tilgang til en type «eksistensiell visdom».[7] Måten menn bar alkoholmisbruk og det påfølgende kontrolltapet ble ansett som verdig, en form for fullkommen maskulinitet. En kvinne fikk ikke tilgang til denne opphøyde tilstanden og man forsto det som at kvinnen, i forsøk på å oppnå et slikt kontrolltap, druknet i kvinne-skam før de rakk å komme dit.[8] Kvinner som drakk ble gjerne ansett som seksuelt forstyrrede, ekle og moralsk forkastelige:

The woman who drinks becomes childlike or bestial (dependent, stripped of wisdom), loses her femininity – or perhaps confirms her femininity as a source of weakness or scandal – becomes debased, and opens herself up to public shaming. There is nothing heroic or glorified here, and the female drunkard’s life is not, cannot be, ‘important’.[9]

Ubehaget kvinner utgjorde ble sånn sett ansett som mer skadelig for samfunnet enn menn som for eksempel ble voldelige under alkoholrus.[10] Disse formuleringene er basert på en studie av psykolog Gloria Litman fra 80-tallet hvor hun problematiserer myten rundt den kvinnelige alkoholikeren som ytterligere ustabil enn menn, og kan gjenspeile noen av fordommene som Yuliang utfordret i sin levetid. Yuliang sitt selvportrett kan også tolkes som en ironisk kommentar til kvinnens forventede, og ofte motstridende, roller. I en økt kommersialisering som tok sted i Kina ble fremstillinger av kvinner ofte brukt i alkohol og tobakksreklamer: «Young, joyful, beautifully dressed, and often posed seductively, as Ellen Johnston Laing has written, they were “selling happiness.”[11] Samtidig var plattformer der kvinner kunne konsumere disse produktene begrenset, og i en bredere sosial kontekst var det fortsatt forventet at kvinnen skulle fremvise god helse i sammenheng med en reproduktiv rolle. En kvinne som drakk ble gjerne omtalt som en «fallen engel» som jo skiller seg markant fra hva nå enn en «heroisk alkoholiker» er.[12]

Litteratur

[1] Ng, Sandy. «The Art of Pan Yuliang: Fashioning the Self in Modern China». Woman's art journal 40, nr. 1 (2019): 21-30. 21.

[2] Ng, «The Art of Pan Yuliang», 22.

[3] Ng, «The Art of Pan Yuliang», 23.

[4] Berger, John. Ways of seeing. New ed. 2008.ed. of Pelican Original. London: Penguin books, 1972. 47.

[5] Pedersen, Willy. ««Quit-lit»: Kvinner som slutter å drikke, har skapt en ny sjanger». Morgenbladet. 22.03.2024. https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2024/03/22/quit-lit-kvinner-som-slutter-a-drikke-har-skapt-en-ny-sjanger/?_cb=Mzg3Yjk0ZjktNmUyZC00YjQ3LWFjZDEtNDY1YjlhOTJlYzMz&state=6cf5ce96-018e-1000-a93f-7ad14a34444b

[6] Pedersen, ««Quit-lit»: Kvinner som slutter å drikke, har skapt en ny sjanger».

[7] Kaye, Mitchell. «They all know what I am. I’m a woman come in here to get drunk’: shame, femininity and the literature of intoxication», European Journal of English Studies 23, no. 3 (2019): 249-62. 249.

[8] Pedersen, ««Quit-lit»: Kvinner som slutter å drikke, har skapt en ny sjanger».

[9] Kaye, «They all know what I am», 250.

[10] Litman, Gloria K. «Women, Alcohol and Cultural Stereotyping: Updating the Myth». Women's studies international quarterly 3, nr. 4 (1980): 347-54. 347

[11] Ng, «The Art of Pan Yuliang», 23.

[12] Litman, «Women, Alcohol and Cultural Stereotyping», 347.