Tintretto i ny drakt
Eduardo Cardozo. the vestment. Venezia Biennalen 2024/Uruguays paviljong. Foto: Hedda Krogseth Vikene (2024)
Som en del av Uruguay sitt bidrag til Venezia-biennalen 2024 var det et verk som virkelig fikk tiden til å stå stille - En nytolkning av den venetianske maleren Tintoretto av Eduardo Cardozo - the vestment.
Når man går inn i rommet møter man en omfavnelse. Et helhetlig konsept fyller rommet, uten å skrike til seg noe oppmerksomhet. I rommet er det en tekstil installasjon - the vestment - som virker å flyte langs veggen. Det statiske kunstverket opptrer dynamisk og i bevegelse, likevel er det så merkbart stille. Med stille, mener jeg at møtet med verket skaper en stillhet i en selv, som jeg bare kan sammenligne med opplevelsen av å møte monumentale kirkekunst; altså, jeg ble stille av adorasjon.
Jacopo (Robusti) Tintoretto. Paradise (1588). Hentet fra: https://arthive.com/artists/71~Jacopo_Robusti_Tintoretto/works/553112
Det må nevnes at Venezia biennalen i år blir den første gangen verket blir utstilt, og med tanke på at den uruguayanske Cardozo tolker en prominent venetiansk senrenessanse kunstner i dette prosjektet gjør det også kunsten stedsspesifikt på sin måte. Tintoretto (1518-1594) var en italiensk kunstner som bodde og arbeidet i Venezia. Han valgte selv mottoet «Michelangelos tegning og Tizians farger», og man kan se at han virkelig fulgte dette i sitt virke. Maleriene er ofte preget av dramatiske følelser uttrykt i markerte og tydelige fortolkninger av kjente motiver.
Verket the vestment viser Cardozos tolkning av skissen Paradise laget av Tintoretto. Cardozo fanger denne dramatikken Tintoretto er kjent for – likevel må jeg si at jeg merket en dypere og sakral stillhet i Cardozo fortolkning av Paradise enn i Tintorettos skisse.
Eduardo Cardozo. the vestment. Venezia Biennalen 2024/Uruguays paviljong. Foto: Hedda Krogseth Vikene (2024)
Jeg merket min egen forgjengelighet i møte med the vestment. Kanskje opplever jeg det slik på grunn av installasjonens simple og imaginære bevegelse i tekstiler – det er noe vi alle går rundt med, og ofte oppleves de som en del av oss. Og her er de! Tekstilene er i bevegelse foran meg, men da uten oss.
Cardozo har kalt hele prosjektet sitt ved Venezia-Biennalen Latent. På både norsk og engelsk viser ordet til noe som virker i det skjulte; at det eksisterer, men er ikke manifestert.
Det beskrives i utstillingsteksten at ønsket om å tolke Tintoretto baserer seg på det å skape en relasjonell handling mellom to kunstnere som har stor avstand mellom seg. En avstand som både kan ses på og baseres på kunstepoke, geografisk avstand, materialer og tiden selv.
Dermed var det kanskje ikke så rart at jeg bemerket meg min egen forgjengelighet av å stå foran the vestment. Installasjonen viser jo hvordan verden og våre kulturelle uttrykk lever et evig liv, noe som ikke kan sies for oss mennesker. the vestment kan oversettes til “antrekk” eller “drakt” på norsk, så det kan også tolkes slik på bakgrunn av at Cardozos the vestment viser tekstiler som menneskene i Tintorettos Paradise tilsynelatende er bekledd i. Med andre ord, menneskene mangler. Er dette bare en abstraksjon av en skisse eller et lite memento mori øyeblikk?
Ettersom verket er en nytolkning av en senrenessansisk kunstner, gjort av en samtidskunstner, blir den underliggende følelsen av forgjengelighet og tidens endringer forsterket. Nytolkningen er ikke overtydelig kommenterende av kunstneren selv, men de latente følelsene er heller å finne i det estetisk vakre. Det gir et innblikk i relasjonen mellom kunst da og nå. Selv om epoke, stil, nasjonalitet og materialet er helt annerledes fra hverandre, er det likevel en kobling. En kobling som gir betrakteren et innblikk i tidens gang.