Tatoveringer blir ofte forstått som dekorasjon eller personlige uttrykk. Likevel kan de også leses som en selvstendig kunstpraksis – en praksis med lange historiske røtter og en tydelig plass i samtidskulturen.

Arbeid av umidlertidig. Gjengis med tillatelse fra tatovør.

For meg begynte det ikke med et ønske om å uttrykke noe bestemt, men med en tiltrekning til en bestemt type linje. Sorte linjer som strekker seg over huden og organiserer den gjennom kontrast og rytme. Noen er skarpe og presise, andre mer flytende, som om de følger kroppens egne strukturer. De danner ikke nødvendigvis et motiv i tradisjonell forstand, men en komposisjon bygget opp av repetisjon og forskyvning.

Det ligger en spenning i disse arbeidene, mellom det kontrollerte og det organiske. Linjene kan gi assosiasjoner til digitale former, men bærer samtidig preg av manuelle prosesser, der hvert spor vitner om håndens arbeid. Dette er ikke en tegning eller et trykk. Det er tatovering. Og linjene følger ikke et lerret, men en kropp.

På den måten ligner erfaringen på hvordan man møter kunst. Man forstår ikke nødvendigvis hva man ser umiddelbart, men reagerer på form, rytme og materialitet. Kroppen blir et sted hvor denne erfaringen ikke bare observeres, men videreføres.

Motivene jeg trekkes mot, ligger i det som ofte betegnes som tribal og cybersigilisme. Begge uttrykkene tar utgangspunkt i linjen som bærende elementer, men tilhører ulike historiske og visuelle sammenhenger. Jeg ble ikke tiltrukket av disse motivene fordi de hadde en tydelig betydning. Det var linjene i seg selv som fanget meg – hvordan de beveger seg over huden, og hvordan de både følger og bryter kroppens former. Tiltrekningen var først og fremst visuell.

Cybersigilisme betegner en nyere visuell tendens som har oppstått i skjæringspunktet mellom digitale bildeflater og kroppslig ornamentikk. Estetikken kjennetegnes av tynne, svarte linjer som danner komplekse, ofte symmetriske mønstre og former som kan minne om både tribal-tatoveringer, kalligrafi og digitale glitches. Uttrykket har i stor grad utviklet seg gjennom digitale plattformer fra slutten av 2010-tallet, der bilder sirkulerer raskt og kontinuerlig kopieres, modifiseres og tilpasses nye kropper.[1]

Det digitale ligger derfor ikke bare i hvordan formene ser ut, men i hvordan de sprer seg. Motivene eksisterer først som bilder på en skjerm, før de oversettes til hud. De sirkulerer uten et tydelig opphav, og endres i møte med nye utøvere og kropper. Når de tatoveres, bærer de med seg spor av denne prosessen der de fremstår både som håndtegnede og som noe som kunne vært generert digitalt.

Tatovering er ikke bare inspirert av kunst – det er en egen kunstnerisk og håndverksbasert praksis. Den krever presisjon, teknisk ferdighet og inngående kunnskap om hvordan et motiv fungerer på en kropp i bevegelse. Samtidig oppstår verket i et samarbeid mellom tatovør og bærer, der begge parter former det endelige resultatet.[2]

I en norsk kontekst er dette tydelig i arbeidet til en yngre generasjon tatovører, blant annet ved studioer som Monolitt i Oslo. Her arbeider tatovører som ihaveseentheendanditsbeautiful og umidlertidig (kunstnernavn brukt på Instagram), innenfor et visuelt register der linjen fungerer både som ornament og tegn. Estetikken utvikles ikke bare gjennom digitale referanser, men gjennom konkrete arbeider på kropp - i møtet mellom teknikk og individuell praksis.

Samtidig bærer uttrykket med seg noe gjenkjennelig. Selv om cybersigilisme ofte knyttes til en digital samtid, har lignende former eksistert på kropper lenge før algoritmer og sosiale medier. Polynesiske tatoveringstradisjoner, som samoanske tatau, viser hvordan kroppen lenge har vært brukt som et sted for komplekse, lineære komposisjoner med både estetisk og sosial betydning.[3]

Tatovering har historisk fungert som både estetisk praksis og sosial markør, i ulike kulturelle sammenhenger. Det som i dag kan fremstå som en trend, speiler dermed også en eldre praksis der kroppen fungerer som et sted for visuell struktur. Det vil si hvordan linjer og former organiserer kroppen som flate, samt identitet og tilhørighet.

Tatoveringer utfordrer også forestillinger om hvor kunst hører hjemme. De finnes ikke i gallerier, og kan ikke skilles fra kroppen de er en del av. De kan ikke flyttes, arkiveres eller legges bort.

Kanskje er tatovering en av de mest kompromissløse kunstformene vi har. Ikke fordi den nødvendigvis varer evig, men fordi den ikke kan distanseres fra den som bærer den.
Den er ikke bare noe vi ser på.
Den er noe vi lever med.

Litteratur

[1] David M. Berry og Michael Dieter, Postdigital Aesthetics: Art, Computation and Design (London: Palgrave Macmillan, 2015).

[2] Alfred Gell, Art and Agency: An Anthropological Theory (Oxford: Clarendon Press, 1998).

[3] Margo DeMello, Bodies of Inscription: A Cultural History of the Modern Tattoo Community (Durham: Duke University Press, 2000).

Kunst på våre kropper

Det som venter på å bli sett