Vinduer, vår og glasskår

Våren har fått overtaket på vinteren, og grusen har blitt renset fra fortauene. Med våren følger åpne vinduer. De perforerer husvegger – inne og ute begynner å smelte sammen. Men vinduer representerer også en barriere som skiller ute fra inne. Innenfra kan vi betrakte verden utenfor som et bilde innrammet av vinduskarmen. Vinduer ble også en viktig metafor for sentralperspektivet som ble oppfunnet i Italias renessanse – ved hjelp av matematisk perspektiv ble det skapt en illusjon av å se igjennom bildet, og inn i en annen verden. Maleriet ble et vindu til et fiktivt rom – ofte poengtert ved at malerne plasserte nettopp et vindu der linjene møttes i bildets forsvinningspunkt. 

Raphael, The Marriage of the Virgin (1504). Milan: Pinacoteca di Brera.

Selv i dag, et halvt millennium etter renessansen, er det nok mange som anser lineært perspektiv som en korrekt fremstilling av et tredimensjonalt rom. Men flere kunsthistorikere vil påpeke at dette bare er én av mange mulige måter å representere virkeligheten, og at hver måte bærer med seg et eget tankegods. Den kjente kunsthistorikeren Erwin Panofsky var opptatt av at visuell kunst ikke bare fremstiller verden, men at den også skaper vår forståelse av virkeligheten. For ham var sentralperspektivet en symbolsk form som antyder en helt ny måte å forstå menneskets plass i universet [1]. Sentralperspektivet gir nemlig ikke en representasjon av verden slik den er, men av hvordan den ser ut fra ett individs ståsted – det er en matematisering av menneskets blikk på verden. Ifølge Panofsky utgjorde dette et skifte fra middelalderens teosentriske verdensbilde, til en ny verdensordning med mennesket i sentrum.

Men renessansens perspektiv var ikke universelt. Sentralperspektivets individualiserte og menneskesentrerte blikk var, ifølge kunsthistorikeren Hans Belting, et særvestlig fenomen. I boken Florence and Baghdad lar han blikket veksle mellom to kulturer, for å utforske hvordan forskjellige fremstillingsskjemaer kan symbolisere ulike måter å se [2]. Her viser han at det særvestlige blikket som finnes i sentralperspektivet faktisk ble muliggjort av arabiske teorier om lys og optikk – utviklet av fysikeren og matematikeren Ibn al-Haytham i middelalderen. På tross av dette, finner vi ikke det samme skjemaet i arabisk kunst. Belting forklarer dette med at forskjellige verdigrunnlag spiller inn i den visuelle kunsten. For mens europeerne brukte matematikk for å gjenskape et subjektivt blikk, sett av et aktivt øye, så mente den arabiske vitenskapen at menneskets øye var passivt og feilbarlig. Det var i lyset at sannheten fantes – kunsten skulle derfor fremstille selve lyset, og dets underliggende matematiske lover. Med dette som utgangspunkt foreslår Belting et eksempel på en symbolsk form fra arabisk kultur – mashrabiyya ( مشربية), en utsmykket skjerm som plasseres i vindusåpninger. Her er vinduet ikke lenger en åpning man ser igjennom, men en skjerm som filtrerer lys. Lyset som «kosmisk kraft» trenger inn i huset. De geometriske og abstrakte formene vi finner i arabisk kunst, vitner om en kultur der lysetspiller hovedrollen, i motsetning til renessansens figurative kunst som fremstilte det lyset traff.

Sollys filtrert gjennom et mashrabiyya-vindu i Alhambra, Granada. Foto: Artem Kavalerov. Creative Commons. https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Arabic_Dreams_(172656219).jpeg

Det arabiske ordet for vinduer, shababek (شبابيك), er også navnet på et samtidsmuseum i Gaza. Museet ble stiftet i 2009 for å åpne et vindu mellom kunstnere i Gaza og resten av verden, for å vise et annet perspektiv enn det som kom frem i mediene. I slutten av mars ble museet ødelagt i et bombeangrep [3]. Inne på museets hjemmeside finner jeg et arkiv med virtuelle utstillinger – ved hjelp av piler på skjermen kan jeg bevege meg over gulvfliser med abstrakte mønstre, i et rom som nå kun eksisterer som en digital modell [4]. Skjermen min blir som et vindu til et tapt sted. Kunstverk er i seg selv vinduer som gir oss et innblikk i andre tider og steder, uten at vi må være fysisk tilstede. Men teorien om symbolsk form lærer oss også å være bevisst hvilke perspektiver vi har tilgang på – hvilke vinduer som blir bevart, hvilke som blir knust. For mens våre fortau feies for våren, fylles andre med grus og glasskår.

Screenshot fra digital utstillingsvisning av The Memory of Place. Gjengitt med tillatelse fra Shababek for contemporary art.

Shareef Sarhan, Gaza Concrete (2024). Sarhan er en av grunnleggerne av Shababek Contemporary Art Museum. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren.

Litteratur

[1.] Erwin Panofsky, Perspective as Symbolic Form. New York: Zone Books, 1991. First published in 1927 by Kulturwissenschaftliche Bibliothek Warburg.

[2.] Hans Belting, Florence and Baghdad. Renaissance Art and Arab Science. Translated by Deborah Lucas Schneider. Cambridge, MA: The Belknap Press of Harvard University Press, 2011.

[3.] Sara Kuta, «Art Center in Gaza destroyed in Israeli Hospital Siege», Smithsonian Magazine. 12. april, 2024. https://www.smithsonianmag.com/smart-news/arts-center-in-gaza-destroyed-180984142/

[4.] «Virtual Exhibitions,» Shababek for contemporary art. Hentet 18. april 2024. https://shababek.guccpal.org/vu_ex.php